Fra LINK 4-5/1995:

Tre bøker fra BEOGRAD

På jakt etter frøene Balkantragediene spirer fra...


I. Warfare. Patriotism. Patriarchy
II. Three Years in TV Serbia
III. Hate Speech

 

 

I. Warfare. Patriotism. Patriarchy

Analyse av lærebok for grunnskolen:

En feiging dør flere ganger i løpet livet, en helt bare en gang. Den som dør med ære huskes i hundre år.

Den som dør uten ære, glemmes av sine egne barn.

Hvis du forakter døden, overvinner du all frykt.

En ekte helt dør ikke hjemme.

Disse graver er ikke graver, men nye krefters vugger.

Der styrken er herre, er rettferdigheten tjener.

Det er bedre å dø ærefullt enn Œ leve uten ære.

Fra serbisk lesebok for 5. og 6. klasse

Anti-krigssenteret og MOST-gruppen fra Beograd etablerte i 1993 en stiftelse for utvikling av en demokrati- og fredskultur.

Stiftelsen har bl.a. analysert grunnskolens lesebøker for å se på hva slags verden elevene blir presentert for i årene umiddelbart før og etter den brutale oppløsningen av Jugoslavia. De har spesielt tatt for seg emner som patriotisme, nasjonal-etniske relasjoner og mulige fordommer, forholdet krig/fred samt mulig sex-diskriminering.

Til tross for at det p.g.a. krig og sanksjoner er ekstremt vanskelig å utgi bøker i dagens Serbia, klarte stiftelsen i 1994 å få ut boka "Warfare, Patriotism, Patriarchy" i 500 eksemplarer, hvorav LINK nylig har fått tilsendt et eksemplar.

Boka, redigert av Ruzica Rosandic og Vesna Pesic er inndelt i følgende kapitler:

Sosialiseringsmønstre i grunnskolens lesebøker.

Patriotisk oppdragelse.

Historiebøker gjenspeiler sin tid.

Onde sirkler: Fremstilling av det maskuline og det feminine.

Hva krig og fred angår, er det kanskje særlig Vesna Pesic«s kapitel "Krigerske verdier i grunnskolens lesebøker" som har interesse for LINKs lesere i dagens situasjon.

Den pedagogiske gruppen har gått igjennom lesebøkene til dagens åtte grunnskoletrinn for å analysere hva slags sosialisering elevene tilbys med tanke på krig og fred. Forskningsresultatene de legger fram kan kaste lys over de pågående fiendtlighetene som er så vanskelige å forstå for mange mennesker, skriver Pesic i innledningen til kapitlet, hvorfra bl.a. ovennevnte "moralverdier" er hentet.

Stiftelsens pedagogiske forskergruppe har inndelt og beskrevet tekstene de har gjennomåŒtt i tre kategorier: fredelige, blandete og krigerske.

Førstnevnte kategori forefinnes først og fremst i 1. klasses lesebøker, men også i eksempler fra 6. og 8. klasse, som dels fremholder at fred er bedre enn krig, mens andre beskriver de tragiske konsekvensene som kriger medfører.

Blandete tekster forekommer fra og med 2. klasse, der det fredelige kan leses i tekster som "Fedrelandet forsvares av sin skjønnhet, sine elver, av fisken i vannet" osv., mens det krigerske ligger i historier av typen: "Fire barn ligger under et tre og drømmer om hva de skal bli når de blir voksne: - Når jeg blir stor skal jeg bli offiser og forsvare landet mot utlendinger og vinne alle kriger slik at alle vil se på meg som en helt."

Det er imidlertid de krigerske tekstene som iflg. forfatterne dominerer, og her er det mange blodige fortellinger og historier:

Eksempler:

"... den unge slaverens blod kokte inni ham...spenningen veltet opp i ham... stor styrke trengtes for å holde tilbake disse hordene...", "sammenkrøkte kropper rullet nedover bakkene, de slaktet, bet og skadet hverandre ... vel nede ved elven rullet de over og druknet... vannet ble rødt av blod".

Det er legitimt å erobre andre folks land:

"Da de kom til Balkan måtte det slaviske folk slåss mot det mektige Bysants som ønsket å undertrykke dem. I sine gamle hjemland var slavene vant til å leve under en fri himmel, og dette er grunnen til at de ydet så sterk motstand mot de bysantinske tropper".

Etter denne forklaringen, der intet eksplisitt blir fortalt om at slaverne var inntrengerne og bysantinerne forsvarerne, får elevene spørsmål som: "Hva forteller dette deg om det slaviske folk? Hva får deg til å beundre dem? Finn de deler av teksten som beviser at slaverne døde en modig død for friheten.

I novellen "Serbisk Trilogi" beskrives et slag under krigen mot Østerrike-Ungarn i 1914 i detalj:

"Geværilden sprutet... maisen knekket under vekten av granater... enorme eksplosjoner dundret... skyer av jord virvlet opp i luften og etterlot seg tykke røykskyer... det var en slags granatkaster... fryktelige drønn... slaktingen begynte med hurtig ildgivning... våre skjulte maskingeværer dundret... åŒre batterier spydde ut bly til høyre og venstre..."

Spørsmålene elevene skal besvare etter å ha lest dette, er de samme som over: "Hva beundret du mest i det beskrevne slaget? Finn de delene av teksten som er mest voldsomme... Hvilke av dem var verst? Forklar hvorfor den serbiske hæren var så nådesl¿st selvoppofrende i dette slaget...", osv.

Blod, knokler og graver

Bein og graver forbindes med storhet, makt og ære. I diktet "Skinnende graver" glorifiseres gravene som «vuggen for nye utfordringer og oppgaver«. Her beskrives krigen ikke bare positivt, men til og med som en "glede":

"Her ligger de unge som ga sitt liv

/de talte selv fra graven ...

/Var slaget hardt

/Forsøk selv, det er pur glede!"

Og man kan ikke la være å tenke på president Milosevic« proklamasjon på Kosovosletten i 1989 om at ´Serbia er alle steder hvor en serber ligger begravet´ når en leser (fra et slag mellom serbiske og bulgarske styrker i Saloniki 1918): "Dette var en av de blodigste slag vi noensinne har utkjempet. Denne bleke, øde jorden suget til seg en fryktinngytende høst som fyller oss med stolt heltemot... konstante drønn av kanoner og geværild... Knokler overalt - kjever, ledd, noen så hvite som alabaster..."

Den skal tidlig krøkes...

Tilslutt i denne sekvensen har de pedagogiske forskerne et eksempel fra en lesebok for 8. klasse.

"Nanka" (Bestemor) av Slobodan Selenic (*) er fortellingen om en bestemor som forteller en liten gutt fryktinngytende historier om serbiske helter før han skal legge seg. Ettersom historiene er så forferdelige, begynner gutten å gråte.

Dette ødelegger (sosialiserings)-effekten; det er ikke "serbisk og mandig" å gråte. Derfor straffer Nanka ham gjennom å slutte å fortelle:

"I måneder nektet hun å fortelle en eneste historie med tragisk slutt, helt til jeg kunne bekrefte at jeg ikke var liten lenger, men stor nok til å klare å høre om mitt folks lidelser uten å gråte. Og siden har jeg virkelig aldri felt en tåre".

(*) Historien er i all hast skiftet ut med en tekst av Miroslav Krlez, en stor kroatisk forfatter. Som kjent ble alle lesebøker endret etter kommunismens sammenbrudd og oppl¿sningen av Jugoslavia. Det ble gjort så fort at Slobodan Selenic ikke engang står i innholdsfortegnelsen.

Hva kan vi gjøre?

LINK oppfordrer sine lesere, og særlig pedagoger og medlemmer av Lærere for fred, til å ta kontakt med og støtte de virkelig modige pedagogene som har utgitt denne boka.

Håpet er å få til et stårre komparativt forskningsprosjekt i alle landene på Balkan, som senere kan bli en del av liknende forskning i Europa, skriver forfatterne, som håper at boka kan bidra til å få igang en diskusjon som vil føre til endringer i retning av mer fredsfremmende sosialisering.

KONTAKT: Centre for Anti-War Action & Association MOST, Kralja Petra 46, Beograd, Jugoslavia.


II. Three Years in TV Serbia

En ung tobarnsmamma svarte følgende da hun ble spurt om hvorfor hun hadde meldt seg som frivillig: "Vel, når jeg ser på TV ser jeg jo hva som foregår og vil gjerne hjelpe til. Det er verdt å ofre livet for dette vårt Serbia"

Påstanden om at uten TV ville ikke krigen vært mulig, eller i det minste ikke blitt så brutal og nådeløs, er ikke langt fra sannheten, skriver den serbiske forfatteren Filip David i forordet til Lazar Lalic´ bok "Tre år i serbisk TV", utarbeidet av stiftelsen "Retten til ord og bilder" og utgitt i 500 eksemplarer av Independent Media Union i 1995.

Boka, som bygger på et omfattende video-materiale, gir en kronologisk gjennomgang av hva Serbias TV har brakt av reportasjer i perioden 1990-93.

David understreker at det særlig var det første året som er viktig for å forstå "hvordan stats- og partistyrte massemedia skapte stereotyper og fordommer som i stor grad er ansvarlige for eskaleringen av krigen og det etniske hatet".

Oversikten starter med en reportasje fra et sammenstøt mellom fotball-fans fra Beograd og Zagreb pŒ Maksimir stadion i mai 1990. Etter bilder av steinkasting, slagsmål og tåregass spørres det om hvem som har skylda; serbere eller kroater.

Hadde man ikke visst bedre, ville man ut fra bare denne reportasjen trodd at Jugoslavia ble oppløst over ett år f¿r det faktisk skjedde! (La oss for sikkerhets skyld minne om at (den første) "varme" krigen - mellom Serbia og Kroatia - først brøt ut høsten 1991).

Men fra og med mai 1990 handler alle reportasjer om kroater mot serber og viceversa, eller - som det snart skulle gå over til åhete: «tsjetniker« og «ustasja«.

JUNI 1990: - Beograd:

Opposisjonens f¿rste massemøte med krav om frie valg og pressefrihet med ca. 50 000 deltakere endte med brutal politivold, på myndighetenes ordre, naturligvis.

TV Beograd samme kveld: "Demonstrasjonen er over, alt som er igjen er store ord."

Demonstrasjonen "viste klart at en samlet serbisk opposisjon ikke har noen støtte i det serbiske folk".

JULI 1990: Serbia oppløser Kosovos folkevalgte forsamling og avsetter provinsens lederskap etter at disse har proklamert Kosovo som republikk.

Politirazzia mot TV Pristina (Kosovos hovedstad) og den albanske avisen "Rilindija".

TV Serbia: ... Albanske separatister lyktes i å gå over grensen for Serbias tålmodighet. ... Albanerne i Kosovo, Serbia og Jugoslavia hadde, og har fremdeles alle sine fri- og menneskerettigheter.

AUGUST 1990: Sammenstøt i Knin, Krajina. - Serbisk folkeavstemning i Knin.

TV Serbia viser på nytt opptak fra fotballbråket i august, men omtaler nå fans«en som "tsjetniker" og "ustasja".

Reporter for TV Serbia i Knin snakker om krig og statsterrorisme fra Kroatias ledere; at kroatiske stormtropper forsøker å fjerne våpen fra politistasjonen i Knin og river ned skilt med kyrilisk (serbisk) skrift.

Bilder av kokende menneskemasser; en person skal være drept, og en stemme roper: "La oss dele ut våpen!"

Uttalelse fra Beograds Studentunion: "Hvis noen forsøker å undertrykke serbere, vil Studentunionen organisere direkteforsvar av serbere i Kroatia. (Noen måneder senere, uttrykte alle Beograds studenter sine anti-krigsholdninger gjennom offentlig å ta avstand fra lederne av Studentunionen).

19. august 1990: Folkeavstemning om autonomi for serberne i Kroatia.

TV Serbia: Foran øynene på hele Jugoslavia og det internasjonale samfunn forsøkte de kroatiske myndighetene på undertrykkende måte å ta fra serberne i Kroatia deres fundamentale menneskerett til ytrings- og tankefrihet ...

SEPTEMBER 1990: En avdeling av det muslimske nasjonalpartiet SDA fra Bosnia opprettes i provinsen Sanzak. De kommer i munnhuggeri med den serbiske nasjonalforeningen "Ras". TV Serbia viser nonne som forteller at noen har skutt tre skudd i retning av klosteret. Direkte derpå kommer nyheten om at muslimer "fra den andre siden av Drina-elva" driver valgkampanje på stedet, noe som gjør at seerne får inntrykk av at det er sammenheng mellom de to hendelsene.

Neste innslag er en påstand om at muslimene i Sandzak støtter albanske separatister i Kosovo: "Når alt kommer til alt har muslimsk og albansk nasjonalisme samme siktemål - Œ utslette Serbia og danne en muslimsk stat sammen med albanerne..."

Samme måned organiserer serberne møte i Jasenovac, Ustasjas konsentrasjonsleir fra 2. verdenskrig der hundretusener av serbere, jøder og opposisjonelle ble drept.

TV Serbia: Kroatias ledere gjør alt for å hindre folk fra å nå fram til minnesmerket. Radovan Karadzic forteller forsamlingen at "separatistenes målsetting er å knuse den serbiske nasjon", men at alle skal vite at "dersom serberne i Knin og Kroatia blir angrepet, vil serbere fra Bosnia-Hercegovina og alle andre deler av Jugoslavia, reagere sterkt."

Nå kommer stadig hardere TV-skyts:

DESEMBER 1990: Søndag før de første frie valg i Serbia.

TV Beograd: Intervju med general i armŽen uten direkte tale! En kommentator «oversetter«: "Jugoslavia er i øyeblikket ikke direkte truet utenfra. Men det behøver ikke forbli slik i nær framtid... ".

Bilder av militærøvelser kommenteres som følger: "Et sted i utlandet holdes militærøvelser i tilfelle noen herfra skulle tilkalle hjelp utenfra. Vi er vitne til ekstrem aggressiv aktivitet fra anti-Jugoslaviske og anti-sosialistiske krefter. Det er de samme kreftene som allerede har ødelagt Jugoslavia."

JANUAR 1991: Jugoslavias president utstedte ordre om å avvepne illegale militærsamband. Dette ble i de ulike republikkene oppfattet som en trussel mot deres selvstendighet (Den Jugoslaviske ArmŽen var som kjent hele Jugoslavias armŽ!).

TV Beograd: Viser en ett år gammel film tatt med skjult kamera (datoene er synlige på alle filmsekvensene) av det føderale forsvarsministeriets informasjonstjeneste. Filmens tittel er: "Sannheten om bevæpningen av HDZ-terroristene i Kroatia" og budskapet er at det "bygges nå opp en terroristhær i Kroatia."

Dette er bare noen smakebiter på hvordan TV kan brukes til åpiske opp stemninger, særlig et TV der alle motstandere av regimet og krigen er rensket ut.

Det er langt mellom uavhengige media, og en relativt stor del av befolkningen er helt eller delvis analfabeter. Det er naturligvis ikke bedre på den kroatiske siden, men foreløbig har i alle fall ikke LINK noen tilsvarende konkret oversikt derfra. Mange av oss husker imidlertid meldinger om at TV-bilder av en og samme massaker er blitt brukt av begge parter, for åvise hvor grusom den "andre" siden var!

Og propagandakrigen fortsetter for fullt, både fra Beograd og Zagreb og nå også fra Sarajevo der den bosniske regjering iflg. Balkan War Report har overtatt styringen fullstendig, med avskjedigelser og like hard styring som hos sine serbiske og kroatiske motparter.

Hva kan vi gjøre?

Helt siden krigen(e) brøt ut for over fire år siden, har den demokratiske opposisjonen bedt om støtte - økonomisk og moralsk - til frie, demokratiske massemedia. Stiftelsen "Retten til ord og bilder", med undertittelen Against Censorship and Abuse of Media (mot sensur og misbruk av media) appellerer til "alle mennesker av god vilje" om å støtte det granskningsarbeidet som i og med denne lille, men viktige boka er påbegynt.

De håper at videomaterialet de har samlet en dag vil kunne tjene som forskningsgrunnlag hva angår fjernsynets ansvar for den tragiske utviklingen.

KONTAKT: Lazar Lalic, c/o The Right to Pictures & Words, Independent Media Union, Nusiceva street 4, Belgrade, Yugoslavia.


III. Hate Speech

En analyse av serbiske medieoppslag i TV, aviser og tidsskrifter i første halvdel av 1993, utgitt av Center for Anti-war Action, Beograd.

Den lille boka Hate Speech, som det tok de serbiske utgiverne ett år åsamle inn penger til ågi ut i 1000 eksemplarer, består av følgende kapitler:

Rasisme i elleve bilder.

TV Beograd: Intoleransens ånd.

Radio Beograd: Dominanse av etniske stereotyper.

"Vecernje Novosti": Omringet av fiender.

"Duga": Krigsrapporteringens utfordring.

RTS«Kanal 3: Astrologien i hatets tjeneste.

"S"-kanalen pŒ TV Serbia: Dårlig smak, snerring og forakt.

Radio "Beograd 202": Når Jeremia skyter, skjelver Europa.

I forordet skriver Vojin Dimitrejevic, medlem av den intellektuelle opposisjonsgruppen Belgrade Circle, at vise menn alltid vil søke forklaringer på de blodige konfliktene som har fulgt oppløsningen av Jugoslavia. En side av problemet er årsakene til konflikten og oppl¿sningen, men en annen og mer smertefull oppgave, er å finne forklaringen pŒ de krigførendes ville brutalitet; de som lengter etter en "etnisk ren" nasjonalstat.

I begynnelsen var ordet...

Dimitrejevic henter her fram Bibel-sitatet "I begynnelsen var ordet", som i tilfellet Jugoslavia iflg. ham har vært et «ondskapsfullt, hysterisk og kriminelt« preludium til hendelsene og som hele tiden har vært brukt for åinstigere til terror og lovløshet og har gjort seg store anstrengelser for å avhumanisere "de andre".

Fienden er ikke et menneske, men et insekt man kan trampe pŒ, torturere og myrde bare fordi han var født "feil" eller hadde "feil" tanker. F.eks. såŒr bosniske serbere ikke bare etnisk og rasemessig h¿yere enn bosniske muslimer, de står også over serbiske serbere, og sårlig de som bor i grenseomrŒdene.

Forfatteren av denne påstanden, en darwinistisk biolog, og derfor iflg. seg selv «ekspert« - «vet« nemlig at arter som lever i grenseområder utvikler spesielle overlevelsesstrategier.

I bokas første kapittel snakkes og skrives det i det hele tatt mye om genetikk i dagens Serbia; serbiske barn i Krajina har f.eks. en genetisk kode som gjør at de spontant kan bryte ut i tistavelses verse- og sangrim - uten noensinne å ha blitt fortalt hva en dekasyllabel er.

Serberne har videre, denne gang iflg. en psykoanalytisk (!) raseteori, et «genetisk instinkt for mottak av høyere opplysning«, mens de bosniske muslimene - som opprinnelige var serbere - overgikk til Islam «fordi de bar på genetisk defekt materiale«. Dette materialet er opp gjennom århundredene blitt «kondensert« og dermed blitt verre og verre, til og med «forræderisk«.

Mens man slik fremholder serberne som et unikt folk (et sted sies det rett ut av de er Guds utvalgte), gir nyhetsbildet et inntrykk av at hele verden er samlet i et gigantisk komplott mot dem. "FNs Sikkerhetsråd har tvunget oss til åty til artilleri", "Serberne er ofre for en «hevnpolitikk« fra den «katolsk-tyske alliansen«", "Serbere drepes ikke bare av fienden i Bosnia, men av «stormaktene«". Det Internasjonale Røde Kors er i ledtog med «Mujahedin« og «Ustasja«, og organisasjonen Leger uten grenser er døpt om til «Løgnere uten grenser«. Paven er "«Djevelens pave«, og «Nazi-katolisismen representerer fortsettelsen av Hitlers religionsministerium«. Til og med Sverige får gjennomgå: "Sverige leder hordene av serbiske fiender". Det er bare Russland - de «ortodokse brødrene« - som står på deres side. Dette gjør naturligvis at de serberne som faller ofre for propagandaen, blir uimottagelige for fornuft utenfra: Alt er ledd i en kamp(anje) for å utrydde dem som folk og nasjon!

I de daglige krigsreportasjene på TV får de kun servert hvilke lidelser serberne utsettes for.

Samme dag som den første hjelpesendingen til Gorazde kom frem - etter fire måneders artilleribeskytning og omringning - av serberne! - rapporterte f.eks. TV Beograd: "Etter 104 dager med kamper mot overveldende kroatiske og muslimske styrker, beleiret kroatene Gorazde der de begår forferdelige forbrytelser mot serberne."

I alle krigsreportasjer fra Bosnia «nøytraliserer« serberne muslimer, mens serberne drepes "I Allahs navn", ikke bare av muslimer, men tillike av iranske og pakistanske «mujaheddin« som Bosnia er «oversvømt« av. "De" er ikke engang lenger muslimer, men Vestens "transatlantiske hunder", kan man lese i tidsskriftet "Duga" i 1993.

Skylden for sprengningen av to moskéer i Banja Luka legges på kroatene, for «serbere har aldri i noensinne ødelagt historiske monumenter«.

Alt er enten fullstendig uten logikk, eller også svart-hvitt ettersom det passer, så det forundrer ikke at anti-semitismen blir hentet ut av skapet igjen. Krigen er også serbernes krig mot en «Jødisk mafia« - som så «skruppelløst eksploaterer Russland«- bl.a. via jøder som Kozyrev og Gaidar. Og, til tross for det ovenfor nevnte «ortodokse brorskap«: "...anklager (vi) åpent Jeltsin for å lede et Zionistisk regime".

Mens ortodokse prester messer om "hvordan vi skal synge Guds sang i et fremmed land", er «Miljas horoskop« et populært TV-program.

I beste sendetid - hvilket, i et partistyrt media vil si at det bevisst kjøres frem som et ledd i en viss type politikk - hver tirsdag presenterer Milja Vujanovic seg som historiker, reporter og astrolog og forklarer f.eks. at Serbia er ´senteret i planetens hjerte´. ´Beviset´ er at Eden på makedonsk (?!) betyr én, som er ´Guds nummer´. Dessuten finnes ´de beste eplene i Serbia, i motsetning til i Jerusalem, der det bare vokser appelsiner´.

Milja spår og ganner og ser tegn overalt. Oversvømmelser i Frankrike og lynnedslag i Eiffeltårnet er tegn på at en «kosmisk boomerang« hevner de som forbryter seg mot serberne og Serbia, og hun påkaller ikke bare serbere, men russere, kinesere, folk i Panama (!), irakere og 90 millioner døde indianere og ber dem melde seg som krigere for «den positive energi« og bruke «Teslas hemmelige våpen«, et «hemmelig, åndelig våpen«som øst og vest har søkt etter så lenge, men som bare Serbia kontrollerer.

Nylig landet f.eks. store flokker duer i Sutomore (kystby i Montenegro), et tegn på at de søkte seg til et sted med ´varme hjerter´ der de fremdeles kan finne ´positiv energi´. ´Ved å lande der ø nsker de å vise oss at denne delen av planeten faktisk er Edens hage«.

Folk flest tror på sine medier

Hadde det ikke vært så tragisk, ville man kunne ha ledd av alt dette. Men folk flest tror på sine medier, noe jeg får bekreftet mens jeg skriver dette:

For å sjekke at telefonnummeret til Anti-krigssenteret i Beograd er det samme som før, slår jeg nummeret. En vennlig mannsstemme i den andre enden svarer. Det viser seg at jeg er kommet til et privatnummer i en by i nærheten av Nis ca. 300 km. sør for Beograd.

Etter å ha bedt meg sjekke retningsnummeret, får vi oss en liten prat. Jeg forteller ham at jeg holder på å lære meg serbro-kroatisk fordi vi har så mange flyktninger her, og han forteller meg at i Serbia har de nå 200 000 serbiske flyktninger fra Krajina. Videre forteller han at i hans by lever serbere, kroater og muslimer fredelig sammen, fordi serberne ikke ønsker krig. Det er bare kroater og muslimer i henholdsvis Kroatia og Bosnia som har falt for den amerikanske og tyske løgnpropagandaen som ønsker å utrydde serberne.

- Tja, sier jeg, - det er ikke lett å finne ut av sannheten. TV sier så mangt... Han er enig, og nevner CNN som eksempel. - Men, fortsetter han, - Serbias TV forteller i alle fall sannheten!

Og beviset har han klart for seg: Serbia har aldri ønsket krig. Det vil nok dette anti-krigssenteret jeg forsøker å ringe til, kunne bekrefte.

Jeg finner det lite hensiktsmessig å motsi ham, så jeg takker istedet for vennligheten før jeg legger på. Jeg ringer den hjemlige opplysningen og får vite at nummeret jeg har slått, er riktig. Jeg slår det igjen. Noen løfter av røret uten å svare. Det suser og bråker. Så begynner det å ringe igjen, og den samme mannen svarer.

Resten av dagen slår jeg alle telefonnumrene jeg har til Beograd. De er enten opptatt - eller også bare suser det. Først langt utpå kvelden kommer jeg igjennom til den uavhengige avisen Vreme. De lover å kontakt Anti-krigssenteret og be dem ringe meg. Neste morgen ringer Milena. Hun forstår heller ikke hvordan jeg har kommet så feil. Telefonnummeret til Anti-krigssenteret er det samme som før.

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu
.