Hva slags demokrat er Serbias

nye president?

Her er hva Vojislav Kostunica skrev 16. juni 2000 i Banja Luka-avisen ”Nezavisne Novine” i en helsides spalte kalt "Personlig mening", om den politiske situasjonen i Serbia, Jugoslavia og Republika Srpska.

Oversatt fra serbisk av Jon Kværne, student ved UiO

 

 

”Når de kommer til målet, blir serberne andpustne, de blir forfengelige, misunnelige og kranglevorne: Vi vil forsvinne hvis vi ikke disiplinerer vår galskap."

Når man driver aktivt med politikk er det en utakknemlig oppgave, og ikke helt på sin plass å skrive om en annen stat, og Republika Srpska er en annen stat, en del av en annen stat. Ordet ’entitet’ liker jeg ikke og jeg bruker det ugjerne. Det har alltid virket overflødig på meg, skremmende til og med, uklart og udefinert.

Dessverre har det vist seg, nettopp i forbindelse med Republika Srpska, at det finnes et grunnlag for en slik frykt. Det som i Dayton-avtalen virket uferdig og uformulert var, slik det senere har vist seg, ikke bare en følge av tidsnød og kjapt unnagjort arbeid. Møtene i Sintra, Bonn og Madrid har fjernet enhver uklarhet når det gjelder dette. Til slutt, som nådestøtet, kom Brcko-kommisjonens avgjørelsen, med sitt beryktede aneks.

Jeg nevnte at det ikke er å anbefale at en politiker beskjeftiger seg med et annet land. Likevel, ettersom det dreier seg om Republika Srpska, et land hovedsakelig bebodd av mitt folk, skal jeg bryte denne uskrevne regelen, om ikke annet så fordi det virker som om det nettopp når det gjelder politikk finnes visse ting som skjer oss serbere ofte, til og med for ofte, i alle landene der vi bor. Som om det finnes et slags skjema for vår oppførsel generelt, og vår oppførsel overfor resten av verden, men også for
verdens, eller kanskje heller det såkalte internasjonale samfunns, oppførsel overfor oss. (Ordet ’serbere’ må man i denne teksten forstå gammeldags, som hos Njegos eller som hos Nikola Petrovic den første, i en betydning som omfatter de som i dag kalles
’serbere’ og ’montenegrinere’).

Altså, vi serbere, eller rettere, mange blant oss, har ikke nok av det som Slobodan Jovanovic kalte selvdisiplin. Vi er klare for, og i stand til, å sette i gang med store foretak, til å investere forskrekkelige mengder anstrengelse, energi og selvoppofrelse,
til vi står like foran virkeliggjørelsen av et stort mål. Så, når målet er innenfor rekkevidde, står helt tydelig for oss, begynner komplikasjonene:

Vi mister pusten, blir kranglevorne og misunnelige, vår forfengelighet setter i gang, vår stormannsgalskap tar til å virke, slik at målet som vi så sent som i går anså for enormt og historisk, og som, hvilket er viktigere, også er slik, med ett synes lite og uten verdi, det fyller oss ikke lenger.

Således virkeliggjør vi det ikke i sin helhet, eller vi virkeliggjør det slurvete. Og vi er de første til å ødelegge det, eller finne feil ved det. Dette var, helt kort fortalt, fortellingen om det første Jugoslavia.

Det andre og tredje Jugoslavia led, på grunn av sin opprinnelse, av andre, først og fremst komintern-ske sykdommer. Ideologiske og ikke etno-psykologiske. Dette gjelder, er jeg redd, også Republika Srpska.

Denne vår serbiske fortelling kan selvsagt ha en del forskjellige dimensjoner. Den kan være dypt tragisk, som i tilfellet med den Krajinske Serbiske Republikk [Republika Srpska Krajina]. Den kan være humoristisk, som når vi blir sinte på landslaget vårt i en hvilken som helst populær sport, om de vinner noe mindre enn gull. Og den kan være totalt surrealistisk:

Da bombingen startet, den i fjor, humanitært og humant, ønsket vi først bare å komme oss gjennom den. Etter tre måneder med overrisling av demokrati fra de himmelske høyder, krevde vi at vi skulle vinne over NATO, og det i virkeligheten, ikke bare på RTS. Det var ikke lenger nok for oss at størstedelen av oss fortsatt var i live. Ettersom vi har en tendens til å ta lett på alt, bekymret vi oss ikke engang noe særlig hvordan vi skulle klare oss videre med en sinnsykt ødelagt industri og infrastruktur. Det vi bekymret oss over var at vi ikke hadde skutt ned et B-2 fly. En usynlig F-117 var ikke nok.

Tapet av Kosovo, derimot, har vi liksom dysset ned, som om vi skjuler det fra oss selv. I likhet med tapet av det dalmatinske Kosovo, Lika, Banija, Slavonia, Sarajevo og Drvar. Dette gjelder dessuten for vår holdning til størstedelen av de virkelige
nederlagene vi har opplevd. Selvsagt gjelder det ikke for nederlaget fra 1389, men det har vi på et vis omgjort til en seier og vi ser i det hele tatt på oss selv som nye Obilicer. Jeg er tilbøyelig til å tro at i den ofte uttrykte fiendtligheten overfor flyktninger,
uansett hvor ulykken har bragt dem fra, finnes det en dypt innflettet frykt fra å bli minnet om nederlag.

Vi liker store ord, våre drømmer er planetariske, men ofte ser vi likevel ikke skogen for bare trær. Og så slakter vi oksen for å få et kilo kjøtt. På et dårlig tidspunkt naturligvis. Slik satte man i sin tid i gang, nettopp her i Srpska som knapt var ute av barndommen, og fortsatt hadde de mest grunnleggende institusjoner på barnestadiet, på det aller mest besluttsomme, påstått uten smålige hensyn, en hellig og ren kamp mot korrupsjon og kriminalitet. Resultatet: Mange institusjoner stod igjen uten ære, idealer ble tilsølt. Og korrupsjonen og kriminaliteten? Jo takk, de lever i beste velgående og viser sunne veksttegn.

Overfor verdenssamfunnet oppfører vi oss ytterst ambivalent: Vi opphøyer det, gjør det til en gud, og ser ned på oss selv, men samtidig trosser vi det. Vi gjør tilnærmelser og smisker, men utfordrer det samtidig. Som om vi samtidig er både sivstrå og eiketre.

Derfor klarer man som oftest både å blåse oss vekk, og brekke oss. Vi kan huske på scenene fra ikke så lenge siden, da de grusomme og kollektivt skyldige serberne, som Christiane Amanpour eller hennes avdøde kollega Kurt Schork ville sagt (de hadde det til felles at kroatene, muslimene og albanerne var så glad i dem), tok medlemmer av UNPROFOR til fange, og disse scener kom tilbake på besøk til brylluper og lignende.

I Kosovo finner vi liknende tilfeller, der man er sammen med, inviterer hjem, og blir venner med KFOR soldatene. Arrogant og frekt, men dessverre totalt vellykket, manipulerer verden med alle våre feil. Det dreier seg om slike klassiske bedrag som vi alltid faller for på ny.

’Divide et impera’ er sansynligvis politisk taktikks eldste slagord, og vi faller fortsatt for det. I Srpska, i det (selv)myrdede RKS [den Krajinske Serbiske Republikken], i sentrale Serbia, i Vojvodina, i Kosovo og i Montenegro er det så mange klare eksempler at de vanskelig kunne få plass på sidene til ”Nezavisne Novine”. Det er heller ingen vits i å liste dem opp, vi kjenner dem så altfor godt på vår egen hud. Også tidligere var det slik, gjennom hele vår historie.

Nå driver det internasjonale samfunn imidlertid stadig oftere med mekling mellom serbere, og i serbernes navn. Man trenger vel knapt å minne lesere i Srpska om det - alt fra hvem som skulle være serbernes hovedrepresentant i Dayton, via beordring av
hvem i Srpska som i det hele tatt får drive med politikk, avsetting av lovlig valgt president, utnevning til statsminister av en person hvis parti, på den tid, kun hadde to mandater i RS sitt parlament, til utroping av nasjonalsymboler og nasjonalsang, riktignok
for hele Bosnia, eller utstedelser av arbeidstillatelser for media.

Tendensen er mer enn merkbar også i de andre serbiske landene: i Kosovo, for eksempel, er Kouchner den eneste som har rett til å bestemme hvem som får representere serberne, kriteriet som i den forbindelse brukes er enkelt, og i samme grad som det er enkelt, feilaktig. Kriteriet er Slobodan Milosevic. Han som inntil nylig var ”garanti for fred og sikkerhet på Balkan”, slik man fremhevet i State Department, er blitt lakmustesten for å slå fast om noen er politisk akseptabel.

Han er, hevder amerikanerne, og etter dem i kor hele det smilende og foryngede internasjonale samfunn, den virkelige målestokken for alt, han er kilde og utløp for alle politiske ideer blant serberne, og en gjennomsnittlig serber gjør ikke annet fra morgen til kveld enn at han hater eller elsker Slobodan Milosevic.

En gjennomsnittlig serber er rede til i hans navn å utføre de frykteligste forbrytelser, eller fordi han er hans landsmann, sette fyr på seg selv, etter på forhånd å ha bedt om en noe ugunstig NATO-hjelp.

Anser man at Milosevic ikke bør til Haag, ettersom domstolen der er politisk, altså partisk og urettferdig, og at Milosevic for de lidelser han har påført eget folk må stå til ansvar nettopp for dette folket, så er det er tilstrekkelig til at man blir erklært som
anti-demokrat, dogmatiker, hardbarket nasjonalist, kjepp i fredsprosessens hjul, et hinder på veien mot tillit og forsoning mellom folkene.

Hvis man derimot mener at Milosevic bør til Haag, så er man automatisk en demokrat, reformist, anti-nasjonalist, forkjemper for multikultur og fredlig samliv (det er bare her terminologiene skiller seg, Tito snakket om ’fredselskende sameksistens’, alle de andre ordene er de samme).

Det er altså helt greit å være patriot, men hvis man er en serbisk patriot, da er man automatisk Milosevic-tilhenger. Samtidig kan man inngå privatiseringsavtaler som skader staten, og være et klassisk eksempel på autokrat eller nepotist, alt blir tilgitt bare man sier at man er mot Milosevic.

Av en klassisk kommunistisk aparatchik, en byråkrat med fast ideologisk forankring, en person som aldri har brydd seg om eget folk, og som aldri har holdt noe nasjonalt for hellig, som i beste stalinistisk-titoistiske tradisjon kun har interessert seg for makt, naken makt, av ham har Washington skapt en viktig historisk figur, som, lik et slags prisme, alle hendelser i samtiden sees gjennom.

Således er både Milosevic og forholdet til Milosevic en ny, rett nok, serbisk sykdom, men det er en sykdom som andre har smittet oss med. Og mot denne sykdommen, så vel som mot de andre, våre helt egne, endemiske, er medisinen kun den
selvdisiplinen vi snakket om på begynnelsen av teksten.

Jovo Raskovic uttalte, med kjærlighet og velvillig bekymring, at vi er et galt folk. Klarer vi å disiplinere oss selv, vil vi, i hvert fall til en viss grad, få tilpasset galskapen vår til verden i dag, slik at vi kan overleve, men med vår egenart i behold. Lykkes vi ikke i det vil vi gå oss vill og forsvinne. Republika Srpska vil smelte inn i et enhetlig Bosnia-Hercegovina, de resterende serbiske land inn i en slags uformelig, NATO-fisert statsløs masse. Vi fortjener bedre.”

 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu