Fra LINK nr. 5/92:

JUGOSLAVIA:

Syke av historien


"Misbruk av kulturell hukommelse - manipulering med en fortid som forlengst er avslørt som feilaktig, i den hensikt å oppnå fordeler i nåtiden - hersker i de krigsherjete landene i Jugoslavia. Bevisste forvrengninger av historien ødelegger Balkans framtid." Det skriver historikeren og forfatteren Thomas Butler i en artikkel i International Herald Tribune 2. september i år (1992).

Her følger et utdrag av hans artikkel.xxx


Den grunnleggende årsaken til katastrofen i Jugoslavia ligger ikke bare i landets nære historie, med kroatenes beryktete folkemord i konsentrasjonsleiren Jasenovac under den 2. verdenskrig, eller i den mer fjerntliggende tiden under det Ottomanske imperiet.

Dagens situasjon bunner i en vev spunnet av tråder fra et teppe av historie som strekker seg tilbake til det 6. århundres slaviske invasjon av Balkan, som på sikt førte til delingen av kroatere og serbere i katolikker og ortodokse og senere i islam.

Alle disse elementene spiller en rolle i hukommelsen til de som i dag river Bosnia i filler. De er syke av historien - syke av halvsannheter og etniske fordommer som er blitt overført fra generasjon til generasjon, gjennom religion, demagogisk politikk, oppildnende skrifter og til og med misbruk av folkesanger og eventyr.

* I nyere tid har samvittighetsløse forfattere og profane ledere ytterligere forgiftet atmosfæren med bevisst propaganda.
På en internasjonal konferanse om kulturell hukommelse for to år siden, diskuterte jeg årsakene til den jugoslaviske krisen som utfoldet seg med en amerikansk professor.

Hun mente at alt kunne føres tilbake til 1941 med kroatenes drap på 600.000 serbere, jøder og sigøynere i konsen-trasjonsleiren Jasenovac. (Mange av disse serberne var fra Krajinaområdet i Kroatia, som nå forsøker å slå seg sammen (merge) med Serbia).

Jeg på min side mente at den pågående konflikten mellom kroater og serbere strakk seg lenger tilbake, minst så langt tilbake som til skillet mellom den katolske og den ortodokse kirken år 1054.

Det kan se ut til at vi begge hadde rett. Hun i og med at den umiddelbare årsaken til krigen mellom serbere og kroater i Kroatia var serbisk frykt for et nytt Jasenovac da Franjo Tudjman, forfatter av en bok som hevdet at de serbiske tapene bare var en tiendedel av hva de påsto, ble president i Kroatia.

Serberne i Kroatia så dette som et tegn på at de ikke kunne vente noen rettferdig, uhildet behandling i den nye staten. Og Tudjman tilbød dem da heller ingen konkrete garantier som kunne ha beroliget dem.

Selv om det var serberne i Krajina som fremprovoserte utbruddet av konflikten, har kampene mellom serbere og kroater i Kroatia og Slovenia over tid blitt oppildnet av kulturelle følelser av “anderledeshet” mellom ortodokse serbere og katolske kroater.

* Ortodoks-katolske fordommer er en mektig styrke (powerful force). For noen år siden besøkte jeg det ortodokse klosteret Iviron på Athos i Hellas. Under morgenmessen trådte en munk frem til meg og spurte om jeg var ortodoks eller katolikk. Da jeg svarte “katolikk” ba han meg “gå utenfor og be”.

Den greskortodokse kirke, likesom kirken i Roma, har en lang hukommelse. Slik den unge munken så det, var jeg eks-kommunisert. Skismet i 1054 og det 4. Korstogs plyndring av Konstantinopel i 1204 er fortsatt levende hos ortokdokse troende av i dag og fortsetter å innvirke på de ortodoks-katolske relasjoner, inklusive relasjonene mellom serbere og kroater.

Følelsen av “anderledeshet” ble ytterligere skjerpet av at de to folkene var styrt av to forskjellige - og konkurrerende imperier: kroatene av Østerrike-Ungarn og serberne av det Ottomanske riket.

* Hva angår de kroatiske og serbiske relasjonene til den muslimske befolkning i Bosnia (som faktisk er slaver), vil ingen benekte at kroatene har et mer harmonisk forhold til sine islamske brødre. Dette kan skyldes at de ser på muslimene som kjettere (heretics) som kan frelses gjennom dåp.

For eksempel ble et bilde av Tudjman for et år siden offentliggjort, smilende ved dåpen av en gruppe muslimske barn. Dette gjorde Bosnias muslimske president Alija Izetbegovic så rasende at han inngikk en kortlivet traktat med sine erkefiende Serbia.

Serberne har en annen holdning til muslimene. De ser på dem ikke bare som kjettere, men som forrædere. Skrap overflaten av en muslin, og du har finner en serber hvis forfedre var overløpere til den Ottomanske siden for fire eller fem hundre år siden for å beholde sine eiendommer, er deres holdning.


* Hva angår Bosnia, kompliseres situasjonen ytterligere gjennom det faktum at et stort antall av de som konverterte til islam var medlemmer av en kristen sekt kalt “Bogomils” (“Gode i Guds øyne”). De var truet av Inkvisisjonen, og enkelte historikere har skrevet at de ga ottomanene fritt leide (1463) istedenfor å bekjempe en ungarsk invasjonshær velsignet av Paven. Ordtaket “Bosnia falt med en hviskning” stammer fra denne tiden.

Faktum er imidlertid at disse gruppene først konverterte til islam ved framveksten av nasjonalismen i de siste tiårene av det 18. århundredet.

Det er spesielt for Jugoslavia at mange av det 20. århundredets blodbad kan spores tilbake til slike omfortolkninger av kulturell hukommelse av 1900-talls historikere.

Den serbiske “rensningen” av bosniske landsbyer med muslimske innbyggere minner meg om en liknende hendelse beskrevet av den montenegrinske 1900-talls-poeten Njegos i “Fjellets vrede” der han priser de hendelsene som ledet til utryddelsen av muslimer tidlig på 1800-tallet i Montenegro, iscenesatt av Danilo, den ortodokse prinsebispen av Montenegro, motivert av frykt for “smitte innenfra”. Den samme paranoide frykt kan spores i Serbia i dag.

Selv for 20 år siden var slike holdninger alminnelige. Min vertinne i Beograd fortalte meg dengang at de albanerne, som er overveiende muslimer, tente bål om natten på åsene rundt byen og signaliserte til hverandre. Hun fryktet deres store barneflokker og mente at de ville drukne serberne slik de hadde gjort det i Kossovo, Serbias “hellige jord” under det middelalderske imperiet.

Senere hørte jeg ofte påstander over hvordan muslimsk fundamentalisme bredte seg i Bosnia og at saudi-arabiske penger ble brukt for å bygge moskeer og muslimske skoler. Jeg pleide å smile av slike historier som et tegn på overdreven serbisk frykt. Men jeg tok feil. Serbiske ekstremister spilte klart på frykten for en fornyet islamsk stat i Bosnia for å fremprovosere sin barbariske krig.

Denne harde fikseringen på muslimene - og på albanerne i særdeleshet - blir levende illustrert i en krigsdagbok skrevet av en serbisk soldat fra Valjevco, Alexander Jasovic, offentliggjort av en avis i Beograd i år.

Jasovic tjentestegjorde som lege blant de serbiske styrkene som kjempet for Vukovar i Kroatia i 1991. Mens bataljonen hans bombarderte kroatene i nordøst, skrev han i dagboken, tenkte han med frykt på Kosovo langt der nede i sør - scenen for serbernes skjebnesvangre tap overfor tyrkerne i 1389.

Han skriver om de albanske muslimene, som er en stor majoritet i Kosovo: “Deres mor i Sarajevo støtter dem!”

Folk fra Vesten kan finne setningen underlig, men den belyser hva som for legen synes som mektige, ubestridelige og truende forbindelser mellom muslimene i Bosnia og Kosovo.

Om de slaviske makedonerne, som også okkuperer en tidligere serbisk middelaldersprovins, skriver han: “Makedonerne fortsetter å late som. Tiden er nær da vi også vil måtte beskytte Kumanovo.” Kumanovo var scenen for en større serbiske seier i den første Balkankrigen i 1912.

Frykt for omringning av allmektige fiender griper legen. Ikke én gang spør Jasovic seg om frykten han føler kan underbygges med fakta.

Andre steder låner han en apokalyptisk setning fra Njegos: “La det komme som ikke kan komme!” dvs. at Serbia kan komme til å miste disse gamle provinsene - men ikke uten kamp til siste åndedrag.

Slik tankegang ligger til grunn for den serbiske aggresjon og deres territoriale ekspansjon. Vil Kosovo og Makedonia bli neste på listen for“purifisering” og “etnisk rensning”?

Finnes det så noen vei ut av den hengemyr av død og ødeleggelse i Balkan? Kanhende. (...) Men dersom det noensinne skal komme til en forsoning, kan det være at dette bare kan skje gjennom opprettelsen av en ny type kontinuerlig konferanse mellom serberiske, kroatiske, muslimske og andre historikere for å komme frem til en kjerne av gjensidig enighet av deklarasjoner (mutually-agreed upon statements) som angår hver gruppes historie.

Det ideelle i en slik multikulturell forsamling kunne være at de gikk igjennom sine respektive ideosynkrasier om hverandres etniske “fiende”-grupper, gjennomgå historien for å undersøke riktigheten av og rasjonaliteten i nasjonal hukommelse for derigjennom å skille sannheter fra fordommer. Mediation av vestlige eksperter vil være vital.


Alle parter må akseptere sitt ansvar for de kriminelle handlinger de har begått mot hverandre.

Serberne vil måtte innrømme sin nasjons skyld for Kong Alexanders diktatur i 20- og 30-årene, et diktatur som underminerte kongedømmet i Slovenia, Kroatia og Serbia før den 2. verdenskrig. Kroatia vil måtte innrømme sitt ansvar for sitt holocaust på serberne i Jasenovac. Det samme gjelder for de kristnes relasjoner med muslimene, mens muslimene må innrømme at deres forfedre mishandlet og herjet med de kristne i århundreder. Serberne må, mens de tilgir all tidligere urett, i sin tur be om tilgivelse for det barbari som nå pågår.

Det finns presedens for slik nasjonal innrømmelse av skyld; i Vest-Tyskland, der man påtok seg ansvaret for nasistenes holocaust, og nå nylig da Frankrikes intellektuelles manet sin regjering om å fordømme Vichyregjeringens jødeforfølgelse.

Hvis en slik healingprosess kan finne sted på Balkan, ville det beste være å holde religiøse ledere og politikere utenfor. Forsoningens liturgi kunne skrives av en poet, hjulpet av andre av god vilje (good will). Slik kan det Jugoslavia som mange av oss i Vesten virkelig har elsket nettopp på grunn av sitt mangfold fortsette fredelig inn i historien.

Thomas Butler er forfatter av flere bøker, som “Memory: History, Culture and the Mind”, og “Monumenta Serbocroatica”, en tospråklig antologi med serbiske og kroatiske tekster.

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu
.