TSJERNOBYL

Og den tredje engel blåste i sin basun;
og en stor stjerne falt ned fra himmelen,
brennende som en fakkel,
og den falt på tredjedelen av elvene
og på vannkildene.
Og stjernens navn er malurt,
og tredjedelen av vannene blev til malurt,
og mange mennesker døde av vannet,
fordi det var blitt beskt.

Fra Johannes åpenbaring,
kap. 8, vers 9-10

(Det ukrainske ordet for malurt er Tsjernobyl)

 

 

I dag er det fastslått at radioaktiviteten som ble spredt til luft, vann og jord etter reaktorulykken i 1986 tilsvarte 300 Hiroshimabomber og trolig har kostet flere hundretusen mennesker livet - foreløbig.

Hva var det som skjedde 26. april 1986?


 

Det første brevet fra Tsjernobyl

I juli 1986 mottok det britiske fredsbladet "Peace News" et utsmuglet brev fra et øyenvitne til katastrofen i Tsjernobyl, her oversatt til norsk:

Det var den første varme vårkvelden etter en hard og uendelig lang vinter. Og det skulle bli vår ulykke.

Mange av Tsjernobyls innbyggerne nøt våren utendørs eller satt for åpne vinduer til langt på kveld. Barna forsøkte å forlenge leken før de skulle legge seg, og vi lot dem holde på. Vi som dem nøt at våren endelig var kommet. Og imorgen var det jo lørdag og skolefri.

Alt skjedde som i en forhekset fabel. På den høye himmelen oppsto det plutselig mengder av enorme, brennende stjernehjul som like plutselig sluknet og falt, som i et gigantisk fyrverkeri. Vi sto som fjetret og stirret på denne uvanlige, vakre forestillingen og ropte på barna for at de også skulle glede seg over synet. På en måte virket det naturlig, men likevel på grensen til det supernaturlige. Vi skjønte ikke hva det var, men vi kunne ikke rive blikket fra himmelen.

Så forsvant det. Tilbake var bare noen røykstrimer som av og til flammet opp og sluknet. Så gikk vi alle til sengs med håp om at fenomenet skulle gjentas neste kveld.

Dagen etter var det uvanlige himmelfenomet på alles lepper. Ingen ofret atomkraftverket en tanke. Lørdagen forløp som vanlig. Men da kvelden nærmet seg vendte mange ansiktene mot himmelen på ny. Men det eneste vi så var noen svake glør som i blant glimtet til over horisonten.

FORVIRRETE RYKTER

Da søndagen opprant hadde vi nesten glemt det hele. Da nådde de første forvirrete ryktene oss fra Pripjat, nabobyen som stort sett bare var bebodd av teknikerne som arbeidet på atomkraftverket og deres familier.

Ryktene sa at det hadde vært et avbrudd i reaktoren, men at det ikke var noe alvorlig og at de var i ferd med å reparere skaden.

Vi forholdt oss relativt rolige, selv om minnet om den fascinerende, uforklarlige forestillingen natten mellom fredag og lørdag ga oss en underlig magefølelse. Men ettersom de lokale myndighetene var tause, tenkte vi at omfanget av et eventuelt drama måtte være begrensede.

Som vanlig var det mange bryllupper denne søndagen i Tsjernobyl. Og alt gikk til som vanlig; hvitkledte bruder, glad musikk, blomsterprydde biler, opprømte familiemedlemmer. Kort sagt, en søndag lik alle andre, under en het sol bak en dis som bare var litt mørkere enn vanlig.

Alarmen gikk mandag morgen. Da kom de første lastebilene fullastet med folk fra Pripjat. Vi begynt å forstå at noe alvorlig hadde skjedd. Men selv da var vi ikke særlig bekymret. Vi så jo ingen tegn til katastrofe, og vår gamle russiske treghet, vår grunnfestete fatalisme, fikk oss til å tro at ingenting som ikke kunne repareres hadde hendt.

Men så kom barna hjem fra skolen tidligere enn vanlig og fortalte at de hadde fått beskjed om å holde seg innendørs, vaske håret og skifte klær. Først da kom vi til å tenke på at himmelfenomenet fredag kveld kanskje verken var naturlig eller overnaturlig, men et menneskefrembrakt skjelv som kunne få uante konsekvenser for oss alle.

Vi gikk ut for å handle. Folk var bekymret. Alle stilte seg de samme spørsmålene: Hva har egentlig skjedd på atomkraftverket? Advarselen barna hadde fått om å vaske håret og ikke gå ut fikk alle til automatisk å stryke seg gjennom sitt eget hår for å kjenne etter om de kunne føle noe uvanlig eller mystisk under fingertuppene, og vi gransket klærne med en frykt vi aldri hadde kjent før.

Jeg stirret på trærne etter tegn. Kunne bladene fortelle noe? Og blomstene? Det syntes meg som om noen av dem var sprinklet med et lett, hvitt pulver. Så jeg syner? Jeg tenkte at folk ofte begynner å innbille seg ting når de står overfor fenomener de ikke har tidligere erfaringer med.

ORDRE OM EVAKUERING

Da jeg kom hjem var mannen min der. Arbeiderne på fabrikken hans hadde fått ordre om å evakuere Tsjernobyl med familiene sine. Vi stirret forskrekket på hverandre før vi omfavnet hverandre.I dette øyeblikket gikk katastrofen opp for oss.
Dette skulle bli vår tredje exodus.

Som barn under den 2. verdenskrig ble vi evakuert fra Moskva til slektninger bak Ural. Etter at vi giftet oss i 1970 stengte fabrikken der min mann jobbet og vi ble vi overført til Tsjernobyl. Der hadde vi siden fått tre barn og levd lykkelig. Hvor skulle vi nå ta veien?
Kanskje til slektninger i Sverdlovsk? Men hva ville regjeringen stille opp med?

Vi ringte først til Sverdlovsk og så til Moskva der vi hadde noen venner. Både slektningene og vennene ble overrasket over å høre hva som hadde skjedd, og særlig over at vi bare hadde vage rykter å holde oss til. Men begge steder sa de seg parat til å ta imot oss.

Resten av dagen kunne vi bare vente på TV-nyhetene "Vremja". Men først halvveis uti programmet kom en liten notis om at en ulykke hadde skjedd ved et atomkraftverk - uten videre detaljer. Vi visste ikke om vi skulle føle oss lettet eller alarmert.

Neste dag, tirsdag, begynte alt tidlig om morgenen. Soldater kom og spurte om vi var klare og hvor vi ønsket å reise. Vi svarte at vi i første omgang foretrakk å reise til Moskva, som var mye nærmere enn Sverdlovsk. Etter det ville det avhenge av hvor lang tid det ville ta før vi kunne vende tilbake.

De visste ingenting om det, men sa at de kom tilbake for å hente oss om tre timer.

Vi gikk ned til en åtti år gammel dame i etasjen under og spurte hvor hun tenkte dra. Hun sa at hun aldri ville gå med på å flytte. Hun skulle gjemme seg. Hun hadde overlevet krigen i Rostov ved Don og skulle også overleve radioaktiviteten fra Tsjernobyl. Vi forsøkte å overtale henne, men det var til ingen nytte.

Tre timer senere kom soldatene tilbake. Vi trengte oss sammen med andre familier i en lastebil som la ut på veien til Kiev. Derfra skulle vi ta toget til Moskva.

Langs veien så vi soldater som forsøkte å overtale kolsjosbøndene til å dra. De nektet. Som overalt i verden nekter bønder alltid å forlate sin jord, sine hjem og sine dyr. Kanskje et jordskjelv ville ha overbevist dem. Eller en hungerskatastrofe. Men radioaktivitet? Hva er det?

Bortsett fra tett trafikk av såvel sivile som militære kjøretøyer virket alt i Kiev normalt. Jernbanestasjonen var full av folk som samlet seg rundt togene til Moskva. Men vi som kom fra Tsjernobyl hadde forrang. Så vi dro til Moskva sammen med folk fra Tsjernobyl og Pripjat.

Ingen visste noe konkret om hva som hadde skjedd. Vi diskuterte hva den to dager lange nyhetsforsinkelsen kunne bero på. En ingeniør fra Tsjernobyl fortalte at president Gorbatsjov først var blitt varslet søndag kveld.

I Moskva ventet våre venner på stasjonen. Men før vi kunne bli med dem hjem ble vi brakt til Sykehus nr. 7. Her fikk vi høre om pasienter med alvorlige skader. Ingen fortalte oss hvor mange de var. Men det hersket en atmosfære av frykt blant legene over det ukjente som disse skadde representerte.

Vi tilbrakte to dager på sykehuset der de testet skjoldbrusk-kjertelen, blod, hår, øyne, - og naturligvis klærne. Nye mennesker kom stadig til og vi forsto at det evakuerte området måtte være minst 30-40 kilometer i omkrets.

Tirsdag kveld så vi igjen på "Vremja". De snakket om to døde og mange dusin sårede. Hva skulle vi tro når alle som lyttet til vestlige radiostasjoner snakket om totusen døde? Å dømme etter hva vi hadde sett, måtte vi tro at vår egen regjering fortalte sannheten.

EN MÅNED SENERE

Nesten en måned har passert og vi er fremdeles her. Ingen har sagt noe om når eller om vi kan reise tilbake til Tsjernobyl. Nykommere forteller at slektninger som bor tett inntil den evakuerte sonen ikke har merket noe uvanlig. Bare at det har sprunget opp mengder med enorme, deformerte sopp.

Forbud mot å plukke dem gjentas hver time på radio og i TV.
De høyeste trærne tørker ut. Andre bøyer seg. Hvetemarkene gulner. Vannet i elvene har fått en uvanlig farge. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg kan bare si at jeg ikke er i stand til å forene de vakre stjernehjulene på himmelen med de forvridde soppene i min bevissthet, selv om jeg forstår at denne blandingen av skjønnhet og styggedom fra nå av vil bestemme mitt liv.

Dessverre vil jeg ikke være alene om det.


 

Svetlana Aleksijevich: ’’Bønn for Tsjernobyl’’


 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu
http://www.peacelink.nu