Tsjetsjenia

Kort historisk oversikt

 

 

Barbarinvasjonene i Europa på 400-tallet (hunner, slaver m.fl.) gikk klokelig rundt Kaukasus, som på den tiden var befolket av de såkalte araukanerne.

Mongolene og tyrkerne som fulgte, gikk også utenom. På grunn av de høye fjellkjedene som strekker seg fra Svartehavet til det Kaspiske hav, ble inntrengerne fra nord og sør aldri forenet.

En lite kjent detalj er at de såkalte mamelukkene, asta militar, kom fra Kaukasus. En kaste som reiste et imperium i Egypt og Syria og klarte å stanse mongolene 1260 på veien mot Middelhavet.

Tartarer, ottomaner og persere, trykket på fra tre retninger og holdt Kaukasus i krig helt til russerne entret scenen i 1480. Islamiseringen av de ulike kaukasiske stammene kom fra det ottomanske riket, som ofte kjempet sammen med dem - mot russerne, som - når de hadde overtaket - drev intensiv russifisering og innførte tvungen kristendom. De velkjente kuplene på San Vasiliokatedralen i Moskva symboliserer islamske turbaner brutalt omvendt til korset.

Men fra russerne bygde sitt første militære støttepunkt i Tsjetsjenia (Tarki) i 1559, skulle det gå århundreder med kamper, opprør og hellige kriger før de klarte å gjennomføre en endelige okkupasjon av Kaukasus - på begynnelsen av 1800-tallet. Fred ble det imidlertid aldri.

Tsarenes soldater st¿tte stadig mot det russiske kronik¿rer fra den tiden betegnet som "ville og fanatiske" tsje´er; ingusjere av ulike etniske grupper fra det som i dag er Daghestan. "Hele Daghestan har reist seg, og hele Tsetsjenia adlyder i dag Shamil", skrev en russer i 1843 om et av de utallige opprørene. "Han er deres imam og h¿yeste sjef i kampen mot de vantro." Dette oppr¿ret ble slŒtt ned i 1859. Lederne ble enten henrettet eller tvunget i eksil, mens tusenvis av muslimer flyktet til Tyrkia. Men noen fred ble det så langt ifra.

Nye opprørere ble født, vokste opp og tok over. Kjente navn i tsjetsjensk motstandshistorie på 1800-tallet er Murshid Kunta Hexi, hvis motstandskamp endte med at hundrevis ble sendt til Sibir og den legendariske Vara som dannet æresbander som kjempet alene mot overmakten. I 1877 slo to grupper seg sammen og gjorde simultane oppr¿r i Tsjetsjenia og Daghestan. Som de foregående, endte det med blodbad, henrettelser og deportasjoner til Sibir.

Selv med revolusjonen i 1917, da georgieren Stalin lovet Kaukasus muslimer uavhengighet og garantier for at de skulle få utvikle sine ulike tradisjoner fritt, ble det ikke fred. Tsar-rikets okkupasjon, som liknet mye på Frankrikes kolonialisering av Algeriet, hadde ført til at en halv million kosakker og russere eide dobbelt så mye jord som hele den innfødte befolkningen tilsammen.

Høsten 1917 utropte fjellsamfunnene Tsjetsj, Ingusjetia og Dagestan seg som én selvstendig stat og valgte som sin imam sønnen til en våpenvenn av den ovennevnte folkehelten Shamil. Hans nærmeste venn, Uzún Haxi, hadde tilbrakt 15 år i en celle i Sibir og skulle snart bli kaukasernes åndelige leder. I løpet av de neste fire årene slåss de samlet, først mot hviterusserne, så mot bolsjevikene.

Til tross for at sovjetmakten satte seg fast i landet, oppnådde Tsjetsjenia og Ingusjetia selvstyre fra 1922-24. (Senere, fra 1934-36 ble de slått sammen til én Sovjetrepublikk).Men allerede i 1929 brøt det ut nye kamper da partisaner fra de nordkaukasiske folk slåss mot Den Røde Armé. Og som så mange andre steder i sovjetstaten, innledet KGB under Stalins terrorår 1937 en bølge av arrestasjoner og henrettelser i Nord-Kaukasus.

Under den 2. verdenskrig beskyldte Stalin kaukaserne for å samarbeide med tyskerne. Republikken Ingusjetia-Tsjetsjenia ble igjen oppløst og millioner av innbyggerne deportert til russisk-asiatiske områder. Først i 1957, etter Stalins død, kunne de overlevende vende hjem.

Under Gorbatsjov våknet nye religiøse, etniske og nasjonalistiske krefter på ny. Det begynte med anti-armenske pogromer i Aserbadjan i 1988, der 32 mennesker ble drept som innledning til krigen om Nagorno-Karabakh. Året etter brukte sovjetiske soldater stridsgass mot fredelige demonstranter i Tiblisi, Georgias hovedstad, med 19 døde som resultat. I 1990 marsjerte sovjetiske styrker inn i Baku for å redde det kommunistiske styret der 160 ble drept.

Alt dette bidro sterkt til at den vanlige sovjetborger mistet respekten for Gorbatsjov og heller jublet da Jeltsin sto opp mot kuppmakerne mot ham i 1991.Med Jeltsin kom også oppløsningen av Sovjetunionen, og med det erklærte også seg uavhengig fra Russland. Dudajev, tidligere general i det russiske flyvåpen, ble valgt til president i landet med over 80% av stemmene. Den russiske delen av befolkningen ble imidlertid utelukket fra valget.

Ikke alle var fornøyd med den nye tsjetsjenske presidenten, og kanskje aller minst Russland. I 1994 gikk opposisjonen (trolig i maskopi med Russland) til angrep på hovedstaden Grosny. Jeltsin stilte ultimatum om å legge ned våpnene. 11. desember ruller 40.000 russiske soldater er inn i Tsjetsjenia.

1996: Da en våpenhvileavtale ble undertegnet 25. august, lå 90 prosent av hovedstaden i ruiner, over 200 landsbyer var jevnet med jorden, 100.000 tsjetsjenere var drept og 500 000 landets innbyggere på to millioner drevet på flukt.

Året etter ble Aslan Maskhadov valgt til ny president - under OSSE-overvåkning. Han overtok et land i ruiner, skyhøy arbeidsløshet, landminer, 300 dumpingplasser med radioaktivt avfall, terrorisme og kidnappinger. Og på grensen til Dagestan samlet islamistiske grupper seg i treningsleire for terrorisme.

Etter at flere høyhus i Moskva og andre byer i Russland høsten 1999 ble utsatt for massive eksplosjoner med over 300 drepte, som ingen foreløbig har påtatt seg ansvaret for, er Tsjetjenia atter i krig. 10. oktober uttalte Russlands statsminister at nå skulle man utrydde alle tsjetsjenske terrorister en gang for alle.

For detaljer om den kompliserte situasjonen og utviklingen fra dag til dag, gå til NUPI´s hjemmesider som du finner på Søk i Kvasir.

 

Fra LINK 1/95:

Krigen i Tsjetsenia, Russlands nasjonalister og oljen

 

Når en nasjon (aldri et folk!) går til militært angrep på en annen nasjon, er det ikke eksplisitt fordi det finnes "gode" og "onde" nasjoner eller mennesker, men fordi det finnes noe som heter "interesser".

Dersom f.eks. Kuwait hadde bestått av bare sand, ville landet i dag - for ikke å si allerede fra "tidenes morgen" - temmelig sikkert ha tilhørt Irak. Men - ettersom Kuwait er et meget rikt oljeområde, spanderte Vesten, som trenger denne oljen for å oppretteholde sin/vår levestandard, $67 milliarder av våre skattepenger - alt for å sikre "sine interesser".

Sett fra et slikt interesse- eller oljeperspektiv, kommer Russlands krig mot Tsjetsjenia akkurat nå kanskje i et mer forståelig lys:

Da Tsjetsjenia i 1991 erklærte seg selvstendig, støttet president Jeltsin Tsjetsjenias president Dudajev (frem til 1991 general i den Sovjetiske hæren!) og nedstemte et forslag fra Duma´en (det russiske parlament) om å gripe inn.

Utviklingen i Russland er kompleks og forvirrende. Jeltsin sies i dag å underminere parlamentet og blande seg inn i regjeringens arbeid. Massemedia er under press og kritiske journalister trues på livet (Flere er faktisk brutalt myrdet de siste årene, uten at noen vet av hvem!).

Mange mener at manipuleringen er ledd i valgkampen foran parlamentsvalget i desember 1995 og presidentvalget i juni 1996, der autoritære og nasjonalistiske grupper forsøker å vinne over de demokratiske lederne. De som kanskje har mest å tjene på dette er de økonomiske lobbyistene, blant dem den mektige olje-lobbyen (til en stor del underlagt mafiaen!).

Oljelobbyens interesser ligger såvel i Tsjetsjenias egne rike oljereserver, som i oljeutvinningen i det Kaspiske hav. Oljeutvinningen i det Kaspiske hav er styrt av utenlandske oljeselskaper, og det har i flere år nå pågått en tautrekking om hvor de nye rørledningene skal legges; fra det Kaspiske hav via Kaukasus og over til Russlands side av Svartehavet, eller: via Tyrkia til vestlige havner.

Russland vil i sistnevnte tilfelle ikke bare tape store inntekter på avgifts- og transportsiden, men miste det økonomiske overherredømme i hele Kaukasusområdet!

I tillegg vil en slik utvikling kunne oppmuntre Turkmenistan og Kasakhstan - som begge har store gass og oljereserver - til å vende seg bort fra Russland og tilnærme seg Iran og Tyrkia, dvs. islamske handelspartnere.

Selvom Jeltsin senere har påtatt seg ansvaret for krigen i Tsjetsjenia, var det som kjent i startfasen uklart hvem som hadde gitt klarsignal om angrepet. Den første angrepsstyrken måtte som kjent, etter protester fra såvel generaler som menige, byttes ut med styrker tilkalt fra det fjerne østlige Russland!

De ledende autoritære og nasjonalistiske gruppene, olje-lobbyen og det vi normalt tenker på som det ´militær-industrielle kompleks´ som finnes i kretsen rundt Jeltsin, kan ha tenkt at en hurtig og fremgangsrik militæraksjon mot Tsjetsjenia ville kunne sikre de langsiktige økonomiske interessene i hele regionen.

Kilde: Peter W. Schulze: Frankfurter Rundschau, 21. jan. 1995.

Appeller

Sergei Kovaljovs avskjedsbrev til Jeltsin

 

 

Til forsiden
Epost:
tulle.elster@peacelink.nu
http://www.peacelink.nu