Tulle Elster:

Vi er vår egen skjebnes arkitekter

"En generasjon kan ikke under ed tre inn i en allianse som setter den neste generaskon i en situasjon som gjør det umulig for dem å utvide og korrigere sin viten, særlig ikke når det gjelder slike viktige ting som å søke fremgang i allslags opplysning. Dette ville være en kriminell handling overfor den menneskelige natur, hvis opprinnelige skjebne ligger nettopp i slik fremgang. Senere generasjoner er således i sin fulle rett når de avviser denslags overenskomster som ikke gyldige og kriminelle.

Fra Emmanuel Kant (1724-1804): "Hva er opplysning?"

 


Emmanuel Kant stilte for 200 år siden spørsmålet:

"Går menneskeheten stadig fremover?" Svaret, mente han, måtte bli å søke i "fremtidens historie". Forsøksvis kalte han denne historien en "profetisk", "sannsynlig" eller "prognostisk" historie. Med utgangspunkt i fortidens - og sin egen tids - historie, det vi vel i dag kaller "tegn i tiden", mente han det var mulig å fremskaffe prognoser om fremtiden.

"Vi kan skaffe oss et profetisk historisk bilde av ting som kommer til å skje gjennom å skildre de hendelser hvis a priori (iboende) muligheter peker henimot at de faktisk vil komme til å skje".

For å illustrere hva han mente, gikk han bl.a. tilbake til de jødiske profeter, som iflg. Kant "selv var sin egne skjebnes arkitekter":

"Det var enkelt for de jødiske profeter å spå at staten de tilhørte før eller senere ikke bare ville forfalle, men til og med komme til et totalt opphør; for de var selv sin skjebnes arkitekter. Som folkets ledere hadde de tynget sitt lovverk med så mange geistlige (og dermed også sivile) bører, at staten ble fullstendig uskikket til å eksistere i sin egen rett, særlig når det gjaldt relasjonene med sine nabostater. Dermed gikk presteskapets jeremiader (i.e. klager) naturligvis hus forbi, ettersom det samme presteskap hårdnakket fastholdt troen på de uhåndterlige lover de selv hadde skapt, slik at de selv var i stand til å forutsi konsekvensene med usvikelig sikkerhet".

For å understreke sitt poeng trakk Kant deretter trådene til sin egen tid:

"Våre politikere, så langt deres innflytelse rekker, oppfører seg på nøyaktig samme måte, og de er like fremgangsrike i sine spådommer.Man må ta folk som de er, sier de, og ikke slik verdens uopplyste pedanter eller godhjertete drømmere kunne ønske seg at de var. Men ´som de er´ burde leses som ´slik vi har gjort dem gjennom urettferdig tvang og forræderiske metoder, noe regjeringen er fullt i stand til å gjennomføre´. For det er derfor folk er uforsonlige og gjør opprør, og det er derfor beklagelige konsekvenser blir resultatet dersom disiplinen slakkes det aller minste. Slik oppfylles den såkalt dyktige statsmanns profeti."

I dag har vi framtidsforskere som arbeider nettopp slik Kant mente det var mulig å gjøre. Gjennom å studere de "iboende" muligheter og strukturer i nåtiden, "profeterer" de - lager prognoser - for framtiden.

Ett av de første eksemplene på en slik "profeti" i vår tid - og som vekket mange til aktiv handling i løpet av 70-åra - var Alvin Toffler med sin bok "Future Shock", en populærvitenskapelig oversikt over de problemer det moderne samfunn i løpet av etterkrigstiden har skapt, og som kan føre mot undergangen dersom man ikke foretar drastiske endringer.

Siden har et vell av framtidsforskere kommet med stadig nye prognoser, og advarslene de har kommet med, er bare blitt dystrere med årene. Det gjelder drivhuseffekten og uttynningen av ozonlaget, forurensing av jord, luft og vann, nedhuggingen av verdens store skoger med de følger det får for minsket oksygentilførsel totalt på kloden, utryddelsen av plante og dyrearter og ikke minst våpenkappløpet som tapper såvel i-land som u-land for ressurser.

I dag er hele verden - bortsett fra noen få personer som president Bush og en og annen "Saddam" - klar over hvilken vei det går dersom vi ikke straks snur om. Hadde vi lyttet til de første profetier - og handlet som om vi trodde på dem - ville vi ha stilt bedre i dag. Men - vi, som det jødiske folk - har ikke vært åpne nok for de mange advarende røster. Vi holder fast på våre vaner og tror, selv når vi sier det motsatte, at ´dette ordner seg nok uten at jeg behøver å gjøre noe eller endre meg´.

Skal man snu en supertanker, seiler den rett fram ca. 4 kilometer fra man setter bremsene på til den stanser. Først da kan man dreie på roret og begynne å vende. Skal vi snu supertankeren Jorden, burde vi ha bremset for lenge siden. Men, som det heter: Bedre sent enn aldri... Hvis hver og en av oss begynner å bremse i dag, kan vi kanskje begynne å øyne et håp.

Joda, mange har stått på bremsene lenge. Noen så lenge at de gikk trette og ga opp. Kanskje fordi de følte at de ikke fikk nok støtte fra omgivelsene - eller rett og slett ble motarbeidet.

Andre kan ha gitt opp fordi det ble for dyrt. Ja, for det koster - det er noe de evig aktive er mer enn klar over - både tid og ofte penger å hjelpe til med å redde verden.

Spørsmålet hver og en må stille seg er: Er Jorden verdt det?

Hvis svaret er JA, melder imidlertid neste spørsmål seg umiddelbart:

Er jeg villig til å delta i snu- og rednings-operasjonen?

Og: Makter ´lille jeg´ å gjøre noe som helst?

Svaret på det første spørsmålet ligger hos hver og en. Svaret på det andre er: Den situasjonen vi er i i dag, er skapt av hver og en av de som ikke tror at det de gjør hver dag har noen innvirkning på noe som helst.

Hva enten det er den store, sterke som velger å se bort fra konsekvensene av det han eller hun gjør, eller den ´lille jeg´ som ´bare lever sitt liv i fred og ro, men som - i alle fall i vår del av verden - forbruker nøyaktig like mye plast, bensin, klor, freon, emballasje osv., osv. som alle de andre ´lille jeg´ene´.

Ingen av oss har i bunn og grunn rett - selv om vi naturligvis skal gjøre det! - til å skylde på ´industrien´, de ´store stygge gutta´ m.fl., så lenge vi ikke selv stikker finger´n i jorda og lukter på vårt eget bidrag til undergangen.

Men - det var det med å legge om vanene da. Og det er ikke alltid like enkelt. Som de fleste av oss har erfart, er det lettere å gi etter for en negativ vane enn å skaffe seg en ny og positiv.

Iflg. fysikeren David Bohm setter vanene våre seg som en slags ´spor´ i hjernen som blir sittende der så lenge vi lever. Det eneste vi kan gjøre er å lage nye og sterkere ´spor´ som etter hvert blir viktigere enn de gamle. Første bud for å endre på gamle spor er - noe Ibsen forøvrig påpekte - å ville det.

Tilbake til spørsmål 1: Er Jorden verdt det?

Marcus Aurelius: "Alt det som er, er på en måte frøet det kom ut av".

Vi høster i dag resultatene av tidligere generasjoners handlinger og kunnskaper. Samtidig sår vi hver dag det fremtidens generasjoner skal høste. La oss ikke, som de jødiske profeter, både berede grunnen til undergangen og samtidig spå om den.

Så rett hverken ønsker eller behøver vi vel å få! Eller?

Tulle Elster (1995)