I månedsvis nå har stolte menn i uniformer med utmerkelser fra krigen spradet rundt i Beograds gater. De som skammer seg har tatt av seg uniformene; mens andre bare har slengt likene og de voldtatte kvinnene bak seg før de smiler til oss.
Hva enten de kjemper for Kroatia, Bosnia, Serbia, Indochina eller Uzebkistan, hva enten de er frigjørere eller imperialister, voldtar krigeren kvinner.
Han føler i sitt hode, i sitt gevær, i sitt seksuelle organ at alle sivilisasjonens verdinormer oppmuntrer ham til å gjøre det. Nietzshhe, senere Hitler, sa det i klartekst:
"Menn skal trenes opp til krig, kvinner til å behage krigerne".
Hvis det er slik, hvis dette er hva lederne beordrer, da blir voldtekt fullføringen av en krigsetisk kodeks. Det spiller da ikke lenger noen rolle hva man selv mener. Det hele blir en del av en kollektiv forpliktelse.
Når soldaten dreper og voldtar føler han den allestedsnærværende velsignelsen fra lederen. Det er inspirasjonen, en hemmelig pakt; et stilltiende tegn på godkjennelse fra den allmektige.
Det handler ikke da så mye om behag, som bekreftelsen på makt og tilfredsstillelsen av å delta i bølingen av "riktige menn"!
Kommandantene gir ordre om voldtekt. Dersom soldaten tviler - fordi han lekte med sin søster i bakgården som barn, eller fordi han elsket sin mor - er kollegaene alltid der for å stramme ham opp: Krig er noe annet!!!
Regel nr. 1 er å voldta fiendens kvinner. Gjennom ydmykelse og ødeleggelse av fiendens eiendom, styrker krigeren sin makt; han får bekreftelse på sin virilitet og maktposisjon.
Hvis fiendens kvinner ikke forefinnes, spiller nasjonaliteten ingen rolle.
I juni 1992 fortalte en Green Beret-soldat (en muslimsk paramilitær styrke) på TV at han for hver busslast med kvinner fikk 200 tyske mark. Hvis han ikke klarte å fylle bussen med serbiske kvinner, tok de til takke med muslimske og kroatiske.
Det viktigste var at de var kvinner, at bussen var full og han han fikk sine DM 200.
I desember 1991 sa en soldat fra den føderale Jugoslaviske hæren: "Jeg husker bare at jeg var den tyvende, at håret hennes var møkkete og bustet, at hun var ekkel og full av spermer - og at jeg drepte henne etterpå."
Fire kuler i magen. Og ingenting forandres i verden. Ingen domstol vil noensinne stille ham til rette for denne gjerning.
Ingen monumenter
En særlig verdi garanteres menn som blir drept i kriger. De dør som helter og får opprettet momumenter over seg. "Den ukjente soldat" er den samme som hundrevis av ganger har voldtatt hundrevis av kvinner.
Voldtatte og myrdete kvinner dør ikke som heltinner. Ingen momumenter reises over dem. De blir bare heltinner for oss - kvinner som ser på verden med kvinne-identifiserende øyne.
Flere hundre tusen kvinner er blitt voldtatt i Kroatia og Bosnia under denne krigen. Mange av dem er voldtatt mange ganger, mange av dem er drept - kvinner av alle aldre, av alle nasjonaliteter.
Mange befinner seg fortsatt i tvungen prostitusjon - i hoteller og i skoler i Sarajevo og andre byer.
Seksuelt slaveri.
Femistisk forskning konkluderer med at voldtekt i krig generelt har tre karakteristika:
For det første er voldtekt i krig en offentlig handling. Fienden skal se hva som skjer med hans eiendom. Torturister voldtar ofte kvinnen i, eller foran, hennes hjem.
Slik blir dette en handling mot hennes ektemann/far/nasjon, og ikke mot hennes kropp. (Voldtekt i seg selv innebærer at menn ikke anser at kvinnen har noen egen vilje, kropp eller ønsker).
Dersom ydmykelsen av fiendens kvinner er nok et symbol på erobrerens seier, da skal ydmykelsen helst skje på en så fryktinngytende og teatralsk måte som mulig: sette fyr på håret hennes, skjære deler av kroppen hennes, binde henne med tau og lenker, det hele så blodig som mulig.
Krigserobring og seier er maskuline og bare maskuline gjerninger, og de må bevises igjen og igjen.
Det andre er at krigsvoldtekter er massevoldtekter. Gutter gjør det sammen og i gjensidig solidaritet. Hver og en av gutta skal være som de andre. Når de gjør det i grupper har de vitner på sin lydighet overfor krigens etiske kodeks.
Det tredje er å drepe kvinnen som nettopp er blitt voldtatt. Som vi har sett, gjør ikke soldaten kvinnen til heltinne, og det gir ikke ekstra poeng å drepe henne. Det rekker å voldta.
Men - han dreper henne likevel, enten "fordi hun var ekkel", fordi "det er gøy å skyte" eller fordi det ikke var noen grunn til ikke å gjøre det. Avgjørelsen blir hans personlige smaksak.
Ifølge disse krigsetiske kodekser er kvinnene ikke en respektert fiende. Hun er til for å konsumeres, kon-trolleres og foraktes.
I tyve år nå har feministarbeid verden over bevist at menn ikke behøver å erklære krig mot kvinnene for å finne grunner til å voldta og drepe dem; det har menn gjort siden tidenes morgen. Det er bare det at menns selverklærte makt og rett til å voldta og drepe kvinner øker i krigstid.
Kvinnenes skjulte historie
Etter Vietnamkrigen begynte feministiske forskere å lese om historiske dokumenter for å finne ut av tilstedeværelsen av voldtekt i tidligere kriger - fra sivilisasjonens begynnelse, samt søke opp vitner fra nåtiden.
"Byttet går til seierherrene" het det i det antikke Hellas. Overskuddet av kvinner etter kampene var den tradisjonelle premien.
Berettelser om voldtekt er nedtegnet i historiske dokument fra de romerske krigene i det 6. år-hundredet, fra Hundreårskrigen mellom Frankrike og England, fri-gjøringskrigene i Afrika osv.
I januar 1942 skrives det i en to siders rapport: "I den ukrainske byen Borodayevska voldtok nazistene hver eneste kvinne og unge pike. ... I området Berezovka angrep fulle tyske soldater alle kvinner mellom 16 og 30 år og tok dem med seg."
Og fra den andre siden skrev Alexander Solsjenitsyn: "Under tre uker har krigen pågått inne i Tyskland, og vi vet alle meget godt at hvis kvinnene er tyske vil de bli voldtatt og skutt. Dette kvalifiserer nesten til krigsutmerkelse."
På Filmfestivalen i Berlin 1992 presenterte den tyske feministen Helke Sander en dokumentarfilm som viste at soldatene i den Røde Armé voldtok rundt 2 millioner kvinner i Polen og Øst-Tyskland i 1945; kameraet fokuserte på gamle kvinner som var 15-16 år den gangen og som fortalte at de var blitt voldtatt over hundre ganger.
En gruppe kvinner i Korea har krevet erstatning fra Japans regjering for 100 000 kvinner som ble kidnappet og sendt til ulike øyer i Stillehavet under krigen mellom Korea og Japan i 1930-40. De i dag aldrende kvinnene vitner om at de ble tvunget til å "behage" 15 soldater pr. dag.
Under Iraks invasjon av Kuwait i 1990, voldtok og torturerte irakiske soldater kvinner i alle aldre. Ettersom abort er ulovlig i Kuwait, ble kvinnene tvunget til å fullføre svangerskapet.
Etterpå drepte kuwaitiske menn disse barna: ikke fordi de var barn etter voldtekt, men som barn av fienden!
Volden fortsetter på
hjemmefronten
Antallet voldtekter er enormt på alle fronter i Kroatia og Bosnia. Men også der soldatene komme tilbake fra krigen har volden økt.
SOS´ krisetelefon for kvinner og barn i Zagreb melder om en økning på hundre prosent i vold og voldtekter i hjemmene. Når disse evige soldater ikke lenger er blant fiender, vender de seg til sine lovmessige hustruer som objekt for voldtekt og drap.
De menn som nå promererer forbi på Knez Mihajlova-gaten, og som ser på seksuell ydmykelse av kvinner som et maktmiddel, er ikke vårt tema.
Men for de av oss som tar kvinner på alvor, er voldtatte kvinner aldri skyldige. Jeg dedikerer dette essay til hver og en av dem.