xxx

’Oh, we´re back

to the Balkans again,

Back to the joy and the pain

What if it burns or it blows

or it snows?

We´re back to the Balkans again.

Back, where tomorrow

the quick may be dead,

With a hole in his heart

or a ball in his head

Back, where the passions are

rapid and red

Oh, we´re back

to the Balkans again!‘‘

---SONG OF THE BALKAN PENINSULA, fra Edit Durhams bok "The Balkan Tangle" 1920.

 

Balkan-Jugoslavia

Tradisjoner, traumer og
selvoppfyllende profetier

av Tulle Elster
(Høsten 1996)

Da jeg nylig kom hjem og sa at jeg hadde vært i Jugoslavia, så folk uforstående på meg. - Jugoslavia? Hva er det?
Vår hukommelse er kort og vår tilpasningsevne til nye politiske og geografiske konstellasjoner forbausende smidig. Den delen av Europa som bare for få år siden fremsto som en enhetlig, homogen, nøytral, fredelig stat med rasjonelt tenkende OL-arrangerende jugoslaver, gled i begynnelsen av 90-Œrene så å si overnatt tilbake i en mørk, irrasjonell, splittet, byzantinsk intrigerende fortid hvis geografiske betegnelse ikke lenger er Jugoslavia, men Balkan, et politisk sjakkbrett der såvel de ÒinnfødteÓ som stormaktene kives om hvem som skal spille hvitt og hvem som skal spille svart, hvem som skal v¾re konge, tårn og løper, og hvem som skal ha makt til åsende bøndene ut i felten.
 

 

I: Myter og historie

At Churchills utsagn om at “Jugoslavia produserer mer historie enn de kan konsumere” fortsatt er gyldig, bekreftes ikke minst av de siste års hendelser, der bare én dags historie ville være nok til å fylle en hel bok med beskrivelser og variable tolkninger. For de fleste har denne foreløbig siste av en lang rekke kriger i det som allerede betegnes som "Europas bakgård", for de fleste fremstått som én gedigen, uoversiktelig floke man lett gir opp å rede ut. Mange finner ikke engang en endetråd å nøste i, men hopper på de løse ulldotter som i krigens hete er skavet av, ofte av partene selv i den hensikt å skape størst mulig forvirring. “ Misbruk av kulturell hukommelse - manipulering med en fortid som forlengst er avslørt som feil-aktig, i den hensikt å oppnå for-deler i nåtiden - hersker i de krigsherjete landene i Jugo-slavia.” skrev historikeren Thomas Butler i avisen International Herald Tribune 2. september 1992 og advarte: “Bevisste forvrengninger av historien ødelegger Balkans framtid.”

Hvilken rolle deler av historien - manipulert, forvrengt og selektert - har spilt og fortsatt spiller både som tradisjon, trauma og politisk instrument på Balkan, fikk jeg nylig illustrert. Da jeg før valget i Jugoslavia 3. november stilte en av opposisjons-politikerne i den serbiske provinsen Vojvodina et spørsmål som angikk Kosovo, og der jeg hadde forventet meg et ja/nei-svar, fikk jeg helt symptomatisk et tyve minutter langt foredrag som begynte med: - For å svare på det spørsmålet må jeg vise til at i 1880 ..., og at så tidlig som i 1918 ..., men så, i 1943 ..., osv., osv. Minnet om slaget på Kosovosletten

Én dato som stadig repeteres, og som bevisst er blitt brukt av den ene parten som unnskyldning for aggresjon og etnisk rensing 600 år senere, er 28. juni 1389, da serberne, og for den saks skyld også de dengang kristne albanerne og bosnierne, reiste seg til kamp mot framrykkende tyrkere fra sør - og tapte. Den serbiske kong Lazar falt, og den tyrkiske hærføreren Murad ble etter slaget myrdet i sitt telt, noe som forøvrig ikke endret situasjonen. Sultanen i Konstantinopel satte bare inn en ny hærfører, og felttoget nordover kunne fort-sette.

Det Osmanske rikets fremrykking førte til utallige forsøk på å demme opp for “islam i Europa”. Østerrike, Ungarn og Polen, fyrster, høvdinger og hærførere i europeiske land og småstater som ikke lenger finnes, paver og kardinaler kastet seg inn i kamper og korstog, der Balkans ulike folkegrupper, inklusive serberne, like ofte var med på den ene som på den andre siden, samtidig som de, tradisjonen tro, bekjempet hverandre innbyrdes. Når Kosovoslaget, et av mange før tyrkerne endelig satte seg fast på Balkan, ble så viktig i serbernes tradisjon, skyldes det ikke minst myten som i ettertid ble skapt omkring den falne kong Lazar. Ifølge denne skulle Lazar før slaget ha rådført seg med Gud og spurt om han skulle velge det jordiske eller det himmelske riket. Svaret var det himmelske - som han altså i og med sitt fall “valgte” og dermed - om enn i retrospekt - befestet myten om serberne som Guds utvalgte, himmelske folk.

Massemedia pisker opp stemningen

I Titos “Brorskap og Likhets”-rike, var det så som så med likheten. Kosovo, en av de ressursrikeste av Jugoslavias 6 republikker og to autonome provinser, var, med 90 prosent albansk befolkningsmajoritet på 1980-tallet, den fattigste. Året etter Titos død gikk et par tusen studenter i Pristina ut i fredelig demonstrasjon for bedrete forhold.

Demonstrasjonen spredte seg hurtig over hele provinsen og snart kom kravet om “Kosovo republikk”. Beograd satte inn 30.000 mann som brutalt slo ned de fredelige demonstrantene. Mange ble drept, enda flere fengslet, og det ble innført unntakstilstand. Serbiske massemedia startet nå en massiv desinformasjons-kampanje der albanerne ble anklaget for å trakassere den serbiske minoriteten i provinsen. Serbiske barn var spiddet på albanske bajonetter, serbiske kvinner ble voldtatt, serbiske innbyggere i Kosovo ble drevet ut, osv., osv.

Meldingene pisket opp stemningen ikke bare blant serbere fra Beograd til Banja Luka og Knin, men også i store deler av den øvrige jugoslaviske befolkningen som fortsatt, i 1996, har underlige forestillinger for ikke å si direkte fordommer mot albanerne i Kosovo.

“En fundamental doktrine innen den stor-serbiske idé er benektelsen av at historien eksisterte før kong Dushans imperium på 1300-tallet, eller selv en innrømmelse av at det fantes mennesker på Balkan før serberne ankom på 5-600-tallet”, skrev den engelske Balkan-kjenneren Edit Durham i sin bok “Twenty Years of Balkan Tangle”, utgitt i London 1920, apropos de daværende makthaveres behandling av det albanske folket. Da som nå måtte Balkans “urbefolkning” lide, for såvel stormaktenes motstridende interesser som for de ulike kristne slavernes evige indre stridigheter om retten til makt, territorier og blodig ære.

Kosovo 1996

Intet sted i historien står det hvordan været var den 28. juni 1389. Men den natten vi, en liten internasjonal gruppe på jakt etter opposisjonen, ankommer til Kosovosletten - 9. september 1996 - raser et uvær som utvilsomt ville fått selv kong Lazar til å blekne. Vår ungarske bussjåfør som har fraktet oss fra Budapest via Vojvodina og Beograd, må rett som det er stå på bremsen fordi han blendes av lynene som flerrer det beksvarte himmelvelvet og som store strålekastere nærmest røntgenfotograferer det flate landskapet mellom åsene i øst og vest.

Det er alltid interessant å komme til steder man har lest eller hørt om. Bildet man har dannet seg på forhånd, svarer ofte slett ikke til virkeligheten. Når vi endelig finner frem i striregnet, viser det seg atstore deler av Kosovosletten i dag er en utbygget forstad til Kosovos hovedstad Pristina, komplett med boligblokker, hoteller og firefilige motorveier. Og middelalderens stolte faneryttere på sine hvite hester, tilsalgs som postkort over hele Jugoslavia som evig påminnelse om det store slaget, er avløst av slivovic-støyende menn i baren på hotellet, som, hvis de overhodet er så heldige å ha noe å ri derfra med, må ta til takke med utrangerte bilvrak parkert utenfor hotellingangen.

Uteblitt storhet

Det er ikke stort å se til den storheten Serbias president Milosevic lovet sitt folk her for syv år siden, da han på 600-årsdagen for det store slaget samlet en million serbere på det som er igjen av sletten nedenfor boligblokkene. Våre samtaler med opposisjonen i Pristina avslører da heller intet annet enn fortsatt terror og undertrykkelse for den albanske majoriteten, og fattigdom, apati og oppgitthet blant serbere såvel som blant albanere. Menneskerettighetsforkjemperen Adem Demacis fotoarkiv, med ferske fargebilder av torturerte og drepte albanere, får oss til å vende oss bort i avsky. Dette har skjedd, mens Faremo & Co. i årevis, uke etter uke, sendte tusenvis av kosovoalbanere tilbake til et liv i tvungen arbeidsløshet, fattigdom og undertrykkelse. I dag kan de ikke hjemsendes. Serbias myndigheter vil ikke ha de rundt 300 000 flyktningene tilbake og stanser dem derfor på Jugoslavias ytre grense, der de, ofte etter å ha blitt enten banket opp eller ranet til skinnet, eller begge deler, blankt avvises.

Etter Kroatias “Operasjon Storm” mot Krajina 4. august 1995, der 150 000 Krajina-serbere ble drevet på flukt, forsøkte Milosevic å fylle opp den sydlige provinsen med Krajina-flyktninger. Men de fleste vegret seg. Propagandaen fra 80-årene virket fortsatt. Livredde for å havne i de “bestialske albanernes klør”, sultestreiket de i ifjor vinter i Beograds sentrum i protest mot å utleveres til det de tror er det serbiske folks fiender.Og Kosovo, som overhodet ikke nevnes i Dayton-avtalen, er fortsatt å regne som serbisk “eiendom”. Det som skjer der, anses derfor av det ´internasjonale samfunn´ som Serbias ´indre anliggender´.

Da Norge i mars 1996, som 4. land i verden etter Storbritannia, Frankrike og Sverige, anerkjente det nye Jugoslavia, svarte UD på undertegnedes spørsmål: “Hva med Kosovo” at det nok ´ville ordne seg´. På Adem Demacis kontor trekker jeg frem en oppslag fra Dagbladet fra august 1996, der det hevdes at overlevende fra Srebrenica skal arbeide som slaver i Kosovos gruver, der 145 000 albanske gruvearbeidere har vært utestengt fra sine jobb siden den store streiken i 1988. Adem Demaci, som satt 28 år i Titos fengsel anklaget for albansk nasjonalisme, beklager, men ingen kosovo-albaner kan lenger så mye som nærme seg gruvene for å sjekke påstandene, som han har hørt, men selv ikke tror på. Han frembringer imidlertid en liste med 8-9 navn på bosniske muslimer som faktisk arbeider i gruven Mitrovica, men om de er fra Srebrenica vet han ikke.

Den Stor-serbiske idé.

Mens middelalderens store og små konger og fyrster slåss ikke bare på Balkan, men over hele Europa, finner man at Balkan som fokus for de mer moderne stormakts-interessene begynner i 1711, da Russlands Peter den store begynte å røre i den balkanske gryte for å skaffe seg allierte i kampen mot tyrkerveldet. Med byggingen av St. Petersburg og den russiske flåte, var hensikten å få kontroll over Bosporus og åpne sjøveien fra Svartehavet til Middelhavet og resten av verden. Dengang som i dag hevdet montenegrinerne at de var de “ekteste” serberne på Balkan, og i 1711 var de ikke fremmede verken for å kaste ut tyrkerne eller for å ta ledelsen i gjenopprettelsen av det kortvarige storserbiske riket som nådde sin høyde under kong Stefan Dushan, et rike som etter bare vel tyve år gikk under da han - uten tronarving - døde i 1356. Petrovic-dynastiets vladika Danilos massaker av alle muslimer i Podgorica som ikke ville la seg døpe julaften 1702 hadde gitt ham stor prestisje i hele den ortodokse verden, og da ryktet nådde Peter den Store sendte han straks sin utsending til Montenegros hovedstad Cetinje.

Tsarens lokkende forslag var at hvis Montenegro reiste seg mot tyrkerne skulle de møtes i Konstantinopel der de sammen skulle gjenreise slavernes navn og ære, rive alle muslimske minnesmerker og reise nye ortodokse templer til ære for den eneste sanne gud. De entusiastiske montengrinerne skred med liv og lyst til verket, men etter det første slaget ikke langt fra Podgorica, der de massakrerte hver eneste tyrker de kom over, svarte Konstantinopel med en straffeekspedisjon som jaget dem alle tilbake til mors kjøttgryter. Og der skulle de bli i over hundre år, før det gikk opp for dem at Russland satset på en annen hest i sjakkspillet.

Nåvel, det der med kjøttgrytene er ikke helt sant. Montenegrinerne fortsatte å slåss mot albanere, tyrkere og andre muslimer i sine nærområder, i tiden som fulgte med sterk økonomisk støtte fra Russland som subsidiserte Danilos etterkommere med 3000 rubler i året og betalte for Montenegros skoler, kirker og mange klostre.

Men plutselig, i 1779, opphører veldedigheten. Det lutfattige Montenegro må se seg om etter andre sponsorer. Og med det dukker nå, for første gang, en ny stormakt opp på den montenegrinske scenen: Østerrike. En lang diplomatisk kamp mellom Russland og Donaumonarkiet om makten i Montenegro begynner.

Og det er nå, iflg. Edit Durham, de første notisene om utviklingen av den Stor-serbiske idé som politisk plan dukker opp. Sitat: "Den Østerrikske utsendingen skriver: "Det følgende, som ble meg fortalt av en montenegrinsk munk er verd ytterligere overveielse. Like etter slutten på den russiske krig i 1773 la metropolitten og noen munker en plan om å rekonstruere det gamle serbiske kongerike og inkludere i det foruten Bulgaria, Serbia, Øvre Albania Dalmatia og Bosnia, også Banatet i Karlstadt og Slavonia. Tyrkerne i alle provinser skulle anfalles på et gitt øyeblikk og alle utenlandske offiserer forvises fra alle land innen imperiets (i.e. Østerrike. min. anmk.) grenser. (...) Selv om gjennomføringen av en slik plan er meget vanskelig, bør man ikke unnlate å overeie prosjektet". (Durhams utheving). Petrovic-dynastiets ambisjoner om å utforme og herske over Storserbia ble således, som vi ser, faktisk utarbeidet lenge før Serbia hadde oppnådd selvstendighet og før Karageorgene engang eksisterte."

Karageorge - Obrenovic: Hundre år av maktkamp og serbisk splittelse

Serbia var på denne tiden bittert undertrykket av, ikke så mye den tyrkiske regjering som av janitsjarene, en mektig militærorganisasjon som hadde vendt seg mot sin tidligere oppdragsgiver i Konstantinopel og etter hvert var blitt en større trussel mot det tyrkiske imperiet enn noen av rikets andre fiender. Janistjarene bestod opprinnelig av unge kristne krigsfanger, deriblant mange serbere, som var gått over til islam. Nå oppførte de seg imidlertid aller verst mot sine serbiske brødre i Beograd, noe som førte til at mange kristne serbere gikk inn i den østerikske hæren for å bekjempe dem. Det hele endte med at sultanen og østerrikerne i fellesskap kastet dem ut av den serbiske hovedstaden, hvoretter Konstantinopel innsatte en guvernør som ifølge historien styrte så mildt og rettferdig at de takknemlige serberne snart kalte ham “Srpska Majka” - den serbiske mor.

Troende muslimer over hele det tyrkiske riket frådet imidlertid over at sultanen hadde alliert seg med kristne soldater for å kaste muslimer ut av Beograd og forlangte at janitsjarene måtte få vende tilbake. Sultanen klarte ikke å motstå presset, og janitsjarene, fulle av hat og revansjlyst over ydmykelsen, kom igjen. Og det første de gjorde før de igjen gikk løs på den serbiske befolkningen, var å myrde den høyt elskede guvernøren.

Serberne reiste seg nå unisont og forlangte at Karageorge (Svarte Georg), en serbisk kjempe av bondeblod, skulle bli deres fører i kampen mot såvel janitsjarer som det tyrkiske veldet, og de neste tiårene bølget kampene frem og tilbake. Som geriljakriger og strateg hadde Karageorge stor suksess, men aldri stor nok til å holde varig stand mot tyrkerne. Folket skulle også snart få merke at det er av sine egne man skal få det. Den uskolerte bonden med det voldsomme temperamentet var ikke mindre tyrannisk enn de forhatte janitsjarene. Da han i vrede slo til og drepte mange av sine egne tilhengere, begynte mange å se seg om etter en ny leder.

Fra og med 1815 skulle alle serbiske familier dele seg i tilhengere av Karageorge-slekten, og tilhengere av den nye lederen Milos Obrenovic og hans etterkommere, den første støttet av Russland, den andre anerkjent av Konstantinopel. Rivaliseringen mellom de to serbiske kongehusene skulle i det neste århundredet føre til endeløse blodfeider, der snart den ene, snart den andre slekten tilranet seg den serbiske tronen.

Mordet på kong Alexander og drømmen som brast

Slekter kommer og slekter går, og mot slutten av 1800-tallet satt det en ny person og drømte om gjenopprettelsen av kong Dushans rike, fyrst, senere kong Nikola av Montenegro. Det er forunderlig fredelig å vandre rundt i Montenegros gamle hovedstad Cetinje i 1996 og tenke på alt som har skjedd i denne lille byen opp gjennom tidene. De høye, skyggefulle trærne foran de forlatte europeiske ambassadene fra før 1. verdenskrig var sikkert kortere dengang, men brosteinen er den samme, likesom det gamle klosteret der illsinte ortodokse prester i flagrende svarte kjortler vifter bort mitt kamera med svingende røkelseskar. Jeg vandrer over plassen, forbi museet med kjempemodellen av Montenegro, der hver fjelltopp, sti og hus slik det så ut ved århundredeskiftet er modellert inn, og blir stående foran den lille steinkirken med kong Nikolas grav mens tusmørket faller på.Her ligger han altså, med sitt brustne hjerte, en av de mange som, lik sin landsmann Radovan Karadzic, levde et liv i håp om å bli det nye Stor-Serbias leder og hersker. For mens Karageorger og Obranovicer turet om å slakte hverandre i Beograd, forespeilet russerne også denne fyrsten at hvis alt gikk etter planen var det hans dynasti Petrovic som skulle bli leder for det nye Stor-serbiske riket.

Kong Nikolas første trekk, kanskje nærmest for å helgardere seg, var å gifte bort en av sine mange døtre til Petar Karageorgevic, som levde i eksil i påvente av at hans tilhengere skulle styrte kong Alexander, den siste og mest dekadente i rekkefølgen av Obrenovicer, som akkurat da hadde makten i Serbia, men som hadde gjort seg mektig upopulær på grunn av sin kjærlighet til og ekteskap med den vulgære, makthaverskedronning Draga. Det varte ikke lenge før skjebnen skulle innhente dem begge, noe som satte en definitiv stopp for kongehuset Obrenovic.

“Det var varmt selv til Cetinje å være”, skrev Edith Durham i 1903. “Vi hvilte i et av de soveværelsene som vender mot nord på hotellet den ettermiddagen 11. juni da det banket hardt på døren og stemmen til Ivan, tjeneren, ropte “telegram, telegram”. Vi fryktet dårlige nyheter og hoppet ut av sengene. Da jeg åpnet døren skrek Ivan opphisset, “Kongen og dronningen av Serbia er begge døde”. Hjernen min reagerte spontant. Dette “noe” hadde hendt, krisen var kommet. Uten å tenke meg om sa jeg: “Da blir Petar Karageorgevic konge!”

Ifølge avisene i Beograd hadde revolusjonen vært planlagt i tre måneder. Hemmelige komiteer over hele landet hadde deltatt, og avgjørelsen om å drepe både dronning og konge var tatt av offiserskorpset i Beograd, mens selve opdraget ble gitt det 6. infanteriregiment. Morderne hadde tatt seg inn i palasset klokken elve om kvelden. Da kongen nektet å åpne døren til soverommet, hadde oberst Naumovic blåst inn døren med en dynamitt-patron, som forøvrig drepte ham selv. Nøyaktig hva som deretter skjedde, vet ingen. Bare at det døende kongeparet ble kastet ut av vinduet, mens Russlands minister bivånte det hele fra sitt vindu midt imot palasset. Kort tid etter ble Petar Karageorgevic hentet hjem fra sin eksil i Geneve. Avvist av Europa, men med sterk støtte fra Russland, svulmet nå serbernes drøm om stor-serbisk storhet, mens kong Nikola måtte innse at slaget for hans del var tapt. Montenegro, i dag den ene av rest-Jugoslavias to stater, skulle for resten av 1900-tallet forbli en satelitt til Serbia.

Montenegro 1996

Da jeg bemerket høyden på en uvanlig storvokst montenegriner, lo han, bøyde seg ned over meg og sa: - Vet du hvorfor vi er så høye her i landet? Jo, det er fordi vi alltid har måttet strekke oss for å se til Beograd! Og det er langt mellom hovedstadene i de to statene i den rest-jugoslaviske føderasjonen. Fra Beograd går veien først seks timer over endeløse serbiske sletter og lave åser, og så seks timer i svev på smale, ville ´Måbøda´-veier. Én spreng-landning på bare én av broene over de dype kløftene, tenker jeg i mitt stille sinn, og de to hovedstadene er skilt for all tid!

Landets president, den alltid forfengelig smilende Momir Bulatovic, selv ikke særlig høy, har siden han ble innsatt strukket seg ekstra godt for å se til Beograd før han har foretatt seg noe. De fleste av de soldatene som bombet Dubrovnik i 1991 og plyndret landsbyene i området rundt den gamle fristaden, var montenegriner, mens den montenegrinske mafiaen tjente seg søkkrik på å smugle olje fra Albania til Serbia under sanksjonene. Fra en høyde på veien mellom fyrst Nikolas høysete Cetinje og Montenegros nåværende hovedstad Podgorica skuer vi ut over den vakre Scutarisjøen, der oljeledningene, og dermed en av mafianes største inntektskilder nå er tørrlagt. Et eller annet sted midt der ute i sjøen går grensen mellom Albania og Montenegro og langt borte, over den blå disen skimter vi Albanias fjellmassiv.

- Ikke tro at Serbia og Montenegro har like regjeringer, sier medlemmene av opposisjonen i Podgorica. - Montenegros regjering er bare enda sluere og mer hemmelighetsfull! Den noe underlige koalisjsonen av monarkister, sosialdemokrater og markedsliberale konservative har ikke mye godt å si om regimet, som iflg. dem er et “neo-kommunistisk, plutokratisk, oligarkisk, patriarkalsk mafia-nomenklatur” som, med en stab av hemmelig politi utenfor enhver sivil kontroll styrer det lille landet på ren hajduk-manér. Selv bedyrer de at de alle er demokratiske, multi-etniske og Europa-orienterte, mens tolken hvisker meg i øret at monarkisten, for anledningen plassert under et stort fargebilde av Tito, er Karageorge-tilhenger!

Rykter om at Montenegro forbereder å løsrive seg fra den jugoslaviske føderasjonen, samt Bulatovics erklæring tidligere i år om å gjøre hele landet til økonomisk frisone for å lokke til seg utenlandsk kapital, har før valget 3. november 1996 ført til heftige diskusjoner i det jugoslaviske parlamentet om endringer i grunnloven som vil kunne frata republikken dens frie status og gjøre landet om til en region på linje med Vojvodina og Kosovo.Som mottrekk har Beograd, i god gammel Balkanstil, truet Bulatovic med å offentliggjøre dokumenter som Milosevic´ agenter skal ha fått tak i fra Montenegros hemmelige politi. Intrigenes tid er altså langt fra over i de “Sorte fjells” land, selv om de ennå ikke kan måle seg med det som skjedde i tiden fra århundreskiftet og frem til den 1. verdenskrig. 28. juni 1914:

Skuddet i Sarajevo

Selv om Kosovoslaget bare var en av mange viktige hendelser i Balkans lange og blodige historie, kan det nå, p.g.a. den sterke betydningen som er blitt tillagt det, være verdt å repetere datoen for slaget, i sammenheng med de hendelselsene som langt senere skulle legges til samme dato:

28. juni 1389: Slaget på Kosovosletten

28. juni 1914: Skuddet i Sarajevo

28. juni 1989: Serbias president Slobodan Milosevic samler en million serbere på 600-årsdagen for slaget på Kosovosletten og lover sitt folk oppreisning.

Etter at Petar Karageorgevic kom til makten i Beograd og Russland satset på Serbia fremfor Montenegro, var snart en ny runde i kampen om hegemoniet på Balkan i gang, for det første mellom dynastiene Karageorg og Petrovic, for det andre mellom stormaktene Russland og Østerrike-Ungarn. Både i Serbia og Montenegro var det mange som mente at den montenegrinske kongen sto i veien for den nye stor-serbiske bevegelsen som vokste frem.

I 1907 ble et attentat mot kong Nikolai såvidt avverget da angivere blant studentene i Beograd i detalj avslørte for kongen hvordan tre montenegrinske studenter var på vei til Cetinja med bomber i lommen. De ble tatt til fange og skutt uten rettergang, mens deres mødre var tvunget til å se på.

I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn Bosnia-Herzeogvina, et land som var “tildelt” dem på Berlin-konferansen i 1878 som kompensasjon for ikke å ha blandet seg inn i den tyrkisk-russiske krigen året før.

I 1912 klarte omsider Bulgaria, Serbia og Montenegro utrolig nok å samle seg til felles kamp mot Tyrkia, og lykkedes for første gang på fem hundre år å befri Balkan. Men ikke før det var gjort, så oppstod uvegerlig igjen konflikten om hvem av de tre som skulle være størst. Det førte til den andre Balkankrigen i 1913, der Serbia gikk av med seieren.

Nå var det bare Østerrike, med sin anneksjon av Bosnia, som stod i veien for den stor-serbiske idé. Samtidig som det over alt ble opprettet serbiske skoler for oppdragelse til “serbisk stolthet”, oppstod det hemmelige grupper med navn som “Crna Ruka” (Sorte Hånd) og “Narodna Obrana” (Nasjonalt Forsvar). Disse supplerte den serbiske utenrikspolitikken og var tilstede når det skulle aksjoneres.

Hjalmar Christensen gjengir i sitt historiske verk “Byzanz-Balkan - Folketragedie eller karneval" (Aschehougs forlag, Kristiania 1923) et opprop fra “Narodna Odbrana” som lå som bilag til de serbiske avisene i Beograd på Kosovodagen 28. juni 1914:

“Brødre og søstre” "Bare en del af Kossovo blev hevnet, bare en del af St. Veitsdagen sonet. Lige så vide og brede som de egne er, hvor man hører vort folkesprog - det serbiske, kroatiske og sloveniske - fra Kikinda til Monastir, fra Triest til Garevo-Selo, lige så vidt og bredt strækker sig betydningen af St. Veitsdagen og Kossovo. Så mange nationale sjæle, som gråter på dette territorium, så mange af vore brødres lænker som rasler - så meget arbeide må der endnu ydes, så meget har vi endnu at ofre ---. Serbiske mænd og kvinder! Millioner af vore brødre, slovener, kroater og serber, udenfor vore grænser vender idag blikket mod os, det serbiske kongeriges barn, og deres bryst er fyldt af glæde og håb, idet de idag betragter vor majestætiske manifestation for den nationale sag. Gud hjælper den modige! Fremad alle! Den del af vor hellige opgave, som endnu ikke er virkeliggjort, kalder på os. St. Veitsdag i Belgrad”.

Mens dette ble lest i Beograd, var tre bosnisk-serbiske studenter på vei til Sarajevo fra Beograd, der de hadde fått opp-læring, våpen og ammunisjon av “Narodna Odbrana”. Bare noen timer senere falt skuddet i Sarajevo som drepte Østerrikes erkehertug Franz Ferdinand, et mord som skulle føre til millioner drepte i den største krigen Europa hadde opplevet til da.

Da krigen i Bosnia startet i 1992 ble minnesmerket over studenten som holdt i pistolen som drepte erkehertugen, Gabriel Princip, stille fjernet.

Artikkelen er tidl. trykket i Materialisten 1-97.

 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu