Svetlana Aleksijevich:

’’Bønn for Tsjernobyl’’

 

"Vi tror vi vet alt om Tsjernobyl: fakta, navn, antall. Mange bøker er skrevet, tusenvis av video-opptak er gjort. Hva kan vel vi legge til? Gjennom å intervjue folk ville jeg lete opp det som manglet: Følelsene. Hva folk følte da de ble rammet av det ukjente.

Mange av dem jeg har snakket med de siste årene sier: "Jeg kan ikke finne ord for å beskrive hva jeg så og følte. Jeg unngår å lese om det. Unngår å se filmene." Folk ønsker å glemme Tsjernobyl, i den tro at det tilhører fortiden. Men mer enn én gang mens jeg holdt på med denne boken følte jeg at jeg skrev ned fremtiden!"

 

 

HELE LIVET
SKREVET PÅ EN DØR

Jeg vil vitne. Det skjedde da. For ti år siden. Og det skjer i meg hver dag nå. Det er alltid med meg.

Vi bodde i byen Pripyat. Der var du. Levde ditt liv. En vanlig person. Et lite menneske. På samme måte som alle andre gikk du på arbeid - og kom hjem fra arbeid. Du tjente som gjennomsnittet og tok en ferie i året. Et normalt menneske!

Men en vakker dag ble du plutselig forvandlet til et Tsjernobyl-menneske. Et monster! Noe som intersserer alle og som ingen vet noe om. Du vil være som alle andre, men det kan du ikke lenger. Folk ser på deg på en ny måte. De stiller deg spørsmål. Var du redd? Hvordan brant reaktoren? Hva så du? Og slike ting. Kan du få barn? Forlot kona deg?

Vi dro den tredje dagen. Reaktoren brant. På radioen sa de: "Dere kan ikke ta med kattene! Vi forsøkte å putte katten i en koffert. Men den ville ikke. Vi ble helt oppklort. Man fikk ikke ta med noen ting! Det hadde jeg ikke tenkt heller. Bare én ting. Jeg ville ha med meg inngangsdøra til leiligheten. Jeg kunne ikke forlate den. Vår talisman! En familie-relikvie.

Da far døde ble han lagt ut på døra. Og døra var dekket av merker. Merker som viste hvordan jeg hadde vokst. Hvor høy jeg var i første klasse, annen, syvende. Før jeg dro i militærtjeneste. Og deretter hvordan min sønn vokste. Og dattera. Hele livet vårt var skrevet på den døra. Hvordan kunne jeg forlate den?

Jeg spurte naboen som hadde bil. "Hjelp meg!" Han pekte med fingeren mot tinningen som for å antyde at jeg ikke var riktig klok. Men jeg fikk den ut. Om natten, på motorsykkel, gjennom skogen. Det var to år senere, da leiligheten vår var blitt rundstjålet. Rensket. Politiet fulgte etter meg. De trodde naturligvis at jeg var en tyv. Men jeg stjal bare døra fra mitt eget hus.

Jeg fikk kona og datteren min til sykehus. De hadde svarte flekker over hele kroppen som kom og gikk. De var på størrelsen med en helen på en sko. Men gjorde ikke vondt. De ble undersøkt. Jeg spurte: "Hva sier prøvene?"

"Det har du ikke noe med."

"Hvem skulle ellers har noe med det?"

Kan du se for deg syv skallete jenter? De var syv på avdelingen. Nok! Jeg klarer ikke å fortsette! Når jeg forteller dette, føler jeg - i mitt hjerte..., jeg føler - at jeg forråder henne. For jeg må beskrive henne som om hun var en fremmed. Hennes lidelse. Vi la henne ut på døra. Samme døra vi hadde lagt far på. Helt til de kom med en liten kiste på størrelse med en kiste for en stor dukke.

Jeg vil vitne: Min datter døde av Tsjernobyl. Og nå vil de at vi skal slutte å huske.

- Nikolai Kalugin, far.


GAMMEL FRYKT

Først gråt jeg natt og dag. Jeg ville gråte, - og jeg ville snakke.

Vi er fra Tadjikistan, fra Dusjanbe. Det var krig der. Jeg kan ikke snakke om det (krigen i Tadjikistan). Vi reiste og kom hit, til Hviterussland. Til Narovlya. Det er en fredelig liten by.

I begynnelsen spurte vi: "Hvor er radio-aktiviteten?"

"Akkurat der du står".

Det betyr hele landet. (Gråter). Så mange tomme hus. Menneskene har reist. De er redde. Men jeg er ikke så redd her som jeg var der. Ingen her behøver å låse døra. Det er bra. Vi fikk et hus her og mannen min fikk jobb. Jeg skrev til vennene våre og de kom hit. Igår. For godt.

De kom igår aftes, men turte ikke å gå fra stasjonen, så de satt på koffertene og ventet helt til morgenen. Da så de at folk spaserte rundt i gatene og lo og røkte. Noen hjalp dem med å finne fram til oss. De kunne ikke tro det. Vi var blitt så uvant med et normalt, vanlig liv.

I dag morges gikk de i butikken og kjøpte smør og fløte. De kjøpte fem flasker fløte og drakk det rett ned inne i butikken. Folk så på dem som om de var gale. Men de hadde ikke sett verken smør eller fløte på to år. Du får ikke engang kjøpt brød der. Det er krig. Min sjel døde der. Hvem skulle jeg kunne gi liv til med en død sjel?

Her er det ikke mange mennesker. Husene er tomme. Vi bor like ved skogen. Jeg blir redd når jeg ser mange mennesker. Som under krigen. (Hulker og slutter å snakke).

- Russisk kvinne fra Tadjikistan


FRA ET KOR AV SOLDATER

Vi begynte ikke å tenke på det før - la meg se - kanskje tre år senere. Én ble syk, så én til. Noen døde. Ble gale. Begikk selvmord. Det var da vi begynte å lure. Men jeg tror ikke vi helt vil forstå alt sammen før om tyve-tredve år. For meg er Afghanistan (jeg var der i to år) og Tsjernobyl (jeg var der i tre måneder) det jeg husker best fra livet.

Vi kom hjem. Jeg tok av meg alt jeg hadde hatt på meg og kastet det i søpla. Men jeg ga lua mi til en liten gutt. Han tigget om å få den og gikk med den hele tiden. To år senere ga legene ham dia-gnosen. Hjernesvulst. Resten kan du skrive selv.

De av oss som var der samles 26. april hver år. Vi minnes den tiden. Du var soldat i en krig. De hadde bruk for deg. Du glemmer det dårlige, for samme hva, så hadde de bruk for deg.

Vårt militære system fungerer bra i krisesituasjoner. Du er fri og noen har bruk for deg. Frihet! Da forstår en russer hvor stor han er! Unik!

Vi kan aldri bli hollandske eller tyske. Og vi får aldri asfalt som varer eller fine gressplener. Men vi kommer alltid til å ha helter! Vi måtte skrive under på at vi ikke skulle fortelle noe. Jeg har hold taushetsløftet.

Rett etter militærtjenesten ble jeg klassifisert som invalid. Da var jeg 22. Om natten våkner jeg av mors stemme. "Sønn, hvorfor er du så taus? Du sover ikke. Ligger bare der med åpne øyne. Med lyset på".

Jeg tier. Samme hvordan de spør kommer jeg aldri til å svare. Ingen forstår hvor jeg har vært. Og jeg kan ikke fortelle det.

- Soldater og medlemmer av ryddegjengen som arbeidet i sonen.


I VIRKELIGHETENS VERDEN SKJER DET FORFERDELIGE STILLE OG NATURLIG

Jeg arbeidet på kontoret for miljøbeskyttelse. Jeg ventet på instrukser, men fikk ingen. Det var nesten ingen profesjonelle i vår stab, særlig ikke i ledelsen. Pensjonerte oberster, tidligere partiarbeidere, pensjonister eller folk som ikke lenger kunne arbeide andre steder. Hvis en person hadde begått en blunder et eller annet sted, ble han eller hun sendt til oss.

Når du dro rundt i landet, så du underlige ting. En ku innhyllet i plast og en gammel kone som passet kua, også hun inntullet i plast. Man visste ikke om man skulle le eller gråte.

(...) nå begynte folk å tenke på hva de spiste, hva de ga barna sine. Var det helsefarlig eller var det ikke? Skulle man flytte eller bli? Alle og enhver måtte stille seg disse spørsmålene og ta avgjørelser.

Men folk var blitt så vant til å leve slik de alltid hadde gjort det. Sammen, - i landsbyer. Gjennom fabrikken, kollektivbruket. Vi var sovjeter. Jeg var en sovjetisk person. Veldig sovjetisk. Vi forandret oss. Alt forandret seg. Du må anstrenge deg for å forstå det. Det er vanskelig å fatte.

Etter Tsjernobyl så jeg en utstilling med barnetegninger. Det var en med en stork som vandret rundt i en svart åker. Under sto det: "Men ingen fortalte storken noe". Det er slik jeg føler det.

- Zoya Bruk, miljøinspektør.


DEN ENORME MAKTEN TIL Å HA MAKT OVER EN ANNEN

Jeg er ingen liberal kunstner. Jeg er fysiker. Jeg krever fakta, bare fakta. Før eller senere må de svare for Tsjernobyl. Tiden vil komme, akkurat som den gjorde det for Stalins terror. Selv om det blir om 50 år. Selv om vi er gamle da. Selv om vi er døde. Fakta vil ikke bli glemt. De er kriminelle.

Den dagen, 26. april, var jeg i Moskva på forretningsreise. Jeg hørte om ulykken der. Jeg ringte Nikolai Slyunkov, førstesekretær i sentralkomiteen i Minsk, Belarus Jeg ringte en, to, tre ganger, men de ville ikke sette meg over. Jeg fikk tak i assistenten hans, som kjente meg godt.

"Jeg ringer fra Moskva. Sett meg over til Slyunkov. Jeg har viktig informasjon om en ulykke!" Jeg ringte på en regjeringslinje, men alt var allerede klassifisert. Straks du begynte å snakke om ulykken, ble du koblet ut. De lyttet naturligvis på linjen.

(...) Det tok meg to timer å komme igjennom til Slyunkov. Jeg sa: "Det er en alvorlig ulykke. Jeg hadde allerede snakket met et par mennesker i Moskva. Ifølge mine kalkulasjoner kommer den radioaktive skyen mot oss. Mot Hviterussland. Vi må øyeblikketlig gi befolkningen jodbehandling og flytte alle som bor i nærheten av kraftverket. Folk og dyr innen 100 kilometer må evakueres."

"Jeg har allerede fått rapporten", sa Slyunkov. "Det har vært en brann og den er slukket".

Jeg eksploderte. "Det er løgn! Bedrag!

(...) De sluttet å snakke med meg og høre på meg. Jeg overøste dem med brev. Rapporter. (...) Fakta, bare fakta. og for sikkerhets skyld beholdt jeg to kopier, en på kontoret og en som jeg gjemte hjemme.

Hvorfor jeg beholdt kopier? Det skyldes landet vi bor i. Jeg låste alltid mitt kontor. Jeg kom tilbake fra en reise og alle arkivene var forsvunnet. Jeg fortsatte å skrive. Holdt forelesninger. Folk måtte reddes! Flyttes. Vi var konstant underveis. Vårt institutt samlet de første faktamappene om de forurensete sonene. Hele sør var rød.

Det er historie nå. Historien om en forbrytelse.(...) Jeg mottok telefontrusler hjemme. "Slutt å skremme folk, herr professor. Vi skal sende deg dit ingen bryr seg."

Jeg skrev til Moskva.Presidenten for vårt akademi innkalte meg. "Hviterusslands folk vil en dag huske at du har gjort mye for dem. Men det var galt å skrive til Moskva. Veldig galt! De vil at jeg skal sparke deg. Hvorfor skrev du? Forstår du ikke hvem du truer!?"

(...) De anla rettsak mot jeg. De fikk hva de ønsket. Jeg fikk hjerteinfarkt.

Jeg skrev alt ned. Fakta, bare fakta. Hva skal vi gjøre med sannheten i dag? Hvis det blir en ny eksplosjon, vil det samme skje igjen. Vi er fremdeles et stalinistisk land. Og Stalins folk lever i det.

- Vasilly Nesterenko, tidl. direktør for Institutt for Atomenergi i Hviterussland.


OFRE OG PRESTER

Verden hørte om Hviterussland etter Tsjernobyl. Vi er både ofrene og dets yppersteprester. Det er skremmende å si det høyt.

I sonen går du inn i et hus. Det er som en scene fra Sleeping Beauty. Om det ikke er vandalisert, finner man fotografier, dukker, møbler. Menneskene må være i nærheten. Noen ganger finner vi dem faktisk. De snakker ikke høyt om Tsjernobyl, bare om hvordan de ble forrådt. Det som bekymrer dem er om og hvor mye de vil få i erstatning. Og om andre vil få mer?

Vårt folk tenker alltid på om de blir lurt. På den ene siden er det nihilisme og benektelse, på den andre fatalisme. De stoler ikke på myndigheter, vitenskapsmenn, leger, men de gjør heller ingenting for seg selv. Uskyldige og likegyldige. De har funnet mening og rettferdighet i lidelsen, - og resten er ikke så viktig.

Ti år har passert! Hva har vi gjort? Vi lever på forurenset land, pløyer og sår. Vi har barn. Hva er meningen med våre lidelser? Vi pleide å skylde alt på krigen. "Hvis det ikke hadde vært for krigen...".

Nå har vi Tsjernobyl å skylde på. Tsjernobyl er et symbol. Et selvbilde. Men det er også mitt arbeid, så å si. Jeg reiser og ser. Det pleide å være til hviterussiske landsbyer med hytter uten toaletter eller varmt vann, men med et ikon, en trebrønn, broderte klær. Gjestfrihet. Det var felles liv og biter av frihet: en jordlott, en have, en ku.

Etter Tsjernobyl ble folk fra disse landsbyene flyttet inn i europeisk utseende bygninger. Du kan bygge et hus, men du kan ikke gjenoppbygge din gamle, vante verden.

Disse menneskene har blitt forvandlet til etiopiske flyktninger. De sitter på bakken og venter på flyet, bussen med humanitær hjelp. De lever i ydmykelse og frykt. De ønsker kommunisme. Sonen trenger kommunisme. Når det er valg, stemmer de for en sterk mann. De lengter etter den orden Stalin ga dem. Militær orden.

Jeg kommer med en karavane av humanitære hjelpere. Med fremmede, - utlendinger. I Jesu Kristi navn, i en eller annen annens navn, hjelper de oss. Og min stamme står der i søledammene, iført T-skjorter og vatterte jakker. "Vi trenger ingenting! Det blir så likevel bare stjålet". Det er det jeg leser i øynene deres. Men også lysten etter å gripe en kartong for å få noe utenlandsk.

Vi vet hvor vi kan finne bestemødrene. Som i et dyrereservat. Og jeg får denne uutgrunnelige følelsen av at jeg burde vise disse utlendingene deres tragedie med stolthet: "Vi skal vise dere noe dere ikke engang kan se i Afrika."

- Natalya Arsenyevna Roslova, ordstyrer i Tsjernobyls kvinnekommitte for Barn fra Mogilev.

 

 

Til forsiden
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu