Jugoslavia:xxx

Årene før oppløsning og krig


Det er ikke lett å forstå, enn si gi et fullt og helt bilde av alt det som gikk forut for den tragiske utviklingen vi nå er vitne til i det tidligere Jugoslavia. Her i Norge har vi blant annet prof. Svein Mønneslands utmerkete bok fra 1992: "Jugoslavia før og etter" å holde oss til. (Kommer i ny, oppdatert utgave høsten 1999).

Oversikten under er sakset fra boka, som naturligvis bør leses i sin helhet.Forfatteren advarer imidlertid mot å trekke raske slutninger: - Mye av det som har skjedd, har foregått bak kulissene. Det er dermed mye vi ennå ikke vet - og kanskje heller aldri får vite.

 


Serbia

Titos mangeårige balansepolitikk for å unngå en gjentakelse av mellomkrigstiden storserbiske hegemoni ble av serberne følt som urettferdig. Etter hans død i 1981 vokste kravet om at Serbia måtte tenke mer på seg selv.

Det ble bl.a. igangsatt en kampanje for å gjeninnføre det kyrilliske alfabet, som i stor grad var blitt fortrengt av det latinske ("kroatisk"), og den serbisk-ortodokse kirken fikk en renessanse.

I 1986 ble arbeidet på St. Sava-kirken i Beograd - påbegynt før den 2. verdenskrig - gjenopptatt. Gavene strømmet inn til dette symbolet på Serbias storhet, med 18 kors på kuplene og plass til 12000 personer.

"Memorandum"

Mannen som la det teoretiske grunnlaget for den moderne serbiske nasjonalismen var Mihaijl Markovic, et fremtredende medlem av Det serbiske vitenskapsakademiet. I 1986 la han fram et 50 siders "Memorandum", som var et voldsomt oppgjør med diskrimineringen av serberne.

Første del omhandlet den økonomiske og politiske krisen i Jugoslavia generelt, mens del 2 tok for seg den serbiske nasjonens stilling.

Albanerne ble her fremlagt som "storalbanske rasister" som arbeidet for å skape et "etnisk rent Kosovo". Det ble også lagt frem påstander om at det foregikk folkemord på serbere i den til da autonome provinsen ("et folkemord uten myrdete", for å sitere Helge Høibraaten i Dagbladet 28.7.92).

Også i Kroatia ble serberne iflg. memorandumet "truet" og utsatt for en "raffinert og effektiv assmileringspolitikk". "Serberne får ikke bruke det kyrilliske alfabetet og har ingen kulturelle institusjoner", ble det påstått. Jugoslavias politikk går ut på å "knuse fullstendig det serbiske folkets nasjonale enhet". Hele det serbiske folk må derfor mobiliseres for å redde nasjonen.

Memorandumet ble fordømt av den serbiske partiledelsen som nasjonalistisk, men vant stort gehør blant serbiske intellektuelle. I et slikt politisk klima trådte Slobodan Milosevic inn på den politiske arena. Han skulle gjøre innholdet i memorandumet til offisiell serbisk politikk.

Slobodan Milosevic

Rundt 1985 var Milosevic et ukjent navn i serbisk politikk. Etter først å ha vært partiformann i Beograd i 1984 ble han i mai 1986, som eneste kandidat, valgt til formann i det serbiske partiet.

Det første han sørget for etter maktovertakelsen var å ensrette massemediene, som nå ble lydige talerør for den nye nasjonalistiske partilinjen.

Kosovo

Kosovospørsmålet ble Milosevic´ politiske spring-brett. Kjernen i hans budskap var at utvandringen av serbere fra Kosovo måtte stoppes, og at serberne måtte gjenopprette kontrollen.

I Beograd begynte det i løpet av 1986 å dukke opp delegasjoner av Kosovo-serbere som påsto at de følte seg truet og forlangte beskyttelse mot albanerne. Avisene ble etter hvert fulle av redsels-historier om hvordan serberne ble trakassert.

Serbiske jenter ble voldtatt, hus satt i brann, buskapen drevet vekk eller drept, barn plaget på skoleveien, kirkegårder skjendet, kirker og klostre ødelagt. Milosevic traff serbernes patriotiske nerve.

Høsten 1987 var det mange protester innenfor det serbiske partiet mot Milosevic maktpolitikk. De som gikk inn for en demokratisk løsning på Kosovo-konflikten ble kalt "sveklinger" og "opportunister" som måtte sparkes.

Representantene for reformfløyen karakteriserte dette som "stalinisme". Alle demokratisk orienterte politikere ble fjernet fra sentralkomiteen og det ble gjennomført omfattende utrenskninger ipartiet.

Regisserte massemøter

Sommeren 1988 oppsto det en rekke politiske massemøter rundt om i landet. Møtene ble fremstilt som "spontane" i massemedia, men var i virkelig-heten velregisserte forestillinger satt i scene av Milosevic, og finansiert av partiet. Utspillet kom tilsynelatende spontant fra serberne i Kosovo, som dro til andre deler av landet for å "fortelle sann-heten" om undertrykkelsen av den serbiske befolkningen.

Det første massemøtet fant sted 9. juli 1988 i den autonome provinsen Vojvojdinas hovedstad Novi Sad, der rundt 50 000 mennesker - til en stor grad serbere fra Kosovo - skulle øve påtrykk på de lokale politikere.

Utover sommeren og høsten fortsatte og økte disse massemøtene i omfang. Nasjonale symboler som folkedrakter, serbiske helter og konger, det gamle serbiske flagget og nasjonalromantiske motiver fra Kosovo-slaget ble tatt i bruk.

De mest militante var organisert i kulturforbundet "Sava", som senere gikk over til å bli "Det serbiske fornyelsespartiet", ledet av forfatteren Vuk Draskovic.

Det var en ny og underlig koalisjon; dogmatiske kommunister i lag med ekstreme nasjonalister brukte en blanding av kommunistisk, høyrenasjonalistisk og religiøs retorikk.

Ordet vozd ("fører") dukket nå opp om Milosevic, som ble gjort til gjenstand for en tøylesløs hyllest. Folket "elsket" Slobo.

Mange innen det jugoslaviske kommunist-partiet så med uro på den serbiske mobiliseringen. I august 1988 fordømte partipresidiet massemøtene som "gatens parlament". Milosevic brydde seg ikke om kritikken.

I serbiske media vokste persondyrkelsen til uante høyder, han ble fremstilt som et idealmenneske og som Serbias politiske frelser.

Det kom imidlertid stadig flere kritiske røster fra andre republikker. Spesielt ble forholdet mellom Slovenia og Serbia iskaldt i løpet av 1988, som en følge av det serberne oppfattet som utidig inn-blanding og manglende innsikt i serbiske saker fra slovensk hold.

Partiledelsen i de til da autonome provinsene Vojvodina og Kosovo styrtes

6.oktober 1988 gikk partiledelsen og provins-regjeringen i Vojvodina av etter at ca. 10.000 serbere hadde blokkert regjeringsbygningen i Novi Sad i to dager. Fra da av satt bare lojale Milosevic-tilhengere i ledelsen.

To dager senere demonstrerte 40.000 i Montenegros hovedstad Titograd. Regjeringen der satte inn politistyrker mot demonstrantene og kuppet mislyktes .

Hendelsen satte likevel et støkk i de andre republikkene. Det var nå klart for alle at Milosevic hadde til hensikt å bruke en dominotaktikk for å få makten i landet, styrte de sittende politikerne i delrepublikkene og erstatte dem med sine menn.

På et partimøte i det jugoslaviske kommunist-partiet i oktober 1988 oppsto det splittelse og gjensidige beskyldninger. De serbiske kommunist-lederne anklaget nå Slovenia og Kroatia for å stå i spissen for en "antiserbisk koalisjon".

17.-19. november 1988: 200 000 kosovo-albanere demonstrerte mot serbiske trusler om å avskaffe selvstyret. Serberne svarte med mot-demonstrasjon.

19. november forlangte rundt en million mennesker i Beograd kort prosess med albanerne og våpen til serberne. Det ble innført møteforbud i provinsen og den tidligere politisjefen i Kosovo ble ny partileder.

11. januar 1989: Etter et nytt kupp mot ledelsen i Montenegro ble partiledelsen der tvunget til å trekke seg tilbake, og nye trofaste Milosevic-tilhengere ble innsatt.

Februar 1989: Streiker i Kosovo endte med generalstreik. Den 23. februar innledet gruvearbeiderne sultestreik.

28. februar 1989: 800 000 serbere demonstrerte foran parlamentet i Beograd og krevde harde tiltak mot albanerne. Milosevic lovet å fengsle de ansvarlige for "kontrarevolusjonen" i Kosovo.

To dager senere ble den tidligere partilederen Azem Vllasi og andre albanske ledere arrestert. Full terror ble fra nå av innført.

23. mars 1989: Kosovos nasjonalforsamling presses til å godta de grunnlovsendringer som Serbia forlangte. Nasjonalforsamlingen omringes av stridsvogner, flere representanter blir truet på livet. Serbia tar nå full kontroll over provinsen.

Arrestasjoner i Slovenia

I mai 1989 offentliggjorde det slovenske ungdomsbladet "Mladina" planer om militærkupp i Slovenia, noe som førte til voldsomme reaksjoner i Beograd.

Bladet ble forbudt. Tre journalister - og deres kilde, en underoffiser - ble arrestert, anklaget for å ha røpet militære hemmeligheter. De ble dømt av en militær domstol til inntil fire års fengsel.

Dette førte til raseri og folkelig opprør. Slovenerne begynte å kalle armeen for "okkupasjonsstyrker".

28. juni 1989: Milosevic samler en million serbere på Kosovo-sletten.

På 600 årsdagen for slaget på Kosovo-sletten, der serberne tapte sin daværende selvstendighet, daler Milosevic ned fra himmelen i helikopter og hylles av en million oppmøtte serbere.

Dyrkelsen av Kosovo-myten er et element i serbisk politikk. Det berømte "skuddet i Sarajevo", som innledet 1. verdenskrig, falt nettopp på denne datoen: 28. juni 1914.

Nederlag mot tyrkerne i 1389 skyldtes imidlertid splid og forræderi i egne rekker, så det er psykologisk temmelig uforståelig at denne datoen blir feiret! At det i 1989 ble brukt som en maktdemonstrasjon mot Kosovo-albanerne, viser også hvor skrudd alt sammen er. Albanerne deltok nemlig dengang på serbisk side!

Men dette ble naturligvis ikke nevnt i Milosevic´ tale, som var en forherligelse av nasjonal historie, alt mens full unntakstilstand var innført i provinsen.

Krav om endring av grunnloven

De andre republikkene så med stigende uro på Milosevic stadig mer militante framferd. Den politiske kampen dreide seg om en revisjon av 1974-grunnloven, som alle var enige om måtte forandres. De var bare ikke enige om hvordan.

Slovenia og Kroatia gikk inn for en videre utbygging av den konføderative karakteren, mens Serbia gikk inn for en føderasjon med sterk sentralstyring.

I løpet av våren 1989 vokste kravet om å innføre flerpartisystem og rettsstat, særlig i Slovenia. I Serbia stilte Milosevic seg helt avvisende til slike tanker.

Så sent som i desember 1989 ble det gjennomført "valg" i Serbia i stalinistisk stil, med én kandidat og én liste. Men i serbiske medier ble valget av Milosevic utropt som en stor seier for demokratiet.


Med murens fall ble det imidlertid stadig vanskeligere å stå imot kravet om pluralisme. Det serbiske kommunistpartiet gikk sammen med den kommunistdominerte massebevegelsen Den sosialistiske allianse i et nytt parti, og den 16. juli 1990 ble Serbias sosialistiske parti (SPS) grunnlagt. Partiets viseformann og teoretiker var filosofen Mihajlo Markovic, forfatteren av Vitenskapsakademiets Memorandum!

Slovenia: frie valg og ny grunnlov

Slovenia hadde allerede i april 1990 gjennomført sine første frie parlamentsvalg. Valget ble et nederlag for det tidligere kommunistpartiet, som bare fikk 17% av stemmene. Klar seierherre var de syv opposisjonspartiene som hadde gått sammen i en koalisjon, "Slovenias demokratiske opposisjon", som fikk 55% av stemmene.

I mai vedtok det nye parlamentet at republikkens lover skulle stå over de føderale, og i juli ble det i en suverenitetserklæring slått fast at det innen et år skulle vedtas en ny grunnlov som skulle gjøre Slovenia til en suveren stat.

Fra konføderasjon til full løsrivelse

I oktober vedtok Slovenia og Kroatia et felles forslag om en "konføderasjon av suverene stater". Med det mentes et økonomisk fellesskap med tollunion, men ellers få fellesoppgaver. Alle viktige avgjørelser skulle basere seg på enstemmighet.

Serbia gikk sterkt imot forslaget. Etter hvert ble alternativet med en løs konføderasjon skjøvet stadig mer i bakgrunnen til fordel for kravet om full løsrivelse.

23. desember 1990 avholdt Slovenia en folkeavstemning om uavhengighet, som resulterte med 88% for (93% deltakelse).

Kroatia

Kroatia var så kuet (etter at nasjonalismen ble slått ned i 1971) at få hadde tro på noen ny "kroatisk vår". Undertrykkelsesapparatet var sterkt og det hemmelige politiet effektivt.

På 80-tallet ble kjente dissidenter, deriblant Franjo Tudjman, dømt for statsfiendtlig virksomhet. I et slikt politisk klima ble "nasjonalisme" identifisert med kamp for demokrati.

I 1989 begynte det å dukke opp "alternative grupper", forløpere for politiske partier. Men ingen ønsket noen konfrontasjon med Serbia eller demokratiske reformer.Til slutt måtte Kroatia velge side sammen med Slovenia i striden med Serbia.

I desember 1989 ble partiledelsen skiftet ut ved et kupp. Kommunistpartiets navn ble forandret til "Partiet for demokratisk forandring". Men - folk trodde ikke på kommunistene når de nå fremstilte seg som forkjempere for demokrati og pluralisme.

13. januar 1990 bestemte partiet at det skulle åpnes for flerpartivalg i løpet av våren. Det førte til en politisk lavine. Det ble for kort tid til å organisere det politiske livet, og resultatet var at valgkampen mest ble en reaksjon mot det gamle regimet.

Kroatisk nasjonalisme

Det dominerende partiet var Det kroatiske demokratiske fellesskap (HZD), som mer var en folkebevegelse enn et politisk parti. HDZ spilte så å si utelukkende på de nasjonale strengene, og så på seg selv som en nasjonal beveglelse som skulle "oppfylle nasjonens tusenårige higen etter selvstendighet."

De forherliget den kroatiske middelalderstaten og understreket kroatenes tilhørighet til den vest-europeiske kultur gjennom den katolske kirken.

Det gamle kroatiske flagget med "sjakkbrettet" kom til heder og verdighet igjen. Partiets organ, Glasnik, inneholdt artikler som var infisert av nasjonal mystifisering og storkroatisk kvasihistorie. Partiet ble også anklaget for å la tidligere eksilkroater, med antatte ustasja-sympatier, få komme tilbake, og til dels få posisjoner i partiet.

I valgkampen brukte HDZ uttrykket "å gjenopprette Kroatia innenfor dets naturlige og historiske grenser". Med dette mente man at Kroatia skulle omfatte hele Bosnia-Hercegovina samt deler av

Montenegro og Vojvodina

Valget fant sted i to omganger, 22. april og 6. mai 1990, og HDZ vant 193 av de 365 plassene i parlamentet (Sabor). Partiet la seg da riktignok på en mer moderat linje, men fortsatte å lefle med innlemmelse av de kroatiske områdene i Bosnia-Hercegovina.

22. desember 1990 vedtok Kroatiaen ny grunnlov der Kroatias stilling ble definert som uavhengig. I en overgangsperiode kunne Kroatia forbli i Jugoslavia inntil det ble oppnådd en overenskomst mellom republikkene, eller inntil Sabor bestemte noe annet.

Serbias første frie valg

I november 1990 gikk første valgomgang i Serbias første frie valg av stabelen. Massemediene var imidlertid helt i hendene på Milosevic og sosialistene, og i ukene før valget truet opposisjonen med valgboikott, fordi de ble nektet å delta i valg-kommisjonene.

Bare noen dager før første valgomgang ble noen av kravene innvilget, og boikotten opphevet. Pga. valgordningen vant sosialistene hele 195 av de 250 plassene i parlamentet.

Serbia følger Slovenias eksempel og trer ut av den jugoslaviske konføderasjonen

Selv om Milosevic´ politikk hadde vært preget av serbisk nasjonalisme, hadde Milosevic utad hele tiden snakket om Jugoslavia og spilt rollen som den som skulle holde føderasjonen sammen. Etter hvert som det viste seg at håpet om en føderasjon etter serbisk modell var urealistisk, begynte Milosevic å skifte taktikk og overveie en storserbisk løsning.

En ny serbisk forfatning, lagt fram våren 1990 og vedtatt i september, gjorde i realiteten Serbia til en suveren stat. Og i oktober fulgte Serbia Slovenias eksempel og trådte ut av det jugoslaviske retts-systemet da parlamentet i Beograd vedtok en rekke lover som satte de serbiske over de føderale på det økonomiske området. Bl.a. ble varer fra Slovenia belagt med 50% toll for å beskytte serbisk nærings-liv.

"Alle serbere skal leve i én stat!"

Hvis Jugoslavia gikk i oppløsning, måtte grensene revideres, sa Milosevic nå. "Alle serbere skal leve i én stat", og: "Serbia er overalt hvor det finnes serbere og serbiske graver".

Han fikk her støtte fra opposisjonspolitikeren Vuk Draskovic, som sa klart fra at det aldri ville bli aktuelt å tillate at serberne i Kroatia bleskilt fra Serbia.

De mest ekstreme nasjonalistene, anført av Vojislav Seselj, gikk videre og krevde et Stor-Serbia fra den greske grensen til utkanten av Zagreb.

Det føderale statspresidiet (presidentrådet), som iflg. forfatningen stadig vekk var staten Jugoslavias høyeste organ, hadde 8 medlemmer (en fra hver av de seks republikkene og en fra hver av de to autonome områdene). Men selv etter at Serbia avskaffet provinsenes autonomi, beholdt de sine plasser i presidiet, som dermed var kontrollert av Serbia.

Serbia, Vojvodina, Kosovo og Montenegro stemte sammen mot Slovenia, Kroatia, Makedonia og Zandzak. Det ble derfor vanskelig å fatte beslutninger.

I presidiets siste møte, 6. juni 1991, var forvirringen fullstendig. Det var nå ingen som lenger forsto hva de ulike forslag Jugoslavia kunne samles om gikk ut på. Oppløsningen var total.

Hæren

Generalene hadde sett med stigende uro på utviklingen. Frie valg og kapitalisme var imot systemet. Hver republikk hadde tidligere hatt sitt territorialforsvar. Men da demokratiseringsprosessen skjøt fart, besluttet den Jugoslaviske Armeen å beslagslegge territorialforsvaret for å forhindre republikkhærer.

I all hemmelighet ble hjemmevernets våpenlagre i Kroatia beslagslagt av arméen i april 1990, mens en tilsvarende aksjon i Slovenia delvis ble avverget av myndighetene.

I november 1990 ble det opprettet et nytt kommunistparti med tyngdepunkt innenfor offiserskorpset, "Kommunistforbundet - bevegelsen for Jugoslavia". Forsvarsminister Kadijevic og andre fremtredende generaler støttet partiet, hvor forøvrig fru Milosevic (Mirjana Markovic) ble nestformann.

I januar 1991 var det mye som tydet på at hærledelsen forberedte en militær "løsning" for å "redde Jugoslavia". Den krevde da at alle "paramilitære" enheter måtte oppløses innen 19. januar.

Slovenia hadde i mellomtiden erstattet sine tapte våpen gjennom import fra Vest og hadde snart en milits på 80.000 mann, mens myndighetene i Kroatia som erstatning bygde ut politiet til å bli en regulær armé.

Kroatia avviste nå at beslutningen angikk disse politistyrkene, og hæren truet med å avvæpne dem med makt. Forsvarsministeren skal senere ha beklaget at han ikke satte makt bak ordene.

Hæren satt inn mot fredelige demonstranter

Først i mars skulle hæren få vise sine muskler - overfor den egne serbiske sivilbefolkningen!

Opposisjonspartiene i Serbia hadde innkalt til demonstrasjon for større ytringsfrihet, spesielt i fjernsynet. Slagord som "Slobo - Saddam" viste at demonstrasjonen hadde brodd mot Milosevic. Den ledende politikeren under demonstrasjonen var Vuk Draskovic.

Hundre stridsvogner ble den 9. mars 1991 satt inn mot denne fredelige demonstrasjonen. To personer ble drept og 120 skadet, mens over 600 ble arrestert, deriblant Draskovic. Det var da bare ett år siden Milosvic hadde lovet folket at "ingen skal noensinne få slå en serber igjen!"

Maktdemonstrasjonen i Beograd kunne også oppfattes som en advarsel til Slovenia og Kroatia. Ved å sette hæren inn mot serberne, var militær maktbruk blitt "legalisert" også overfor andre.

I begynnelsen av mars ble så militære styrker for første gang satt inn i en konflikt mellom serbere og kroater, da serberne overtok politistasjonen i byen Pakrac i Slavonia (Kroatia), som hadde blandet serbisk-kroatisk befolkning.

Fra da av har krigen(e) rast. Serbiske mødre protesterte mot krigen, og stadig flere spurte seg etter hvert hva Serbia kjempet for. I dag har opposisjons-lederen Vuk Draskovic gjort seg til talsmann for fred.

Sommeren 1993 ble han arrestert under en demonstrasjon og sterkt torturert i serbisk fengsel. Bare sterke internasjonale protester gjorde at Milosevic slapp ham fri.

Fra LINK 1993-94

 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu
.