Fra LINK 1993:

 

Det finnes et annet Serbia!

Tulle Elster (1996):

 

Det "andre" Serbia (I):

Den serbiske analysen

 

 

- Vesten gjør Milosevic en stor tjeneste bare ved å snakke om en militær intervensjon!

Det sier den opposisjonelle serbiske journalisten Petar Lukovic i et intervju i avisa "The European" 7-10. januar i år (1993)

- Milosevic kommer til å bruke dette som unnskyldning for å knuse alle former for opposisjon i landet - alle de små frihetsplantene vi har pleiet frem de siste årene.

- Samme effekt vil eventuelle innstramminger av sanksjonene mot Serbia få, advarer han. Gjennom å skjære av fax- og telefon-forbindelser, vil Serbia omdannes til en konsentrasjonsleir - med Milosevic som leirkommandant og oss som fanger.

- Det Vesten b¿r gjøre er selv å reise hit, sende observatører og organisere kommisjoner. Deres tilstedeværelse er det eneste som virkelig kan skremme Milosevic!

- Samme hva man tenker om presidenten, kan ingen nekte for at han er intelligent. Og han bryr seg om hva verden sier og mener om ham!

Undervurder derfor ikke viktigheten av nyhets-formidlingen om Serbia, særlig hva angår radio og TV.

Lukovic kan ikke se for seg et samlet Bosnia i framtiden.

- Det er med sorg jeg sier det, men jeg tror serberne har vunnet. Med den hæren Karadzic (den serbiske lederen i Bosnia. red.) har bak seg, drevet av en rasistisk idŽ om at bare serbere skal leve på et serbiske territorium under serbisk lederskap, har han bevist at en etnisk ren stat er mulig.

- Det er nå tvingende nødvendig at det settes opp et permanent krigstribunal. En av de tingene som virkelig skremmer folk som Milosevic er når de stadig omtales i utenlandsk presse som krigsforbrytere.

Krigstribunalet må gå igjennom alle rapportene om krigsforbrytelser. I øyeblikket tror jeg det har vært rapportert om flere krigsforbrytelser i Bosnia enn hva som kom frem under Nürnbergprosessen.

- Noe av det verste Milosevic har gjort mot meg personlig er at jeg må unnskylde meg for å være serber hvor jeg enn er.

- Dernest må jeg forklare at jeg er en annen slags serber. Jeg har ikke skjegg og bærer ikke kniv - jeg liker musikk, jeg liker litteratur, jeg er sivilisert og tilhører Europa.

- Det finnes et annet Serbia. Og det er mange grupper og mennesker i Beograd som tenker anderledes enn Milosevic. Dessverre er vi i mindretall, men jeg tror Vesten kan hjelpe oss å kjempe mot ham. Vi er hans eneste fiender her.

Petar Lukovic er (var?) redaktør i Beograds opposisjonstidsskrift Vreme. Uttalelsene falt under et intervju med Frederick Baker.

 

 

Mens innføring av demokrati og menneskerettigheter i Spania etter Franco har tilintetgjort Napoleons berømte utsagn om at "Afrika begynner ved Pyrenéene", har de siste års hendelser i det vi tidligere tenkte på som det «moderne« Jugoslavia hatt omvendt effekt.

Det gamle begrepet «Balkan« har fått nytt feste i vår bevissthet, med alt det innebærer av politiske intriger, maktkamp og brutale etniske motsetninger.

Hvordan kunne det skje?

Den anti-nasjonalistiske opposisjonen i Beograd har selv tatt hånd i hanske for å svare på spørsmålet. Ifjor utga den serbiske HelsingforskomitŽ boken "Hate Speech as Freedom of Speech" om massemedias rolle. Og i høst la kretsen rundt det uavhengige tidsskriftet "Republika" fram boken "Srpska Strana Rata" (Den serbiske siden av krigen), en omfattende analyse av bakgrunnen for krigen og hva det var som egentlig skjedde.

I begynnelsen var ordet

Selv om Milosevic«nasjonalistiske propaganda er adskillig neddempet etter Dayton, møter man reminiscenser av den overalt, i pressen, på TV, og ikke minst, i vanlige folks tenke- og talemåte. Overalt og i alle miljøer risikerer man å møte påstander om at «serberne er det eldste folket på Balkan« og at ´hele verden er imot serberne´. Folk flest tror faktisk at det meste av det som har skjedd de siste årene er resultatet av en verdensomspennende konspirasjon mot det serbiske folk.

Hvordan de har kommet til å tro det forklares blant annet av Serbias Helsingforskomite i boken "Hate Speech as Freedom of Speech" (Hatpropaganda som ytringsfrihet) med analyser av og eksempler pŒ den massive propagandaen som har vært fremført i de statskontrollerte serbiske massemediene- fra midten av 80-tallet og frem til i dag.

Historieomskrivning

"Hate Speech" ble iflg. Helsingforskomiteen fra og med slutten av 80-årene "produsert, strømlinjeformet og fremmet av høyt ansetteserbiske intellektuelle i bl.a. Serbias Kunst- og Vitenskapsakademi ... for deretter å "resirkuleres" i den offentlige politiske diskurs og massemedia".

Serbisk historie ble "gjenoppdaget, og det nye grunnlaget for serbernes rolle på Balkan, i Europa og i verden forøvrig lagt.

For å understøtte det serbiske folkets ´historiske misjon´ ble det skapt et bilde av verden der serberne ble fremstilt som alle andre folkeslags opphav og som derfor hadde helt spesielle rettigheter. Derfor var, iflg. historieomskriverne, serberne også ofre for misunnelse og hat fra alle kanter, og særlig fra sine nærmeste naboer.

Hensikten med denne for andre usannsynlige historiefremstillingen var å fremme serbisk nasjonalisme, generell fremmedfrykt - og hat mot alle ikke-serbere i Jugoslavia.

Milosevics regime grep begjærlig fatt i Vitenskaps-akademiets rå nasjonalistiske tone og la dermed grunnen for den kollektive praksis til det vi senere skulle lære oss navnet på; «etnisk rensing«, en kamuflasjebetegnelse for folkemord.

Etter hvert som begreper og bilder festet seg, ble alle ikke-serbere på en nesten rituell måte referert til som etniske og/eller religiøse "annenrangs mennesker" i forhold til den serbiske normen, i den bevisste hensikt å skape flest mulig stereotyper. Albanere og muslimer ble fremstilt som ´fundamentalister´, alle kroater ble plutselig ´ustasja«er´, folk som levde i blandingsekteskap, særlig der den ene var serber, ble mistenkeliggjort osv., osv.

Jugoslavias grunnlov garanterte alle borgeres like rettigheter

I det tidligere Jugoslavia var diskriminering av enhver borger på rase-, religions- eller etnisk grunnlag forbudt iflg. grunnloven, som garanterte alle borgeres like rettigheter. Denne likhet for loven gikk igjen i forholdet mellom de ulike republikker og autonome provinser.

Det var dette konseptet Serbias nye leder Slobodan Milosevic brøt med da han under 600-årsminnet for slaget ved Kosovo 28. juni 1989 manet til aksjon med følgende oppfordring: "Serbia må - med alle midler, legale og illegale - likestilles med de andre republikkene i føderasjonen", noe som skulle bli alle serberes slagord de neste årene.

Det Milosevic her gjorde var, iflg. bokens forfattere, mediaforskerne Mirka Jankovic og Michael Szporluk, å gi folk idéen om at serberne ikke var likestilte med de andre folkegruppene i Jugoslavia - dvs. at grunnloven om likestilling ikke lenger var gyldig. Samtidig ga Milosevic det serbiske folk frie hender til å ta saken i egne hender for ågjenopprette den tapte balansen - med alle midler.

Selv om ett-partistaten Serbia mot slutten av 80-årene hadde ubegrenset makt til å endre lovverket når det gjaldt innbyggernes etniske og religiøse rettigheter, valgte regimet istedet fra nå av å ignorere loven. Hva enten det gjaldt serbiske eller føderale lover under Serbias jurisdiksjon, tolket man lovene etter regimets forgodtbefinnende i et aparheid-system der etnisitet fikk forrang.

De statskontrollerte mediene sluttet seg til det serbiske nasjonale program og rettferdiggjorde regimets metoder. Massemedia gikk ut med en kampanje mot alle de jugoslaviske folkenes konstitusjonelle likestilling og tidde konsekvent om alle brudd på menneskerettighetene som regimet med full hensikt begikk.

Dette fikk opinionen til åmiste troen på at etnisk og religiøs likestilling hadde noen verdi per se og at respekten for menneskerettighetene var en del av det sivile liv i et moderne samfunn. Massemedia gikk så langt som til å godkjenne overgrep når og hvor som helst det bidro til oppfyllelsen av det nasjonale program og regimets interesser.

«Etatisering« av "Hate Speech"

"Hate Speech", godkjent av regimet, ble normen å utrykke seg på og la grunnen til at den serbiske opinionen tilslutt likestilte hatefulle verbale uttrykk mot ikke-serbere med ytringsfrihet, samtidig med at alle ytringer som gikk imot regimet ble sett på som ´forræderi´.

De to mediaforskerne kaller dette misbruket av ytringsfrihet for "étatisering" (av det franske ordet état, i.e. stat); statliggjøring av hatpropaganda.

Såsnart hatpropagandaen var innarbeidet i systemet kunne massemedia, med det statskontrollerte TV som yppersteprest, innpode i den serbiske opinionen

* at hatske utfall mot ikke-serbere ikke bare var tillatt, men til og med - fordi de støttet den serbiske sak - en slags etisk norm;

* at overgrep og mord på ikke-serbere var legitimt; at ikke-serberes rett til selvstyre var mindre enn serbernes - både i Serbia og i føderasjonen;

* at loven generelt, og internasjonal lov i særdeleshet, ikke hadde noen verdi, men bare var gyldig i de tilfeller da den bidro til oppfyllelsen av det serbiske program.

Denne ´étatiseringen´ av hatpropaganda førte til en total undergraving av de offentlige normer for forskjellen på rett og galt, og ble sterk medvirkende til at den serbiske befolkning ikke lenger klarte å gjennomskue de kriminelle sidene ved først krigen i Kroatia og dernest i Bosnia-Hercegovina.

Det faktum at ikke én avis, redaktør eller journalist er stilt for retten for brudd på de tross alt eksisterende presse- og presseetiske lover, viser at propagandaen var beskyttet og ble støttet av regimet.

På samme måte ble ikke én serbisk politimann eller militær stilt for retten for de drapene som fant sted under den sivile oppstanden i Kosovo, og ingen ansvarlige pekt ut for å ha startet væpnet kamp med sikte på å styrte det tidligere Jugoslavias konstitusjonelle orden og flytte grensene med makt.

Grunnlaget var allerede lagt da store deler av opinionen uten protester godtok avskaffelsen av Kosovo-provinsens tidligere autonome status i 1989.

Etter flere år med nesten daglig propaganda mot kosovo-albanerne, et før-slavisk Balkanfolk med 90 prosents flertall i Jugoslavias fattigste, men ressursrikeste provins, var det lett for regimet åsende store politistyrker inn for å slå ned fredelige, sivile demonstranter - uten at noen protesterte. "De var jo bare albanere..."

Hvor hardt propagandaen satte seg i folk, ikke bare i Serbia, men i store deler av det tidl. Jugoslavia, kan illustreres med følgende historie fra Norge høsten 1996:

Den bosnisk-muslimske flyktningen "X" er i Norge blitt god venn med den kosovo-albanske flyktningen "Y". Begge har akademisk utdannelse og er ofte sammen. En dag forklarer "X" til en norsk venn at årsaken til konflikten mellom Serbia og Kosovo bunner i det ´faktum´ at kosovo-albanerne har som "erklært politisk program" å føde så mange barn at de på sikt skal skaffe seg overherredømme i Kosovo.

"X" gjengir her, sikkert uten selv å være klar over det, ren serbisk propaganda og fører den videre, uten å tenke på at det er den samme type propaganda som har ført til at han selv er flyktning i dag, noe bl.a. "Hate Speech" fyldig dokumenterer, som f.eks. i dette eksemplet fra TV-Serbia 1990:

"Når alt kommer til alt har muslimsk og albansk nasjonalisme samme mål - å styrte Serbia, dvs. skape en muslimsk stat sammen med albanerne...".


"Den serbiske krigen. Traumer og katarsis i vårt historiske minne"

Den andre boken som søker svar på hva det var som førte til oppløsningen av Jugoslavia er "Srpska Strana Rata" (Den serbiske siden av krigen), redigert av "Republika"s mangeårige redaktør Nebojsa Popov, professor emeritus på Institutt for filosofi og sosialteori på Beograd universitet.

Boken er resutatet av et forskningsprosjekt startet i 1994 av den tyske Heinrich Böll-stiftelsen og anti-krigssenteret i Beograd. Samarbeidssprosjektet ble kalt "Traumer og Katarsis i vårt historiske minne", som også er bokens undertittel.

Hensikten med prosjektet var ´å fokusere på det serbiske folks traumer for å finne frem til skillet mellom objektive fakta og ideologiske tolkninger og propaganda´, og man satte opp følgende forskningsområder:

1. Traumer som eksisterer i serbernes kollektive minne som "uhelete sår";

2. Misbruk av traumer for å motivere folket for krig, særlig i tiden før utbruddet av konfliktene;

3. Aktuell (og illusorisk) katarsis (i.e. renselse) som kan åpne for ikke-voldelige løsninger av motsetninger og konflikter;

4. Katalogisere viktige hendelser i tiåret etter Titos død som førte til krig.

Blir obligatorisk lesning

Resultatet er det foreløbig viktigste bidraget til forståelsen av oppløsningen av Jugoslavia og de etterfølgende krigene.

I 30 essayer skrevet av 27 forfattere, hvorav elleve kvinner, ser ingen sider om det som førte til oppløsning og krig ut til å være utelatt.

Flukten fra det moderne

Her er analyser av Kosovo-mytens innflytelse på dagens politikk; elitens misbruk av vitenskapen; den ortodokse kirkens medvirkning og aktive rolle som pådriver av nasjonalisme og etnisk hat; massemedias rolle og det internasjonale samfunnets betydning, bare for ånevne noe.

Første kvinne ut er sosiologiprofessor Vesna Pesic med et essay om folk og nasjonalisme basert på moderne jugoslavisk litteratur, med særlig fokus på serbisk nasjonalisme som, iflg. Pesic, bygger på fremmedfrykt og hviler på gamle, autoritære samfunnsstrukturer som kommunistene overtok og videreutviklet.

Dr. phil. Latinka Perovic viser i sitt essay "Flukten fra det moderne" hvordan den serbiske eliten, da den allerede på 1800-tallet stod foran valget mellom det moderne Europa og nasjonalismens ideologi, valgte sistnevnte.

I tiden får de siste årenes kriger valgte eliten igjen nasjonalismens vei. Istedet for å ta stilling til presserende økonomiske og politiske reformer, støttet den det anti-demokratiske regimet og utsatte bevisst en mulig demokratiutvikling til etter realiseringen av regimets diffust definerte "nasjonale interesser".

"Hvem eksploaterer hvem?" har økonomiprofessoren Ljubomir Madzar kalt sitt bidrag til boken.

På grunn av det økonomiske systemet, som tilslørte de økonomiske relasjonene i den jugoslaviske føderasjonen, var alle republikkene overbevist om at de ble utnyttet. Dermed ble det lett for nasjonalistene å overbevise serberne om at de var ofre for eksploatering fra "de andre".

Og dette er bare et tilfeldig utvalg fra boken som er på hele 848 sider. Ettersom den engelske, franske og tyske oversettelsen ikke er klar før senere i høst, og jeg selv bare med stor møye har stavet meg igjennom enkelte av de essayene som har vært trykket i tidsskriftet "Republika" før de ble samlet i bokform, kan jeg foreløbig bare gjøre oppmerksom på bokens eksistens samt vise til hva andre har skrevet om den.

En anmelder skrev f.eks. da den kom at den kommer til å bli "obligatorisk lesing for enhver fremtidig gransker, ikke bare av Serbias nasjonale program, men av det serbiske samfunn generellt", mens Charta 77-bevegelsens Jan Pelikan fulgte opp med at man med disse essayer "har lykkets i å overbrygge de grenser som frem til i dag har splittet kolleger i Zagreb, Ljubljana, Skopje og Beograd".

Under et besøk i "Republika"s redaksjon i Beograd nylig, sa bokens redaktør Nebojsa Popov:

- Nå har vi gjort vårt. Nå håper vi bare at de andre partene i konflikten følger opp med egne analyser. Først når det har skjedd kan vi si at det prosjektet vi startet i 1994 er ferdig.

Helsinki Committee for Human Rights in Serbia: "Hate Speech as Freedom of Speech", edited by Georgije Maric. Belgrade, 1995. ISBN 86-7208-006-8 "Srpska strana rata". Vikom grafika, Novi Beograd 1996.

Tulle Elster, ansv. red. for LINK

Artikkelen har stått i den finske ukeavisa "Ny Tid" høsten 1996.

 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu
.