Om boken "Peace is possible"

Samvittighet som veiviser

ved Harald Bjørke


«--- vi er med på å skape det evige livet,

skape det ondt eller godt.»

«Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet.

Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.»

«Vær utålmodig menneske! sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.»

Inger Hagerup.

Her taler den ekte samvittighet, og vi kjenner den igjen. Tross alt tåkeprat fra dem som er kalde av hjertet. Vi kjenner igjen det ekte, og motets lykter tennes på ny. Visst kan vi fortvile over det onde i vår tid. Det ondes makt er overveldende.Tilsynelatende er alt håp ute for vår syke verden. Men så bryter lysstråler mørket gjennom en rekke av mennesker som det lyser av. Slike mennesker møter vi i boka: «Peace is possible» av Fredrik S. Heffermehl.

Vi møter Lee Butler, firestjerners general, øverstkommanderende for USA´s langdistanse atomvåpen fram til 1994. Generalen ble den sterke røst mot atomvåpen. Hvordan kunne det skje? Han forteller selv.

Etter 37 års militærtjeneste trakk han seg tilbake som pensjonist i 1994. Den kalde krigen var over. Alarmberedskapen for de fryktelige kjernefysikkens våpen kunne trappes ned. Han kunne kople av fra et umenneskelig ansvar og nyte livet, trodde han. Etter to og et halvt år oppdaget han at han ikke var fri for ansvaret for sine medmennesker. En indre røst gjorde seg gjeldende, forteller han. Den presset ham til å tenke over det han hadde vært med på.

Det ble en grundig gjennomtenking over lang tid og førte fram til en dyp overbevisning: en verden fri for truselen fra atomvåpen er med nødvendighet en verden fri for atomvåpen! Han tenkte tilbake på den lange perioden med gjengjeldelses balanse, terrorbalanse kalles det også. Noen påstår at den har virket. Den har jo ført til en periode uten krig mellom supermaktene. Altså var den fredsskapende.

Det er en illusjon å tro det, mener Butler. I virkeligheten fungerte den som russisk rulett. «Pistolen» ble fyrt av gang etter gang, men det gikk bra. Saken er at det like gjerne kunne gått galt. Cuba-krisen var ikke eneste gang vi var helt på randen av utslettelse.

Heffermehl forteller i sin bok om en annen gang. I september 1983 fikk den russiske oberst Stanislav Petrov full alarm i sin atomvåpenbunker. Hans ordre gikk ut på å sende raketter mot USA. Hadde han fulgt ordren, ville et stort antall amerikanske storbyer blitt utslettet. Gjengjeldelsen ville utløst slutten for oss alle. Men Petrov nektet å lyde ordren. Alarmen viste seg å være falsk.

Petrov fikk avskjed fordi han ikke adlød ordre.

Noen husker nok fremdeles et teaterstykke ved Aksel Kielland: Han som sa nei! Det var om en engelsk offiser som nektet å lyde ordren han fikk om å bombe ved Suezkanalen. Han ble stillet for retten. Til tross for at han viste til Nürnbergdommen og til sin samvittighet, ble han dømt til døden! Slik har Kielland vist konsekvensen av en utbredt militær logikk.

Under hele opprustningens tid etter 1945 har mange mennesker engasjert seg for nedrustning og mot atomvåpen. I likhet med mennesket i den russiske historiske hendelsen og mennesket i den fingerte hendelsen med en engelsk krigsmotstander, er mange blitt stemplet for å gå fiendens ærend. Dette er temaet ved David Cortright i «Peace is possible». KJØPT OG BETALT AV SOVJETUNIONEN heter artikkelen.
Her vises til en uttalelse ved USA´s president Ronald Reagen om at Vestens fredsbevegelser «Alle er støttet fra det såkalte Verdens Freds Råd som er kjøpt og betalt av Sovjetunionen.»

Mange av fredens tilhengere og aktivister har fått høre at de og deres venner er påvirket og betalt av Sovjet. I virkeligheten kan det påvises at innflytelsen har gått motsatt vei, hevder Cortright. Vestens fredsaktivister har påvirket Sovjets ledere til å velge Mikhail Gorbachev, nedrustningens store talsmann. Hadde det ikke vært for fredsbevegelsen i Vesten, ville Gorbachev aldri ha kunngjort idéen om en ikke-voldelig verden uten atomvåpen, hevder Cortright.

Dette utdraget fra «Peace is possible» viser oss mennesker som har sin egen samvittighet og sin egen tenking som veiviser. Deres historier er en mektig støtte for troen på fredens muligheter, for tillit til at det nytter å støtte opp om fredens sak. Kanskje kan disse historiene gi impulser også til tvilere og til militære som etterlyser realpolitikk.

Flere av historiene er gripende dokumenter om fredens muligheter, og jeg tar her med en til:

Hasina av Bangladesh.

Hasina, statsminister i Bangladesh sin historie er betagende. Hun må være usedvanlig vakker om jeg kan dømme etter et lite foto av henne. Og hun må være usedvanlig modig. Hun forteller i boka: «Peace is possible» av Fredrik Heffermehl:

Bangladesh var før en del av India. I 1947 kom Indias løsrivelse fra Storbrittannia etter 200 års kolonivelde. Landet ble delt i India og Pakistan. Og Pakistan ble to stater, Vest-Pakistan og Øst-Pakistan. 120 millioner levde i Øst-Pakistan, men de følte seg utnyttet økonomisk og politisk. De levde i ufrihet, plaget av hunger, herjet av forbrytelser.

For å oppnå selvstyre ble Awami liga opprettet. Ligaen gjennomførte et demokratisk valg i 1971 og valgte Bangabandhu til leder. Men de militære ledere godtok ikke dette. De fengslet Bangabandhu og anklaget ham for oppvigleri. Folket reiste seg i protest. Pakistans arme angrep og startet folkemord, drepte 3 millioner. Det ble frigjøringskrig i 9 måneder. AWAMI LIGA VANT.

Pakistans arme overga seg i desember. Da ble Bangabandhu løslatt fra fengselet og kom tilbake til Øst-Pakistan som nå fikk navnet Bangladesh. Der ble han den selvfølgelige leder. Etter å ha regjert i Bangladesh i tre og et halvt år ble Bangabandhu drept av fiendtlig innstilte militære i 1975. Kona, to sønner og deres koner ble skutt. Datteren, Sheikh Hasina overlevde fordi hun var i Tyskland.

Hasina kom tilbake 1981 fra utlandet og satte seg i spissen for mennesker med et sterkt ønske om demokrati i Bangladesh. Hun fikk husarrest, ble utsatt for mordforsøk med bomber og granater.

Awami liga og Hasina vant etter en tid makten på fredelig vis. Men forholdene i landet var prekære. I et område i sydøst, Chittagong Hill Tracts, var det spesielt vanskelige med en bestemt folkestamme som ville ha selvstyre Her hersket uro, vold, konflikter. 20000 var drept i løpet av få år, flere tusen hadde flyktet inn i Indiske grenseområder. For menneskene i Chittagong var det en hovedsak å få ha sin integritet, å få beholde sin kultur, religion, sitt språk, bestemme over seg selv.

Hasina forsto dette. Hun fikk dannet en komite der medlemmer av alle større partier var representert, all opposisjon fikk komme til orde. De kom fram til en fredsavtale, og alle våpen skulle leveres inn. Hvordan kunne de lykkes? Den ene regjeringen etter den andre hadde prøvd å undertrykke stammefolk med militær makt - hadde prøvd folkeflytting for å få kontroll.

Alle disse forsøkene var mislykket. Hasina og hennes tilhengere gikk inn for å opprette tillit hos motstandere. Når Hasina forlangte at en gruppe skulle gi fra seg våpnene, kunne hun sende fra seg sikkerhetsvaktene og gå våpenløs inn blant tidligere opprørere. Hun kunne se hvordan de overrasket og vantro så på henne som kom der alene og vågde å ha tillit til dem. Hun gikk tett inn på dem og så på deres våpen. Hun så inn i ansiktene på de overrumplede opprørerne. Der kunne hun se tegn på anerkjennelse, og så kom smilene, øynene strålte. Tillit var
opprettet.
Tidligere opprørere kunne være med på å skape fred. Slik ble det fred i Bangladesh.

Hva har vi her Vesten fått å vite om Bangladesh? Vi har sett enorme flomkatastrofer. Men hvorfor har vi ikke fått den overveldende gledelig nyhet om et folk på 120 millioner som med en modig kvinne i spissen har kvittet seg med et diktatur på fredelig vis?

 

 

 

Til forsiden
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu