Militær(u)vesenet er beviselig verdens verste miljøforurensere. Ikke minst gjelder dette den utstrakte forurensingen som følger av uranutvinning, bygging og drift av atomkraftverk, atomvåpenproduksjon og prøvesprengninger, som alt sammen fører til spredning av radioaktivitet til luft, jord og vann kloden over, samt en opphopning av radioaktivt avfall som ingen til dags dato vet hvordan man skal oppbevare på lang sikt. Og med lang sikt her, menes bokstavelig talt til ´evig tid´.
USA har opp gjennom årene prøvd seg på endel kontroversielle løsninger når det gjelder atomavfallet. Etter atomulykken på Thulebasen på Grønland fraktet de f eks. atomavfall tilbake til USA og plasserte det under asfalten på parkeringsplasser rundt om i landet. På slutten av 70-tallet blandet de atomavfall i kunstgjødsel, som derved ble spredt ut på åkrene før skandalen ble oppdaget.
Og i mai i år (1998), i en radiodokumentar produsert av Anders Nikolaisen for NRK P2, fremkom det at den amerikanske våpenindustrien nå får gratis atomavfall av kjemekraftindustrien, - til produksjon av en helt ny våpentype som bygger på utarmet uran (U238), et metall som er 1.7 ganger så tungt som bly og dermed egner seg spesielt godt i panserbrytende granater.
Som kniv i smør
Nikolaisen beskriver dette våpenet, som ble brukt mot Iraks tanks under Gulfkrigen i 1991, slik: "Midt inne i den drøyt 10 cm tykke granaten ligger en pilformet gjenstand av meget tungt metall, en penetrator (en gjennomborer. red.). Den skjærer gjennom panserstålet som en varm kniv i smør. Varmeutviklingen gjør at metallet i penetratoren antennes og forvandles til støvpartikler. Tilbake ligger et par kilo radioaktivt og svært giftig støv som blir tatt av vinden og ført avgårde noen kilometer eller mil."
Uranstøvet kan også transporteres i vann og på den måten opptas av dyr og mennesker gjennom fordøyelsen. Når det skjer, blir en del tatt opp i blodomløpet, med de skadene det medfører. I fuktig klima blir støvet som ligger på bakken vasket vekk av regnet og kan havne i grunnvannet, der det holder seg radioaktivt i 4500 millioner år. Da kampene var over lå det igjen over 350 tonn uranstøv og splinter på slagmarkene i Kuwait og det sørlige Irak.
Dreper sine egne
Etter Vietnamkrigen fikk tusenvis av amerikanske soldater kreft og andre sykdommer etter å ha vært utsatt for det kjemiske stoffet "Agent Orange", et stoff som ble sprayet over jungelen for å fjerne det tette løvverket som beskyttet og skjulte fiendens bevegelser
Etter Gulfkrigen kom på samme måte flere hundretusen amerikanske soldater i befatning med utarmet uran. Som sine forgjengere i Vietnam fikk heller ikke de noen informasjon om hva de ble utsatt for. Instruksjonsvideoer om forsiktighetsregler ved kontakt med utstyr som var blitt beskutt med uranammunisjon var produsert, men ble aldri sendt ut til de enkelte avdelinger.
80 000 soldater rammet.
Kort tid etter at de amerikanske soldatene vendte hjem, begynte tusenvis av dem å føle seg dårlige. De led av svimmelhet, fikk hukommelsestap, muskelsmerter og kroniske fordøyelseproblemer I dag, syv år etter krigens slutt, lider minst 80 000 unge menn og kvinner av det såkalte "Gulfsyndromet", en sykdom som ennå verken har noen diagnose eller behandlingsmåte. Amerikanske helsemyndigheter har forsøkt å legge skylden på alt fra røyken fra de brennende oijekildene til bitt av ørkensandfluer og Saddams kjemiske våpenlagre, som de bombet, tilsynelatende uten hensyn til miljøkonsekvensene.
IfIg dr. Victor Sylvester, som i tidsrommet 1991-95 undersøkte 10.051 gulfkrigveteraner, var 82% av soldatene i direkte kontakt med urangranatene. Mange kom i tiliegg i kontakt med de utbombete irakiske panservognene. Noen tok til og med biter av dem med hjem som souvenirer.
De som hadde i oppdrag å ta seg av amerikanske tanks som ble rammet av såkalt "friendly fire", dvs. tanks som ved feiltakelse ble bombet av sine egne, rapporterte at disse var for "hete" (i.e. for radioaktive) til å håndtere. Innsiden av de utbombete stridsvognene viste stråledoser på mellom 2.6 og 10 mSv/timen. Maksimum tillatt dose for folk som arbeider med radioaktive stoffer er 1 mSv per år!
Iflg. dr. Rosalie Bertell (*), en av verdens fremste eksperter på radioaktivitet og helse, kan nærkontakt med U-238 føre til kreft i lunger, blod, lever og nyrer. Uran i blodomløpet ødelegger hvite blodceller, angriper spermer og livmor, - med deformerte fostre som resultat - havner i morsmelken og påvirker barns gener.
Og det er ikke bare soldatene som lider. Som i Vietnam, rammer de amerikanske våpnen også sivilbefolkningen, først og fremst kvinner og barn. Sanksjonene og Saddam Husseins egne prioriteringer har ført til at det offentlige helsevesenet i landet ligger i ruiner. Derfor har det ikke vært mulig å gjennomføre noen vitenskapelig helseundersøkelse blant sivilbefolkningen. Det er likevel godt kjent at mange irakiske barn som har oppholdt seg i krigsområdet og/eller lekte i eller rundt de utbombete panservognene, nå lider av leukemi; at forekomsten av andre kreftyper har økt, samt at det er overhyppighet av misdannelser hos nyfødte barn.
Standard utstyr i amerikanske militærenheter verden over
Det er mange som mener at Gulfkrigen ikke var annet enn en gigantisk oppvisning og testing av nye våpen. Hvordan det nå måtte ha seg, så har i alle fall salget av de våpentypene som ble brukt gått strykende. I dag er USA/NATOs nye urangranater - som er solgt til tilsammen 17 land, deriblant Russland og Frankrike - nå standard utstyr i amerikanske militære enheter verden over, fra Korea til Bosnia, der de allerede er blitt brukt av bakkeangrep mot serbiske stridsvogner. Granatene vil naturligvis bli brukt også i Norge, dersom det skulle oppstå en situasjon som gjør at vi må "be" USA om å komme oss til unnsetning.
Det plager ikke norske militære. På NRK P1 s direkte spørsmål til formann i forsvarskomiteen, Hans Røssjordet (Frp), svarte denne den 9. mai i år at USA måtte ha "rett til å bruke sine beste våpen, også her i Norge."
I radiodokumentaren svarte videre brigadier Erik Janke ved Forsvarets overkommando følgende: "Personlig så tror jeg heller ikke at vi bør gjøre våre planer så spesifikke at vi derved irriterer våre allierte slik at ikke de er interessert i å komme oss til unnsetning."
Per Thoresen, forskningssjef ved Forsvarets Forskningsinstitutt, forsøkte på sin side å minimalisere farene ved de radioaktive våpnene: "Forsvarets Forskningsinstitutt har fulgt med på den amerikanske debatten av saken i kjølvannet av Golfkrigen. Jada, den inneholder en del usannheter som det pleier å gjøre rundt omkring slike ting. Hvorvidt det er rett og slett uforstand hos de som graver opp dette her eller ikke, det vet man jo ikke, eller om det er rett og slett forsøk på å lage sensasjoner.... Ihvertfall så er det slik at uran, enten det er utarmet eller vanlig naturlig uran, så er det giftig. Det er toksisk giftig altså, kjemisk giftig. 0g det er IKKE radioaktiviteten som setter grensen. (...) Det er jo svært mange som hevder at det finnes en nedre grense fordi kroppen vet å behandle..., kroppen er jo vant til radioaktiv stråling. Den har hatt radioaktiv stråling rundt seg til alle tider og man tror kanskje at kroppen har Iært seg til å håndtere den radioaktive strålingen som vi har normalt, naturlig rundt oss. Men vi påfører oss jo en rekke doser som..., hm..., på medisinsk grunnlag for eksempel..., som er ganske BETYDELIG. Og vi gjør det jo da fordi det er av nytteverdi, av andre grunner, av nytteverdi å gjøre dette her, og vi har en nytteverdi også av bruk av radioaktive stoffer i endel andre sammenheng. (...) Man tillater at folk dør i trafikken, så tillater man at det er en viss stråledose som gis til befolkningen. Man klarer ikke i statistisk sammenheng å påvise at dette fører til noe dødsfall fordi dette er så lave stråledoser og så få mennesker som går med at man klarer ikke å skille det ut fra alt det andre som foregår i vårt samfunn Men vurderingen er at det ikke er noen nedre grense. Så bruk av utarmet uran tilhører jo da, sånn som bruk av bly eller bruk av..., spasere utpå bakken eller hva man gjør, sa tilfører det kroppen en stråledose som man tar med i vurderingen av dødsfall forårsaket av radioaktiv stråling ... (direkte avskrift fra radiodokumentaren).
Dr. John Goffman:
"There is no safe dose of radiation. There will be cancer in proportion to dose all the way down to the lowest doses".
- Det finnes selvfølgelig ikke noe sånt som sikre grenseverdier for stråling. Selv de minste doser innebærer fare for kreft, sier professor John Goffman, som selv deltok i Manhattanprosjektet som utviklet verdens første atombombe. Etter den 2. verdenskrig tok Goffman doktorgraden i medisin og har siden begynnelsen på 60-tallet viet all sin forskning til sammenhengen mellom radioaktiv stråling og helseskader, - som kreft og mutasjoner. For Goffman er påstanden om at menneskene gjennom historien har vennet seg til bakgrunnstråling rent tullprat:
"Haven´t you noticed the death notices? People ARE DYING OF CANCER ALL THE TIME! And some of them are due to background radiation".
- Mennesker blir syke også av den naturlige bakgrunnstrålingen, - og de har alltid blitt det. Mutasjoner og kreft vil alltid være resultat av stråling. Det er bare snakk om hvor store dosene er. Hvis du får et visst antall krefttilfeller ved én dose, så vil du få ti ganger så mange tilfeller hvis du tidobler dosen.
Radioaktiviteten på Jorden fordoblet i vårt århundre
- I løpet av de siste hundre årene har de totale dosene av stråling som gjennomsnittsmennesket i den vestlige verden blir utsatt for blitt minst fordoblet p.g.a. den teknologiske utviklingen. Derfor er forekomsten av kreft og mutasjoner nå minst dobbelt så hyppige som ved århundreskiftet. Hva angår Gulfkrigssyndromet, så må eksponering for utarmet uran absolutt regnes med blant de mulige årsakene, hevder den amerikanske professoren.
- Når det gjelder å finne fram til sannheten, så er jeg uhyre skeptisk til det som måtte komme fra forsvarsledelsen i et hvilket som helst større land. De sier alltid at det ikke er deres skyld. Noen ganger har de rett. Andre ganger ikke, og mange ganger skjuler de fakta om saken. Før Gulfkrigen anbefalte amerikanske militære forskere at det måtte foretas en opprensking på slagmarker der det var blitt brukt uranammunisjon. Så, etter krigen, gjorde de amerikanske forsvarsmyndighetene det klart at de ikke påtok seg ansvaret for å rydde opp etter seg noe sted i verden.
- Den eneste muligheten er å skrape vekk det øverste jordlaget og pakke jorda i spesielle beholdere for atomaviall, sier prof. Goffman. - Dette krevde en lokal miljøverngruppe at den amerikanske hæren skulle gjøre på et nedlagt skytefelt i delstaten Indiana. Der lå det igjen 70 tonn pulverisert uran på et område på drøyt 2000 mål. Hæren regnet på det og fant ut at en opprenskning ville koste mellom 30-40 milliarder kroner. Så de ga klar beskjed om at det ville de ikke engang prøve på.
Genevekonvensjonens tilleggs-protokoll forbyr våpen som skader miljøet
Ifjor (1997) ble det internasjonale samfunn enige om å fordømme landminer, ikke minst fordi de rammer uskyldige sivile lenge etter at krigene er slutt. Våpen som angriper gener rammer dessuten generasjon på generasion i uoverskuelig framtid Iflg. den første tilleggsprotokollen til Genevekonvensjonen av 1949 er det forbudt å bruke våpen som har til hensikt eller som kan antas å forårsake omfattende, langvarige og alvorlige miljøskader. De fleste land i verden har underskrevet på protokollen. Unntak er Pakistan, India, Irak, Israel, Iran og USA!
- Hvor mange grufulle enkeltvåpen skal vi kjempe for avtaler om før vi klarer å få en avtale som forbyr krig? spør Rosalie Bertell, som forøvrig kommer til Norge i oktober 1998.
(*) Rosalie Bertell er forfatter av boka NO IMMEDIATE DANGER Prognosis for a Radioactive Earth
Women´s Press (1985), 229 College St. #204, Toronto, Ontario M5T 1R4 Canada. ISBN 0-88961 -092-4. 435 sider.
For mer informasjon om NATOs uran-ammunisjon, gå til:
DEPLETED URANIUM - A Post-war Disaster for Envirionment and Health