Et intevju med Zarana Papic, kjent serbiske feminist og støttespiller til Beogradgruppen

Kvinner i Svart

Hvordan man skaper et schizofrent samfunn.

 


* Jeg skal begynne med det vanlige spørsmålet om hvorfor så få sebiske intellektuelle i løpet av 90-årene erklærte seg uenige med Milosevic - såvel i Serbia som i utlandet.

Det er i virkeligheten tre spørsmål i ett. For det første er antallet serbiske intellektuelle som har vært eller fortsatt er motstandere av Milosevic´ regime ganske lite. For det andre har det vært praktiske barrierer: Vi har bare unntaksvis blitt invitert til å snakke i Slovenia, Kroatia eller Bosnia-Herzegovina. For det tredje har vi lenge vært for deprimert av hele krigsklimaet for å etablere kontakt på vårt eget initiativ med aviser som Feral Tribune (1). Personlig liker jeg ikke å snakke om intellektuelle generelt eller deres antatte misjon, men det synes meg at problemet med serbiske dissidenter verken bunner i noen mangel på informasjon om uavhengige media utenfor Serbia eller frykt for å kontakte utenlandske redaktører, men snarere i en selvpålagt lukkethet og isolasjon. Selv blant de mest uavhengige intellektuelle finnes det flere nivåer av tilbaketrukkenhet og skeptisisme. Du har ´motstandere´ av regimet som er værre fascister enn de som er ved makten. Godkjennelsen av folkemord sprer seg dessverre og omfatter nå selv de intellektuele som tidligere motsatte seg fristelsen å bli nasjonalister.

* Det virker klart at det ikke er lett å være motstander av Milosevic´ regime. Hvorfor valgte du å bli i Serbia og betale isolasjonens pris?

Terroren og undertrykkelsen i Serbia var nøye planlagt, men de har aldri blitt systematisk gjennomført, bortsett fra i mediene. Dette har gitt oss sosiale områder hvor det helt enkelt har vært mulig ikke å bli lagt merke til som motstander av regimet. Det er fryktelig å si det, men som en kamelon forble jeg usynlig for makthaverne. Jeg hadde et ´korrekt´- dvs. et serbisk-klingende - navn, slik at Seseljs støttespillere ikke kunne ´oppdage´ meg ved å lete i telefonkatalogen eller true meg for å ha et kroatisk eller et muslimsk navn. Av personlige grunner ble jeg i landet først og fremst på grunn av familien. Og videre virket jeg ikke, som feminist og pasifist, så veldig farlig. Ingen lyttet til min kritikk av nasjonalismen, så jeg kunne si hva jeg ville.
Du må forstå at i Serbia er alle sivile initiativ så svake at det ikke er noen grunn til å frykte eller undertrykke dem. Jeg tilhørte Beograds alternative krets selv lenge før krigen, og dette fortsatte jeg helt enkelt med inn på 90-tallet. Å bli i Beograd ble for meg å bruke masse energi hver dag bare for å overleve det store kollektive presset av homogenisering: for ikke å internalisere de psykologiske elementene av fascisme eller henfalle til - om så bare på det mest intime nivå - å stigmatisere eller til og med hate regimets tallrike liste over "de Andre".

Fascismens integrerende makt

Mange av mine kolleger i opposisjonen har imidlertid gradvis internalisert noen av fascismens elementer: særlige territoriers "serbiske natur", Kosovos heroiske fortid, kirkens hellige objekter, eller ved å vise overraskelse hva angikk spørsmålet om "hvorfor NATO plutseligbomber oss uten noen forklarlig grunn."

Hvis du ønsker å vite hvordan jeg forsvarte meg mot samfunnets schizofreni, kan jeg si at det var en eksepsjonelt utmattende sak, som med tiden ble stadig vanskeligere, ettersom NGO scenen i Serbia nå bare såvidt eksisterer. Videre har den uavhengige serbiske krets i det siste begynt å påta seg en sliten, fornærmet mine av typen: "Vi har protestert så mye mot Milosevic, og likevel har ingen fra utlandet anerkjent det vi har gjort, og nå bomber de ´oss´ til og med". Med andre ord, de uavhengige har de siste par årene falt inn i den narsissistiske retorikken de har lært fra det ´ufeilbarlige´ regimet. Under bombeangrepene ba de sivile aktivistene i Beograd om ´litt mer tid´ for å fjerne Milosvic innenfra, uten utenlandsk innblanding, men dette viser bare nok engang hvor lite oppmerksomme de er over at de forlengst har oppbrukt sin historiske kapital.

* Hvordan reagerte du på bildene som kom fra krigen fra Vukovar, Sarajevo...?

Jeg visste hva som ble planlagt lenge før de første TV-bildene begynte å rulle inn på skjermen. Disse bildene viste realiseringen av den hegemonistiske serbiske politikken som ble artikulert på midten av 80-tallet. Jeg visste at JNA (2) ville stille opp på Milosevics folkemords-ideologi. Jeg kan beskrive det som skjedde som den motbydeligste medvirkning til en kollektiv forbrytelse - i første omgang en forbrytelse begått mot slovener, kroater, bosnere og albanere, - men også en forbrytelse mot det serbiske folk som aldri fikk muligheten til å separere seg på demokratisk vis fra de andre republikkene i det tidl. Jugoslavia. Krig ble presentert oss som ´det eneste alternativet´ allerede i 1989 da Milosevic dro avgårde til Gazimestan (3) og der fornyet Kosovomyten foran en million serbiske menn og kvinner. Som Hitler på et massemøte med SS-divisjoner ´dalte Milosevic ned fra himmelen´ (skeptikere vil si at han landet i et helkopter) på Gazimestans ´hellige jord´ for å informere oss at tiden hadde kommet for nye heroiske slag - dvs. krig.

* Hvordan forklarer du den folkelige fascinasjonen for Milosevic?

Folket - innbyggerne - i Serbia gjennomgikk virkelig en fase av absolutt begeistring med lederen og gjennom ham, en fascistisk homogenisering. Alle underkastet seg den: menn og kvinner, gamle og unge, utdannete og ikke utdannete. Gjenoppfinnelsen av det serbiske patriarkale samfunn utviklet seg på episke, politiske, litterære, vitenskapelige, kristne og hedenske nivåer - for å nå fram til et mytisk altomfattende samhold. Det som forenet folk var ikke så mye visjonen om framtidige serbiske ´bragder´ som av frykt. Frykt for Berlinmurens fall, Jugoslavias oppløsning, ´tomrommet´ som ble innvarslet gjennom sammenbruddet av den hegemonistiske jugoslaviske nasjon.

Milosevic utnyttet dette til fulle. Han sendte en beskjed til mennene om at de måtte kjempe ´heroisk´ for å bevare Jugoslavia, mens beskjeden kvinnene fikk var å tie. Mange anstrengelser ble gjort for å vekke og gjenopplive serbernes traumer fra den 2. verdenskrig. Mye ble også gjort for å gjenoppvekke den ortodokse tro blant befolkningen i Serbia, men den symbolske identifikasjonen med 2. verdenskrig var kanskje viktigst. For eksempel fikk vi kontinuerlig presentert bilder - fra 30 til 60 minutter på TV hver dag - åpningen av graver i Herzegovina.

Skjeletter og relikvier

Mediene ble brukt slik at folk igjen skulle internalisere traumene fra Ustasjas forbrytelser.Oppgravingen av skjeletter var i virkeligheten en beredning av grunnen for nye graver. Propaganda ble brukt for å skape en følelse av at serberne var de største ofrene, som derfor hadde ´rett´ til hevn og ´rett´ til å føre nye kriger og begå forbrytelser. Karadzic, for eksempel, fastslo at ´serberne i Bosnia-Herzegovina har rett til preventivt forsvar´. Han ga med andre ord på forhånd et amnesti for de forbrytelsene som skulle komme gjennom å utnytte de traumatiske følelsene folk forbandt med de oppgravde skjelettene fra 1941.
Det ble en spesiell ´pilgrimsreise i traumer´ på samme måte som det ble et tidsskifte i den nasjonale identitet - tilbake til fortiden - og et ansvarsskifte for krigsforbrytelsene, som ble lagt eksklusivt på Ustasjasiden, mens Tsjetnikforbrytelsene metodisk ble forbigått. Virkeligheten ble på en schizofren måte delt i en virtuell mediavirkelighet og en ordinær krigsvirkelighet, mens mediavirkeligheten for mange mennesker ble langt sterkere enn noe av det de så med egne øyne. Alt dette er en del av statens ´gjenoppfinnelse av traumaet´ gjennom de statskontrollere mediene, en nøye planlagt revisjon av den historiske vektskålen.

Mediene var imidlertid ikke ansvarlige for krigen - de adlød bare det politiske lederskapet. Det mediene derimot gjorde, var å bidra til serbernes likegyldighet. Traumet ble så internalisert at de kroatiske og muslimske ofrene aldri kunne oppnå samme hellige status som de angivelig ´førstefødte´, ´utvalgte´ serbiske ofre.

* Kanskje man beskrive dette som en fiksjonalisering av traumaet?

Ja, ikke bare en fiksjonalisering, men også en overføring av det lokale bosnisk-herzegovinske drama på den andre siden av Drina (4), til befolkningen i Serbia, som aldri hadde opplevd det traumaet. Du må huske at Sumadija (fylke i sentral-Serbia), ulikt Bosnia, aldri hadde ikke hatt noen erfaring verken som multi-etnisk samfunn eller med krig. For innbyggerne i Sumadija hadde muslimene alltid vært tyrkere, men takket være krigspropagandaen på 90-tallet ble de helt enkelt dødelige fiender.

Et annet aspekt man ikke må glemme er forsøket på å bringe befolkningen tilbake til den ortodokse tro. Kirken begynte igjen å lære folk hvordan de skulle være gode serbiske menn og kvinner, f.eks. gjennom å reise rundt og vise fram de såkalte ´relikviene´ (dvs. hellige ben) til kong Lazar, som ble seremonielt båret fra landsby til landsby gjennom Serbia, for på så vis å smelte sammen året 1389 med året 1989. Relikviene ´bekreftet´ at det å være serber i virkeligheten er et kall, en invitasjon til å ofre seg, ettersom vi serbere faktisk er et ´himmelsk folk´. Pressen og TV anammet en narrativ modell som understreket ´ikke-forståelsen av de urettferdigheter som ble begått mot serberne´. Og derfra utledet man serbernes ´rett´ til å nekte å leve i fred med de andre folkeslagene som ´i århundreder´ hadde behandlet oss så dårlig.

Vi hadde altså en verbal og en visuell, en horisontal og en vertikal forberedelse til krig. Krigen kom faktisk sent. Likegyldighet og tanken på folkemord var psykologisk ferdigaktivert så tidlig som i 1989. Det ble til og med akseptert at enkelte ´mindre gode serbere´ også måtte kunne ofres; de som ikke helt og fullt ville tilhøre Storserbia.

* Du har sagt at feministene og anti-krigsgrupper som Kvinner i Svarts innflytelse var minimal. Hva var det som gjorde at kvinnene stilte seg på Milosevics side?

Som alle andre folkelige initiativ, har feministbevegelsen i Serbia stadig skrumpet inn. Den innehadde også nasjonalistiske strømninger, men Kvinner i Svart er et konsekvent eksempel påbåde psykisk og symbolsk protest mot krig, nasjonalisme, alle former for etnisk rensing og alle typer av vold begått av det mannsdominerte samfunnet. De har holdt meg gående. Men feministene er en minoritet i den serbiske befolkningen.

* Hvorfor gikk majoriteten av de serbiske kvinnene med på Milosevic´ side?

Det er fordi de også godtok å gå inn i en schizofren rolle, som førte til en absolutt separasjon av sin private og offentlige identitet. De higet etter å bli ´mødre til store krigere´, å ofre seg. Du vet selv hvor lett kvinner internaliserer ofrets rolle. I patriarkale samfunn kan de ikke forestille seg selv uten sin offerrolle.

Turbo-fascime

* Du ha omtalt Milosevic´ regime som Turbo-fascistisk. Hva mener du med det?

Jeg er klar over at fascisme er et historisk begrep; at Nazi-Tysklands historie ikke er den samme som Milosevics Serbia. Men i post-modernistisk og feministisk teori snakker vi om såkalte ´glidende begreper´, - når en ny epoke arver tidligere begreper, med noen tillegg. Slik jeg ser det bør vi være varsomme med bruken av ´store begreper´ dersom de nøyaktig beskriver visse politiske realiteter. Serbisk fascisme har sine egne konsentrasjonsleire, sin egen systematiske representasjon av vold mot "de Andre", sin egne forherligelse av familien og lederne, en uttrykt patriarkal struktur, en kultur av likegyldighet overfor utestengningen av ´de Andre´, e samfunn som lukker seg om seg selv og sin fortid. Den har tabu på empati og multikultur. Den har mektige medier som agerer som forslagsstillere for folkemord; den har en nasjonalistisk ideologi; den har en storslått forestilling om at man skal lytte til Ordet og adlyde autoriteten. Forstavelsen ´turbo ´ refererer til blandingen av land og by, det pre- og det post-moderne, forsterkningen av popkultur og heroin, - som i tilfellet med Arkans (5) kone, sangerinnen Ceca Velickovic.

Jeg snakker om turbo-fascisme fordi den, som all fascisme, også innbefatter en nedsettende omtale, tilsidesettelse og i siste hånd fjerning av ´de Andre´: kroater, bosnere, albanere. Lenge før alle drapene under krigen innførte vi serbere økonomiske sanksjoner mot slovenske varer, dvs. forbud mot varer på alle ting som symboliserte de slovenske "Andre". Det er slik fascismen introduseres: Man beordrer folk til ikke å konsumere slovensk melk, man begynner å tingliggjøre "den Andre" på en slik måte at en ting symboliserer hele etniske grupper. Du forbyr alle relasjoner med "den Andre". Ordren var at man ikke skulle røre ved, se på eller kjøpe slovensk melk. Enhver som kjøpte slovensk melk ble rapportert til politiet, enten av butikkpersonalet eller av andre kunder. Det var slik folk begynte å hate den ´slovenske gestalt´. Uten denne aversjonen mot "den Andre" ville ikke massakrene og drapene på så mange kroater, bosnere og albanere vært mulig.

* Drina fungerte altså som en symboslk grense bak hvilken ingen empati lenger eksisterte?

Ja. Ettersom folk der ikke var mennesker, bare objektivisterte fiende, har serberne i Serbia ingen følelse av ansvar for noe av det som hendte på den andre siden av Drina. Du må vite at det ikke var den vanlige borgeren i Sumadija som dro ´over Drina´ for å krige og drepe, men de mest primitive serbere og frivillige. Man kan si at mine synspunkter henger sammen med det faktumat jeg ble født og vokste opp i Sarajevo, og at jeg derfor, takket være min opprinnelse, er mer ´resistent´ overfor det serbiske regimet. Men dette følger ikke automatisk. Mange mennesker som var født i Sarajevo ble tvert imot mer militante fascister enn serberne i Serbia, mens jeg opplevde de serbiske forbrytelsene i Bosnia- Herzegovina som undergangen for all fornuft, - ikke bare en repetisjon, men en forsterkning av de fascistiske forbrytelsene i fortiden.

* Hvordan vil du beskrive fenomenet ´brudd på samvittigheten´ hva angår soldatene som begikk krigsforbrytelsene?

For at individets samvittighet skal nedbrytes, må det eksistere en slags supersamvittighet som tillater bruddet. Det må finnes en offentlig godkjenning av kollektivt hukommelsestap for forbrytelser. Hæren er et eksempel på en type organisasjon som per definisjon overtaler deg om at det kollektive står abolutt over individet. Dermed ´renses´ du for individuelt ansvar. Om du begår en forbrytelse innen en militær eller paramilitær enhet, betyr det at du har blitt grundig hjernevasket: du dreper fordi det er ditt oppdrag, din hellige oppgave.

Ansvarsnivåer

Finnes det noen ´oppvåkning´ fra kollektive psykoser?

Selv om noen aksepterer at det finnes en kollektiv ´super-samvittighet´, så gjenstår det alltid i et individ en tidligere, virkelig, rudimentær, invididuell samvittighet som dukker opp når den trengs, for eksempel etter et regimeskifte. Jeg forventer at folket, etter Milosevics fall, kollektivt vil vende kappen med vinden og påstå at de alltid har respektert menneskerettighetene og de andre etniske gruppene. Du kjenner kanskje til den serbiske opportunismen som gir seg uttrykk i slagordet: ´Jeg skal stemme på deg når du komer til makten.´ Det er som en kreftbyll som ikke kan fjernes gjennom noen utvendig forandring, ikke engang gjennom et skifte av regjering. Jeg er derfor ikke optimistisk hva angår noen oppvåking av ansvarlighet når det gjelder innbyggerne i Serbia. Jeg tror vi ennå er langt fra noen forståelse for at det eksisterer en hel rekke av ansvarsnivåer for de forbrytelsene som er begått; f.eks. ansvaret for å ha forholdt seg taus, for å ha glemt, for hat, for propagandaen i media. Ansvaret for å ha tiet er den mest kompliserte, ettersom taushet ikke bare kan bety samtykke, men også at man er klar over undertrykkelsen - og til og med en skygge av tvil.

* Støtter du forestillingen om symmetri mellom kroatisk og serbisk nasjonalisme?

Nei. Serbisk og kroatisk nasjonalisme er svært forskjellig. Enkelte fakta kan ikke benektes, f.eks. at JNA valgte den serbiske nasjonalismen og førte en angrepskrig, - ikke en forsvarskrig.

* Fortell mer om de mannlige og kvinnelige fremtoninger og hva de representerte i Serbia på 90-tallet.

For det første undergikk den mannlige Gestalt en dekonstruksjon fra den fredelige og relativt urbaniserte identitet den hadde oppnådd under sosialismen. For det andre levde den mannlige Gestalt under Tito alltid på grensen mellom det rurale og det urbane: han bodde i landsbyen og arbeidet på fabrikken. Han var en tilstrekkelig hybrid skapning til å ha ivaretatt mange episkeog hedenske elementer som senere, under Milosevics regime, kunne la seg omforme til krigerens maskuline ideal. Milosevic skapte med stort møye den ´serbiske helt´ med dens mannlige fantasier. Han tillot den høyeste heltedåd i ord, særlig hans egne ord (verbalt), noe som innebar at den største nasjonale helt i virkeligheten ikke behøvde å foreta seg så mye. Som Dobrica Cosic (6) ´ga han bare ordet´ og gjennom ordene ble hans genocide fantasier gjennomført. Nok engang schizofrent, er våre helter sivile mennesker som bare bærer bud om krig. De skar ikke over halser eller myrdet noen. De ga bare ordre om at slike gjerninger skulle utføres.

Alle menn i Serbia var ofre for medienes hjernevask som sa at de måtte identifisere seg med Lederen. Den mannlige befolkningen var enda mer grepet av fascinasjon av Lederen enn kvinnene. Milosevics krigsregime var utformet for patriarkalske menn, der kun menn er subjekter, kvinnene bareer objekter (ornamenter eller trofeer).

Maskulin kjærlighet

* Dette innebærer også en grad av homo-erotisisme...

Som i ethvert patriarkalsk samfunn. Du husker kanskje Vera Erlichs studie av det patriarkalske Dinariske zadruga-samfunnet, der den eldste kvinnen som rituale plikter å kysse og vaske føttene til familiens yngste mannlige medlem. Hva angår Milosevicsregimets homo-erotisisme, husker jeg et en scene som ble overført på TV i begynnelsen av 90-årene da Lederen dro på besøk til Kosovo. I den første landsbyen han besøkte trådte den eldste landsbyboeren frem fra en rekke av seremonielt forsamlete menn, dvs. den symbolsk vise mann representerte hele samfunnet, som tradisjonelt legemliggjør hele samfunnets mannlige autoritet, for å kysse Milosevics hånd. Dette var ikke bare homo-erotisk, men også infantilt, ettersom hele landsbyen symbolsk underkastet seg den ´paternale autoritet´. Her igjen har vi å gjøre med fraskrivelsen av all individuelt ansvar: ´nasjonens far´ er ansvarlig; vi ´små barn´ visste ikke hva vi gjorde, vi adlød bare ´Pappa´. Mannlig identifisering med den Store Leder ga også rom for å trakassere kvinner: Det som teller er hva mennene på det lokale verthuset tenker. Kvinnene er overhodet ikke viktige. Men her er det et paradoks: Den serbiske krigeren er så underdanig lydig overfor Store Far Milosevic at de faktisk aksepterer den feminine rolle som defineres av det klassiske patriarkalske samfunn: de er passive, de har ingen rett til å uttale seg, de frykter Fars vrede, de underkaster seg hans ønsker. Krigerne spiller de facto rollen som de frustrerte patriarkalske hustruene til sine ideologiske ledere.

* Hvordan vil du beskrive krigerens Gestalt, han som ikke bare var tilskuer, men som også utførte etnisk vold?

Vi snakker her i hovedsak om de fattigere lagav befolkningen, lumpen-proletariatet eller den fattige landsbybeboer som fødte Bokan (7) og Arkan likesom mange medlemmer av "Ørnene". Dette var de som virkelig satte avsted over Drina for å ´forsvare serbiskheten´, mens den store hopen som aldri kommer til å bli anklaget for de forbrytelser som er begått, satt hjemme og nøt Arkans ´Reiser´ og ´Balkan Cinema´ på TV. En særskilt type sadister dro avgårde for å terrorisere, plyndre og drepe, men bare i helgene - som en slags ´avkobling´. Andre sluttet seg til ulike paramilitære grupper og ble slik en del av ´Hærens store gestalt´.

Den typen som begikk drapene rent konkret var han som fullt og helt lot seg smelte inn i kollektivet; han som uforbeholdent oppga sin individualitet. ´Premien´ var at den volden han utøvet ledet til offentlig anerkjennelse (Bokan ga flest intervjuer, så det er lettest å analysere ham; Arkan var mer fåmælt). Man må heller ikke glemme den rollen det mystiske ortodokse og russofile spilte, og som ga krigerne en ´misjon´, som, med andre ord, utstyrte krigergestalten med glorie.

I motsetning til regjeringen, som ikke våget å legalisere sine drapsmenns ´heltedåd´, belønnet kirken dem med en symbolsk kapital. De eneste ´heltene´ staten legitimiserte var politikerne og de intellektuelle som stilte seg til disposisjon for politikken. Arkans menn og andre tilsvarende frivillige medlemmer av dødsskvadronene fikk inntil nylig ingen penger eller privilegier fra staten. I juridiske termer var de ´outsiders´. Gjennom en annen schizofren splittelse stod de likevel i sentrum for den Storserbiske fantasi. Det er derfor mange serbere kunne oppfinne rettferdiggjørelse gjennom argumentet om at ´Vi deltok ikke i krigen´. Ikke bare uteble den offisielle godkjennelsen av de etniske rensernes ´tjenester´; antallet mordere var også få sammenliknet med majoriteten av serbere som betraktet og støtte krigen fra sofakroken.

Den kvinnelige Gestalt

* Hva med den kvinnelige Gestalt?

Reisen tilbake til fortiden unnslapp heller ikke den kvinnelige Gestalt. Den ble tvunget tilbake til tradisjonen og den dypere patriarkalske glorifiseringen av den serbiske krigermentaliteten og den maskuline Gestalt. Kvinnene forholdt seg tause og sensurerte seg selv for å unngå å utsettes for vold. Taushet ble en universell norm: Sønner og fedre forholdt seg tause overfor sine døtre, brødre overfor sine søstre, kvinner overfor andre kvinner. De nivåer av emansipering kvinnene hadde oppnådd under sosialismen, ble nå utnyttet i Milosevic´ favør. Hans kone Mira Markovic utnyttet - i det minste i begynnelsen - sitt image som sosiolog og emansipert kvinne. Ettersom hun aldri foreslo å forby retten til fri abort eller gikk til andre juridiske skritt som direkte fratok kvinnene kontroll over egen kropp, trodde ikke kvinnene i Serbia at de var i øyeblikkelig fare. Den serbiske kvinnens rettigheter ble således opphevet uten at de merket det. Det ble ikke uttalt.

I alle tilfelle var de altfor opptatt av inflasjonen og elementær overlevelse. Når alle andre sosiale institusjoner i systemet faller sammen, når det ikke lenger finnes barnebidrag, når skarer av menn mister jobben eller blir mobilisert, faller hele byrden av familien på kvinnen. Kvinnen køer, skaffer mat (slektninger fra landsbyen spilte en uvurderlig rolle her), koker, passer barn og gamle, arbeider. Innen familien, men bare i den private sone, ble kvinnene sterkere enn noensinne, dvs. - de påtok seg den Store Mors rolle. På samme tid undergikk de en ny ruralisering gjennom en tvungen ´utvidet familie ´ som litt etter hvert innbefattet daglig omsorg for en vid krets av slektninger, ettersom det var den eneste måten å skaffe seg mat på. Heri ligge kanskje deler av svaret på hvorfor Milosevic ikke møter større motstand fra kvinnene: Det er vktigere å overleve enn å yte motstand.

* Hva gjør serbiske menn som har mistet jobben og ikke bærer byrden av å ha omsorg for familien heller?

Enten gjør de ingenting fordi de er deprimerte (når alt kommer til alt, har de mistet sin offentlige makt), eller så engasjerer de seg i svartebørsvirksomhet, eller også er de frivillige i krigen. I alle tilfeller er de fortapte og forvirrete. I motsetning til kvinnene har ingen lært dem å overleve på et minimum.

* Hva hendte med seksualiteten?

Den eksisterer bare i serbisk ´ny-folkemusikk´, der den er meget opphøyet. Eksempler på den påståtte ´lykkelige´ kvinnelige serbiske Gestalt, en plump kropp som utagerer permanent underkastelse og glede over sin seksuelle tilgjengelighet, bæres fram av en lang rekke såkalte ´turbo-folkedronninger´ (sangere). De leker seg med orientalske melodier i orientalsk iscenesetting og bevegelser, ikke bare for å hisse opp vertshusbesøkerne og behage klientellet, men også for å fyre opp under pro-fascistiske følelser (med lyrikken i sine sanger).

* Har presentasjonen av den kvinnelige Gestalt som et ´alltid tilgjengelig objekt´ på lang sikt også oppmuntret til voldtekene på ´den andre siden´ av Drina?

Ny-folkesangerne er Utvalgte Serbiske Kvinner (eksklusivt serbiske). De alene har retten til å innby menn til seksualakten, uten vold eller voldtekt. De er til for på sett og vis å ´trøste´ voldtektsmennene gjennom å vise dem at de fremdeles er potente.
Vold er noe som bare rammer kvinner fra andre etniske grupper. Serbiske kvinner voldtas ikke ´systematisk´. I den nasjonale propagandaen fremstilles de som Mødre og Søstre - så de voldtas bare sporadisk, i hemmelighet og i hjemmet. SOS telefonlinjens data indikerer at vold mot kvinner som regel øker etter kveldens TV-nyheter. Det finnes et hierarki i serbernes vold mot kvinner. Øverst står vold mot albanske kvinner, som ikke engang noteres, ettersom de ikke har noen som helst rettigheter. De er ´ting´ (hele den serbiske krigsfascismen ble trenet inn gjennom serbernes relasjoner mot den albanske befolkningen på 80-tallet). Vold mot kroatiske og muslimske kvinner er noe som bidrar til krigerens ´prestisje´ og ´positive ´ selvbekreftelse´. Vold mot serbiske kvinner presenteres vanligvis som ´overflødig´ eller skjult. Hva angår seksualiseringen av den kvinnelige pop-sangerens Gestalt, bør jeg legge til at det soleklare faktum at det tomrommet som ble igjen på det serbiske folkets scene gjennom forsvinningen av ikke-serbiske etniske grupper også representerer en slags lisens for vold mot de Gestalter som ikke ´er her´, de eliminerte "Andre".

Det er interesssant at mens den største symbolske og materielle ødeleggelsen av "den Andres" Gestalt ble utført på slutten av 80-tallet i den sørlige delen av det tidl. Jugoslavia, med opphevelsen av Kosovos rettigheter; startet den virkelige krigsvolden i nord, i Slovenia 1990. Som i alle former av schizofreni, tok det lang tid for virkeligheten å nå fram til sentrum for sin sin virtuelle tvangsforestilling: Kronologisk sett var Kosovo det siste stedete som ble oppslukt av krig og den Storserbiske okkupasjon som baserer seg nettopp på Kosovo-myten.

Pengenes psyko-patologi.

* Hvordan vil du beskrive Mira Markovics gestalt fra en antropologisk vinkel?

I dag er det en syk, oppsvulmet gestalt, en kropp som aldri opptrer selvstendig, kun sammenkoblet med Slobodan Milosevic. Det vi har her et despotisk psyko-dynamisk par (Macbeth og Lady Macbeth) som er seg selv nok. Slobodan Milosevics gestalt er fullstendig forstenet og ufleksibel: en inkarnasjon av rigiditet og spasmer. De siste årene har massemedia omformet fru Markovic til en angivelig ´svak, skjelvende´ figur, ´den lille kvinnen´, en patriarkatets skrøpelige, skye tjener som med skjelvende hender lik en slags ´forviret mus´ slipper sin stemmeseddel i valgurnen. Men samtidig er hun en Alexandra den Store somdrømmer om Kina og India og får sine fantastier om et Storserbia oppfylt av Slobodan Milosevic.

* Presidentparet er med andre ord et i bunn og grunn aseksuelt par?

Absolutt. Vi har å gjøre med asketiske, ridige gestalter, fulle av vann.

* Som døde kropper kastet opp på elve ... ?

Og de er hvite. Grå-hvite som lik.

* Mens Arkan og Ceca representerte et frodig rødt og seksualisert serbisk ´kongelig par´?

Ja. De var et ´seksuelt aktivt par´ og en realisering av det serbiske eventyret: fra intet til stjernene (jeg tar meg friheten å legge til: ´og tilbake igjen´). De ble gift i henhold til den episke tradisjon: et bryllup med mengder av gjester, hun kledt i serbisk bunad, han i en kopi av Vojvoda Misics uniform (en serbisk general fra Balkankrigen og den 1. verdenskrig). Cecas oppgave var å føde minst tre barn, ettersom hun var president for stiftelsen ´Tre Barn´. Ceca var ´søsteren´ som ble ´hustru´, og som får lov til å opptre seksuelt provoserende av sin mann fordi det er ´til gode for folket´. Men med én gang festen er over, vender Dronningen tilbake til sitt heslige fort i Dedinje (et eksklusivt bostadsområde i Beograd) og har ingen tanker for andre enn Arkan.

Hva angår Arkans menns ´kongelige´ positur etter Kongens død, spilte hun Jacqueline Kennedy-rollen i Arkans begravelse i sin oppførsel demeanour, frisyre og kledsel. Det eneste som manglet var en liten sønn ved sin side. Bortsett fra det, oppførte hun seg i fullt samsvar med den ortodoxe tradisjon: hun forholdt seg gåtefullt taus. Hun gråt ikke, hun trakk seg fra det offentlig liv. Forresten mente jeg å spore et strøk av lettelse i ansiktet hennes, på samme måte som resten av nasjonen venter på at noen fra utsiden skal komme og ´ta hånd om´ Milosevic og derigjennom redde dem. Men dette kommer ikke til å skje. Ingen ting vil forandres før serberne tar ansvaret for sin egen fascisme.

Natasja Govedics intervju, her oversatt (fra engelsk) av Tulle Elster, ble trykket i Zarez (Sagreb) 11. mai 2000 etter konferansen "Om delte samfunn" i Dubrovnik, der Zarana Papic deltok.

(1) Feral Tribune var på 90-tallet - og er fortsatt - den største og mest kjente juavhengige avisen i Kroatia.
(2) JNA: Den Jugoslaviske Hæren
(3) Gazimestan: Kosovo Polje (Trostesletten utenfor Prinstina i Kosovo)
(4) Drina - elven som danner grensen mellom Serbia og Bosnia-Herzegovina
(5) Arkan: Zeljko Ratnatovic, en serbisk, internasjonalt etterlyst kriminell som under krigene på 90-tallet ble leder for den paramilitære gruppen "Tigrene". Han ble skutt ned og drept av ukjente menn i Beograd 1999.
(6) Dobrica Cosic, medforfatter til det beryktede "Memorandum" på slutten av 80-tallet, spilte spilte en viktig rolle når det gjaldt å spre ideen om det serbiske folket som offer og gjenfødelsen av nasjonalismen. I 1992 var han en kort tid president i rest-Jugoslavia, før han plutselig - i 2000 - dukket opp som støttespiller for "Otpor!" (Mostand), den demokratiske studentbevegelsen som bidro til Milosevics fall i oktober samme år.
(7) Bokan, en annen av mange paramilitære ledere som deltok i krigsforbrytelser i de ulike krigene på Balkan på 90-tallet.

 

 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu