Et oppslag fra LINK nr. 6/1998:

RIGHT LIVELIHOODPRISEN

Jacob von Uexkull og den "Alternative Nobelprisen"

"Hva framtiden blir, det beror på hver og en av oss; på hva vi sier, hva vi gjør og hva vi våger - hver dag."

 

 

9. desember hvert år, dagen før utdelingen av de tradisjonelle Nobelprisene, blir "Right Livelihood"-prisen delt ut i Stockholms Riksdag. Da den svensk-tyske journalisten Jacob von Uexkull i 1980 stiftet denne prisen - også kalt den "Alternative Nobelprisen" - syntes han det var pinlig å fortelle hvor pengene kom fra. Men da en del svenske aviser begynte å skumle om at dette kanskje var et initiativ fra KGB eller CIA, måtte han ut med sannheten. Han hadde solgt sin private frimerkesamling. Hvordan det hele ble til, fortalte Jacob von Uexkuli selv om i programmet "Sommeråpent" på Sveriges Radio sommeren 1998. Her følger utdrag av historien om en mann, hans pris og hvem og hva som inspirerte ham:

Jacob von Uexkull vokste opp på en gård i Sverige som tilhørte den kjente svenske trubaduren Evert Taube. Moren var svensk og faren tysk-baltisk. Under Hitler ble faren fratatt sitt tyske statsborgerskap fordi han hjalp flere jødiske kollegaer med å flykte. Det førte til at han selv ble flyktning. Via Danmark kom han seg over til Sverige, der han levde som statsløs i ti år før han ble svensk statsborger. På 60-tallet fikk han imidlertid sitt tyske statsborgerskap tilbake. Dermed fikk også sønnen, som i dag er bosatt i London, dobbelt statsborgerskap.

- Da jeg var ni år, fortalte Jacob von Uexkull i Sveriges Radios program, - syntes pappa at jeg skulle slutte å leke med vannpistoler. Han kjøpte en frimerkesamling, og den fikk jeg i bytte mot pistolene. Jeg fikk også en hel del sjeldne svenske frimerker fra 1920-årene av mormor.

Da Jacob var ti år, flyttet familien til Hamburg. Der gikk han først på en tysk skole, så på en internasjonal, før han med en engelskartium i lommen reiste til Oxford for å studere. Oppvokst i et politisk bevisst hjem, tenkte han først på å bli diplomat eller journalist. Han jobbet som journalist og tolk, skrev og utga blader, som han stort sett måtte finansiere selv. Tilslutt ble det hobbyen fra guttedagene som skulle komme til å bestemme hans bane.

Han lærte seg alt om frimerker, jobbet free-lance på tyske frimerkeauksjoner og reiste etter hvert rundt i verden for å kjøpe og selge frimerker. Det var inntrykkene fra disse reisene som gjorde at han begynte å tenke. - Hvordan får man folk til å Iytte til en? Iurte jeg på 70-tallet da jeg reiste rundt og så hvor mye det var å gjøre. Hver gang det var et problem, ordnet FN en stor konferanse, og der satt regjeringsmedlemmene og diskuterte problemet.

- Parallellt var det en meget dårlig organisert, men spennende såkalt NGO-konferanse. Der fantes ofte løsningene på problemene. Men de nådde aldri fram til regjeringskonferansen. Og i de fleste av de tilfellene jeg studerte kostet regjeringskonferansene i FN-regi mer å organisere enn hva det ville kostet å løse de problemene man diskuterte.

Høflig avslag fra Nobelstiftelsen
Som oppvokst i Sverige kom Jacob von Uexkull til å tenke på at de som fikk de ulike Nobelprisene som regel var totalt ukjente utenfor sine spesialområder. Først når de hadde fått en Nobelpris, ble de tatt på alvor.

Nobelstiftelsen hadde allerede, gjennom opprettelsen av en økonomipris, fragått sine prinsipper om at de bare kunne dele ut de prisene Alfred Nobel selv hadde bestemt i sitt testamente. Kanskje han - Jacob von Uexkull - kunne foreslå at Nobelstiftelsen opprettet en "3. verden pris", en pris som han, gjennom å selge sin frimerkesamling, kunne legge grunnen til?

Det må da finnes mye kunnskap i u-landene som også vi kan lære oss av, tenkte Uexkull, og det skrev han til Nobelstiftelsen i 1979, der han samtidig tilbød dem en donasjon på en million dollar, som han anslo frimerkesamlingen nå var verdt.

- En million dollar er kanskje noe til og med Nobelstiftelsen tar på alvor, tenkte han, - og så kan jeg fortsette å leve mitt liv som før, i visshet om at i alle fall jeg har bidratt med mitt.

Men dengang ei. Kort tid etter fikk han et høflig svar om at Nobelstiftelsen ikke skulle ha flere Nobelpriser.
Da hadde han allerede diskutert saken med venner og bekjente. Kanskje det var meningen at han skulle gjøre det selv? Han dro til Stockholm, lånte en leilighet og satte seg ned og skrev sin første tale til den første prisutdelingen.

Gjennom sine kontakter hadde han valgt ut to pristakere. Han sendte ut en pressemelding, og utdelingen fikk bra publisitet. Men han syntes det var pinlig å fortelle hvor prispengene kom fra. Han skulle snart merke at det var best å legge kortene på bordet.
For året etter kunne han i en av Sveriges største dagsaviser lese at man spekulerte på om dette kanskje var et KGB- eller CIA-komplott for å miskreditere Nobelprisen. Dette kunne ikke bare være hans verk, sto det.

Fem år senere var imidlertid Right Livelihood-prisen så anerkjent at stiftelsen ble invitert til å dele ut prisen i selveste riksdagen. Og i dag støtter en forening med representanter fra samtlige riksdagspartier prisutdelingen. _

Prisen en døråpner
- At prisen deles ut i Sveriges Riksdag har naturligvis enorm betydning, forteller Uexkull i radioprogrammet. - Det gir viktige signaler til hjemlandet og åpner dører som tidligere har vært stengt. For første gang blir de som tildeles prisen tatt på alvor. Han har flere eksempler å vise til:

- (Et år) ga vi en pris til bønder fra Colombia, fra et område der det var borgerkrig. Flere og flere bønder ble myrdet, av geriljaen såvel som regjeringens militære og paramilitære grupper. En dag bestemte en gruppe bønder seg for ikke å ha mere med krigen å gjøre. De sa til alle krigspartene: - Fra nå av kommer vi ikke til å støtte dere. Dere får ikke mat fra oss, vi gjemmer dere ikke,(...) derehardrept for mange av oss, har presset oss for lenge. Kort tid etter ble de tre lederne skutt utenfor en cafe. Men bøndene møttes samme dag, valgte nye ledere, fortsatte sin politikk og ble mer og mer respektert. Og antallet mord sank radikalt. - De fikk prisen for sitt fantastiske eksempel: for med ikkevold å ha stoppet en borgerkrig.

Etter prisutdelingen spurte vi: "Hva har dette betydd for dere?"
"Ja, ofte var vi nødt til å reise til hovedstaden for å forsøke å snakke med et ministerium, men vi kom jo aldri forbi dørvakten. Men etter at vi fikk denne prisen står ministeren selv i døren og venter på oss. Prisen har gitt positiv publisitet til et land som oftest bare får negative rubrikker, og det setter selv folk i regjeringen pris på, selv om de kanskje synes at dette er en pris de ikke forstår.

- Et (annet) år ga vi prisen til tre etiopiere. En av dem hadde opprettet Afrikas fremste genbank for kulturvekster, en bank for å bevare og beskytte mangfoldet av tradisjonelle kornslag, anpasset gjennom tusener av år, men som nå var truet av noen få hurtigvoksende vestlige kornslag som behøver mye vann, kunstgjødsel og sprøytemidler. De to andre etioperne hadde sammen utforsket en vekst som heter endotplanten, såpebæret som vokser nesten overalt i Afrika og tradisjonelt brukes av kvinnene for å gi skum å vaske med i elvene.

Nedstrøms for disse kvinnenes vaskeplasser døde sneglene som er vertsdyr for bilharzia-larven. Såpebæret kunne altså være råstoff til en meget billig forebyggende medisin mot en av Afrikas verste tropiske sykdommer. Men, fordi det ikke var lønnsomt for legemiddelindustrien, var det vanskelig å få patent på det.

Ettersom forskningen hadde foregått i Adis Abeba, dvs. på et 3. verden-universitet, fikk de to etiopiske forskerne beskjed om at deres arbeid ikke var "good laboratory practice". Det var derfor ingen støtte å hente verken fra hjelpeorganisasjonene eller WHO Verdens Helseorganisasjon (WHO), selv om en av dem hadde arbeidet i FN i mange år.
Først måtte alt gjøres om - i USA eller i Europa - og deretter godkjennes av amerikanske myndigheter, tester som ville koste flere millioner. Men ettersom det ikke vinket noen profitt i det fjerne, hadde de ikke en sjanse. Helt til de fikk Right Livelihood-prisen! Da åpnet plutselig dørene seg. De fikk støtte fra Finland til å gjøre om prøvene og kunne begynne å hjelpe mennesker.

Alternativ medisin
Det vakte stor oppsikt, særlig i legekretser, da Right Livelihood-prisen for fem år siden gikk til en homeopat. - Det Carolinska Institutet, som velger ut Nobelpristakerne i medisin, kommer aldri til å velge en akupunter eller homeopat, sier Uexkull. - Det medisinske etablissementet er ofte det mest intolerante. Det har ingenting å gjøre med at den ene har rett og den andre feil, men at det finnes ulike medisinske skoler. Men bare å konsentrere seg om vestens ortodokse medisin, med alle dens bivirkninger, er en farlig utvikling. Den har gjort underverker, men den har også skapt problemer. Homeopatien har en 200 år gammel historie. Bare å forkaste den fordi man ikke kan forklare den etter de naværende fysikalske lovene, anser han som helt sinnsykt. - Lege-eden, den Hippokratiske ed, sier jo ikke at man bare skal helbrede folk iføIge de for tiden foreliggende metoder, men forplikter en til å bruke alle metoder. Vitenskapen må ikke bli en ny religion eller ideologi. Det må heller ikke kapitalismen, skal en forstå Jacob von Uexkull rett.

Globalisering og markedsøkonomi
- Murens fall, symbolet på kapitalismens seier, sier han, - førte til en veldig eufori. Det sovjetiske systemet var grotesk ineffektivt. Men det som skjer i dag er en utrolig ressursødeleggelse. George Soros skrev for noen år siden: "Markedsøkonomi har alltid eksistert, men et markedssamfunn der markedets vurderinger helt og holdent styrer alle andre samfunnsområder der de ikke hører hjemme, er en fatal misforståelse. Den virkelige faren i dag er ikke lenger den kommunistiske trusselen, men den kapitalistiske."
- Soros ser jo hva kapitalismen og markedsøkonomien har gjort i de Østblokklandene som han har så mye kontakt med. I Ukraina så jeg f.eks. en 88 år gammel flerspråklig professor på gaten som forsøkte å selge sine siste eiendeler ettersom hennes pension på noen hundre kroner ikke var blitt utbetalt på flere måneder. Siden kapitalismen ble innfort i øst, har gjennomsnittslevealderen sunket med inntil syv år, og det er unikt i hele verden.

- Det tales mye om globalisering i dag, men globalt sett er det nå vanvittig lite integrasjon. Verdensmarkedet var mer integrert før 1. verdenskrig på kolonialismens storhetstid enn hva den er nå. Og i 1979-81 steg verdenshandelen mer enn den gjorde på 90-tallet. Globaliseringen er ideologisk, en ideologi som vi kan kalle "globalismen". En av våre pristakere, Vandana Shiwa fra India har sagt: - Denne globaliseringen er jo ikke et destillat alle klodens interesser. Tvert imot tvinger et fåtall mennesker fra et fåtall land sine interesser på alle andre.

Asia som økonomisk framtidsmodell - en bløff
Asia-krisen er bare ett eksempel på at denne modellen ikke fungerer. Disse landene var jo modell-land, økonomiske framtidsmodeller. Det var de som alle, ikke bare ulandene, men også vi skulle lære av, - men som viste seg å være en bløff.

- Vi lever i en stadig mer vanvittig verden. Jeg ser bare på de angrepene man gjør på Japan fordi de ikke konsumerer nok. For noen år siden ga vi vår ærespris til en japansk forbrukerorganisasjon med 500 OOO medlemmer som føler et stort sosialt ansvar og også miljøansvar for de produktene de kjøper. Finner de ingen produsent som kan møte deres vilkår, starter de egen produksjon.

- I dag har vi en situasjon der japanerne sier: Vi har nok. Vi er rike nok. Vi sparer nå istedenfor å konsumere. (...) Men da blir hele verden sjokkert. I USAs massemedia kommer økonomer og poltikere med voldsomme angrep mot Japan. Økonomien må moderniseres fordi de ikke kjøper nok av våre produkter, og det kan medføre en kollaps av verdensøkonomien, heter det.
Med enorme anstrengelser skal Japan økonomi moderniseres slik at de blir enda rikere. Men de vil ikke bli rikere! Arbeidsløsheten ligger pa 3.5%, hvilket er høyt for Japan, men adskillig lavere enn andre steder. Inflasjonen er 0 og antallet konkurser pr. kapita er 30% lavere enn i USA. Istedenfor å si: Ja, men sa klokt av japanerne! Hvordan kan vi følge deres eksempel? Hvordan kan vi nå endre verdensøkonomien slik at den anpasser seg til dem som har nok, slik at vi også kan begynne å leve slik? - blir de utskjellt for ikke å konsumere og forurense og sløse mer. Det er fullstendig vanvittig.

Alle sier at det ville være en katastrofe for miljøet om kineserne får like mange biler som oss. Men når japanerne ikke kjøper flere nye biler, er det en katastrofe for verdensøkonomien!? Vi oppfordres til forbruk og konsumsjon. Alt bygger på at det private forbrukeret skal vokse, ellers braker hele systemet sammen. Men samtidig som vi skal forbruke mer privat, skal staten tvinges til å spare. Det påstas at om vi legger pengegjeld på framtidiga generasjoner, så er det det samme som å skape miljøgjeld. Men pengegjeld kan alltid avskrives. Til og med en statskonkurs kan avskrives i løpet av en generasjon, det viser historien. Følgene av en miljøkonkurs derimot kommer til å berøre tusenvis av generasjoner. Derfor er mange økonomiske beregninger rent nonsens.

Dagens energipriser gjenspeiler f.eks. ikke miljøkostnadene. Atomkraften skulle forsvinne i morgen den dag om de ble tvunget til å forsikre seg mot kostnadene av en ulykke, slik andre industrier gjor det.

Vi har altså ikke "råd" til det vi kan gjøre, dvs. har arbeidskraft og kunnskap til å gjøre for å bygge en bærekraftig framtid. At vi ikke har råd til det er overtro, en slags fundamentalistisk ideologi som nå regjerer verden.

The Other Economic Summit
Det er farlig å ha bare en økonomisk modell for hele verden, hevder Uexkull, og særlig en som gjør stadig flere rike, samtidig som stadig flere blir tapere.

Derfor var han i 1984 med og stiftet The Other Economic Summit (det andre økonomiske toppmøtet), som siden har hatt årlige møter parallelt med de såkalte "G7" toppmøtene (etter at Russland ble med, kalt "G8"), der lederne for verdens rikeste land samles for å diskutere og legge opp verdens framtidige økonomiske politikk.

En av de som har forelest der og forstar denne faren, er milliardæren James Goldschmidt, bror til en av Right Livelihoods ærespristakere, den britiske miljøkjempen Edvard Goldschmith. "Hvilken nytte har jeg av enda mer penger" sa James Goldschmidt til de amerikanske parlamentarikerne, "når jeg kommer til å være omgitt av fattige, lidende mennesker som hater meg? Jeg kjenner meg som om jeg hadde vunnet i poker på Titanic."

- Vi kan skape et bedre samfunn bygd på samarbeid og solidaritet, i stedet for konkurranse og utpressing. Vi kan bruke teknologien, istedenfor å bli slaver under den. Vi behøver ikke overlate vår framtid til et fåtall storkonsern og deres lakeier i politikken og media. Deres sentrale planleggingsøkonomi kan gå samme skjebne i møte som den sovjetiske når de virkelige kostnadene blir like synlige her som de allerede er i u-landene.

- Om dette er urealistisk, ja da er en bærekraftig framtid urealistisk. Men jeg har ennå ikke møtt noen som kan forklare hvordan den nåværende økonomiske verdensorden skal kunne fungere i tyve år til med fortsatt økt vekst, gjeld, miljø-ødeleggelser og sosial urettferdighet."

- Jeg blir ofte spurt om jeg er optimist eller pessimist. Og jeg svarer alltid at jeg er possibilist. For vi har muligheter til å bygge en bærekraftig, positiv framtid for alle, om vi bare vil. Løsningene finns. Det viser våre pristakere, sier Uexkull, som blant pristakerne de siste årene særlig nevner nigerianeren Ken Saro-Wiva som for fem år siden brutalt ble henrettet av militærregimet i Nigeria, og Petra Kelly, som på begynnelsen av 90-tallet døde under mystiske omstendigheter i Tyskland, sammen med sin livsledssager Gert Bastian, NATO-offiseren som på 80-tallet "hoppet av" i protest mot USAs " atomvåpenpolitikk og var en av initiativtakerne til organisasjonen ''Generaler for fred".

Før Jacob von Uexkull avsluttet sitt sommerprogram, ispedd alle hans yndlingsplater, fortalte han "en sann historie om hva et såkalt ´vanlig´ menneske kan oppnå":

Vietnamkriget ble stoppet da motstanden i USA ble for sterk etter at de hemmelige såkalte Pentagon-papirene ble offentliggjort. Mannen som avslørte dem, Daniel Ellsberg, sa at han gikk til det skrittet på grunn av en samtale han hadde hatt med en poet og krigsmotstander, Gerry Snyder, som han møtte en kveld på en bar i Tokyo.

Så hva framtiden blir, det beror på hver og en av oss, på hva vi sier, hva vi gjør og hva vi våger - hver dag.

RIGHT LIVELIHODD AWARD FOUNDATION
PO Box 15072
S-10465 Stockholm.
E-mail: info@rightlivelihood.se
Tel: +46-(0)8-7020340. Fax: 7020338.

www.rightlivelihood.se

 

 

Til forsiden / Back to front
Epost:
tulle.elster@peacelink.nu
http://www.peacelink.nu