"Sions vise"


hvordan historien om protokollene oppstod, - og hva som skjedde etter hvert


Historien om Sions vise protokoller er en perfekt beskrivelse av en konspirasjonteori, som på tross av hårdnakkete benektelser og historiske fakta fortsetter å spre seg i miljøer som enten faktisk tror, eller ønsker å tro at de er ekte.

Det hele begynte med at franskmannen Maurice Joly i 1864 skrev en satirisk roman, "Dialog i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu", et smedeskrift mot keiser Napoleon den tredjes stadig mer totalitære styre. I 25 dialoger lot forfatteren Montesquieu forsvare revolusjonens borgerrettigheter og de humanistiske verdier som han anklaget Napoleon for å ha avskaffet, mens den franske herskeren - "forkledt" som Machiavelli for å unngå sensuren - spilte rollen som herskerens forsvarer. Til tross for innholdets "forkledning" ble boken forbudt, mens forfatteren ble kastet i fengsel og snart glemt.

Det ble ikke bokens historiens kjerne, som ble viderebrakt i stadig nye forkledninger. Allerede fem år senere, i 1869, utga den tyske antisemitten Herrmann Goedsche, under pseudonymet Sir John Retcliffe, romanen Biarritz, der 160 sider - med én avgjørende forskjell - var tatt rett ut av Jolys bok:

I stedet for de to debattantene lot han de tolv jødiske stamfedrene,´ Sions vise´, føre dialogen. De møtes på den jødiske kirkegården i Prag for å diskutere sin plan å ta over verdensherredømmet. Mot slutten av møtet uttaler ordføreren Levit håpet om at jødene ved neste møte om hundre år skal være "verdens konger". Men allerede nå er vi "bare noen skritt fra målet". Jesu korsfestelse var en del av seieren, og i og med den franske revolusjonen har vi lykkes i "å ødelegge grunnlaget for de ikke-jødiske statene".

Liberalismen kommer til å fullbyrde ødeleggelsen og undergrave den gamle verdensordningen. For alle, selv de mest motstandsdyktige politiske bevegelsene, er bare en del av "de vises" plan:

"Blant de som tjener oss finnes reaksjonære, monarkister, demagoger, sosialister, kommunister og drømmere av alle slag." Og gojim, de utro, kommer rolig til å fortsette å tro på "frihet, likhet og broderskap" og ikke engang merke hvordan ødeleggelsen utvikler seg: "Vi er ulvene, gojim saueflokken."

Goedsches roman ble utgitt i en tid preget av antisemittiske stemninger. De gamle mytene om jødiske sammensvergelser som delvis gikk tilbake til middelalderen ble gjerne brukt av den konservative eliten mot de voksende liberale bevegelsene. Gamle skrekkhistorier ble forvandlet til manifester, og i Paris ble den jødiske kapteinen Dreyfus i 1894 dømt ved hjelp av forfalskete bevis for landsforræderi, degradert offentlig og forvist til straffekolonien Cayenne.

Ad omveier, antagelig via den russiske underrettelsestjenesten Ochranas avdeling i Paris, havnet protokollen i Russland, der de - i den tro at de var ekte - i 1903 ble trykket som artikkelserie i en avis drevet av den høyreekstremistiske terrorgruppen "De svarte hundre".

To år senere ble artiklene utgitt i bokform av professor Sergej Nilus, etter oppdrag fra det hemmelige russiske politi. Boken ble brukt som påskudd til kampanjer og pogromer mot jøder og liberale.

Etter oktoberrevolusjonen i1917 ble boken spredt i Vest-Europa på en rekke språk, bl.a. for å bevise påstander om jødenes andel i de revolusjonære bevegelsene. Det mest dramatiske oppsvinget fikk protokollen i Tyskland. I 1918 flyktet den tyskættede estlenderen Alfred Rosenberg, som studerte i Moskva, fra revolusjon og borgerkrig til Tyskland. I bagasjen hadde han en utgave av protokollen. Da Rosenberg på begynnelsen av 20-tallet møtte Adolf Hitler, ble denne henrykt over å ha funnet et så avgjørende bevis på den jødiske verdenskonspirasjonen.

Selv om den britiske avisen The Times - etter selv å ha trykket en artikkelserie om protokollen - fant ut at boken var en forfalskning, samtidig som retten i Berg i 1934-35 fastslo det samme, lot ikke Hitler seg påvirke at det. I sin egen bok Mein Kamf skriver han: "At Frankfurter Zeitung hevder at protokollene skal bero på en forfalskning er det beste bevis på at de er ekte". [...] Det spiller ingen rolle hvilken jødiske hjerne som er opphavsmann til dem, det avgjørende er at de med en nesten uhyggelig presisjon avslører det jødiske folkets vesen og handlinger."

Hitler og det Tredje riket forsvant i 1945, men protokollene lever videre. I dag brukes de av russiske nasjonalister som anklager de "jødiske verdenskonspiratørene" for landets nedgang, mens de i USA bisart nok benyttes av såvel Louis Farrakhans "Nation of Islam" som av Ku Klux Klan.

Fra USAs nynazister slutter sirkelen seg igjen til Midtøsten: "Skulle det kunne forholde seg slik at den nye verdensordenen, ifølge Sions vise, snart kommer å ta makten, med Israel i spissen og USA som deres underdanige slave?", skriver Hitlerbeundreren Ernst Zundel.

Alle forsøk på å få folk til å innse at protokollen er oppspinn har hittil vært forgjeves. Ettersom konspirasjonens idé arbeider med bedragerier, vil alle argumenter som motbeviser konspirasjonen beskyldes for å være et annet bedrageri fremsatt for å skjule "sannheten". Slik blir det umulig for de mistenkte å forsvare seg mot mistankene.

Konspirationsteoriene kommer ikke til å forsvinne før behovet for syndebukker opphører eller en opplysningsprosess påbegynnes som gjør det mulig for folk å ta ansvar for sin egen situasjon istedenfor å anklage dunkle ytre makter.

Det er nettopp behovet for syndebukker som utgjør grobunnen for vanforestillingen om den jødiske verdenskonspirasjonen i den arabisk-islamiske verden. Underlegenheten overfor Vesten, som ikke bare militært, men også økonomisk og teknologisk får et stadig større forsprang, fremkaller hos mange et behov for å finne skyldige utenfor de egne rekker. Det er en bekvem måte å slippe å ta ansvar for egen situasjon, noe som overflødiggjør det granskende blikket i speilet for å se om man kanskje selv har ansvar for elendigheten. Denne strategien passer på en fatal måte inn i den mange hundre år gamle tradisjonen aldri å stille spørsmål eller tvile.

Denne rigide islamske trostolkningen, som hverken har vært utsatt for noen form for reformasjon eller har gjennomgått tvilens rensende bad, møter da konspirationsteorien. Med en religiøs tradisjon som aldri har tillatt kritisk tenking eller noe som har kunnet opplyse eller bevisstgjøre folk, har demagogene i en tid av krenkelser, frykt og retrett lett spill. Troen på en konspirasjon befrir en selv fra alt ansvar, ettersom man da alltid kan tolke misære og nederlag som et resultat av andres aksjoner rettet mot en selv.

Fra Christoph Reuter: Med livet som vapen. En bok om självmordsbombare. Historiska Media 2003.

 

Til forsiden/Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu