MENNESKET SOM TRUET DYREART

Av Stein Jarving

 


Arbeid med natur- og miljøvern, økologi, alternativ energi, fredsarbeid, dyrebeskyttelse og nødhjelp er alt sammen aktiviteter som idag må sees i et større og mer langsiktig perspektiv. For det det dreier seg om, er å redde Menneskeheten fra utryddelse.

De som anser slike påstander for ´dommedagsprofetier´ har stukket hodet sitt så dypt ned i sanden av de hverken ser eller hører hva som er i ferd med å skje. Og for at vi skal kunne redde oss selv som art, er det ikke tilstrekkelig med kun praktisk, politisk arbeid; vi må også bygge opp et helt nytt verdisyn, hvor hensynet til Jordens økosystem overordnes alle andre verdier.

Det har ofte kommet kritikk fra de politisk mer radikale natur- og miljøvernforkjempere mot alt de ser på som avsporing fra den konkrete kampen mot ødeleggelse og forurensning. Og tilsvarende holdninger finnes innen Fredsbevegelsen og andre aksjonsgrupper.

Avsporing er for dem alle aktiviteter som skal ivareta og utvikle menneskets indre vekst, modenhet, etikk og moral. Påstanden er at slike aktiviteter - ofte karakterisert som ´sjøldigging´ og ´navlebeskuelse´ - må underordnes arbeidet med å ´redde Jorden´.

Dette avspeiler et forenklet og feilaktig verdensbilde og verdisyn.

Konsekvensene av vår industri, råvareutvinning, matvare-produksjon, transport og avfallsbehandling, såvel som menneskers bruk av våpenteknologi for å håndheve politiske og religiøse ideologier er blitt en katastrofe for hele menneskeheten.

Nøkkelbegrepene er politikk, økonomi og religion. Disse kan sammenfattes i begrepet Makt-ideologi, for det er uvesentlig hvorvidt det benyttes en politisk, økonomisk eller religiøs begrunnelse for ødeleggelsene, og som regel er de tre uadskillelige.

Det er snakk om verdisyn.

Vestens verdisyn er grunnlagt på kristen-jødisk teologi og hevder den hvite manns overlegne rett til å håndheve sin makt over Naturen og alt dens liv. Gott mit uns.

Denne makt understrekes av en enorm våpenteknologisk styrke og en tilsvarende industriteknologisk kapasitet, kombinert med en økonomisk ideologi som hevder at Naturens rikdommer kun er ressurser som er verdiløse inntil de er utnyttet industrielt, enten det er olje, regnskog, fisk eller vannkraft.

MILJØKATASTROFER OG KRIG ER ´GOOD BUSINESS´

Et grelt eksempel på dette er havariet til oljetankeren "Exxon Valdez" utenfor Alaska i 1989. Dette forårsaket en enorm miljøkatastrofe, og påførte også eierselskapet Esso (Exxon) store utgifter.

Rent nasjonaløkonomisk var imidlertid havariet en stor suksess, hvor følgevirkningene skapte økonomisk vekst, arbeid og inntekter for mange tusen mennesker, alt fra arbeidere som renset opp sølet til advokater og massemedia.

Et annet grellt eksempel er krigen i Midt-Østen, som forårsaket død, lidelse og katastrofe for titusener av mennesker, om ikke hundretusener. Denne krigen og dens konsekvenser har skapt og skaper milliardfortjenester og stor økonomisk vekst både i de land som deltok direkte - og for mange som kanskje ikke engang støtte krigen. Og dertil en enorm politisk gevinst for lederne i USA, England og Frankrike.

Krig og miljøkatastrofer er derfor ´good business´ for den kristen-jødiske, vestlige, hvite del av verdens befolkning, regnet - slik vi pleier - i brutto nasjonalprodukt og prestisje.

Hver granat vi selger og hver liten miljøkatastrofe vi forårsaker sikrer oss arbeid og inntekt og popularitet hos de som ikke må leve med konsekvensene på kort sikt.

 

Av dette kan min første tese avledes:

Vårt verdisyn gjør det økonomisk og politisk tiltrekkende å ødelegge vårt livsgrunnlag.

Men vårt verdisyn har også andre konsekvenser som i mindre grad er tilsiktet, og som hverken gir popularitet eller inntekter. Jeg sikter da til sultkatastrofer, fattigdom og flyktningeproblemet,
(med konsekvenser) som direkte skader og dreper millioner av mennesker årlig.

Rovdrift på naturen, eiendomsforholdene til jord og vann, kriger som en konsekvens av dette og politisk/religiøse motsetninger som følge av stormaktenes imperialisme, er blandt hovedårsakene til denne lidelsen.

 

Jeg kan derfor postulere min annen tese:

Vårt verdisyn gjør det økonomisk og politisk nødvendig å påføre våre medmennesker lidelse.

Noen vil her sikkert innvende at særlig Vesten driver et omfattende hjelpearbeid gjennom FN, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og liknende organisasjoner for nettopp å avhjelpe slik nød og lidelse.

Men slike innsigelser er bare tåkeprat, og dreier seg om samvittighetsalmisser. Sammenliknet med de milliardbeløp som ble satt inn i Midt-Østen bare for å sikre Vestens råderett over oljekildene i Kuwait, blir de tiltak vi driver for å avhjelpe menneskelig nød kun ubehjelpelige narrespill om de sammenliknes i innsats av personell og ressurser. Og dertil kommer at denne krigen i seg selv har økt disse lidelsene i enormt omfang.

Våre massemedias dekning av verdenssamfunnets problemer viser meget tydelig Vestens holdninger til og prioriteringer av disse to forholdene, som f.eks. medidekningen av Sudan og Eritrea sett i forhold til Kuwait og Irak. Og det er vel ingen tvil om at hvis Vesten mobiliserte sine ressurser for å avhjelpe sult og nød i samme grad som de mobiliserer for å beskytte oljekilder, så ville sult og nød om kort tid ikke være noe alvorlig problem i verdenssamfunnet.

Den samme logikken kan selvsagt benyttes i forhold til forurensning og miljøødeleggelser.

 

Et annet eksempel på vårt destruktive verdisyn er Vestens matvareproduksjon. Det er, både i USA, EF og EFTA, økonomiske og politiske direktiv som krever at vi skal destruere vår overproduksjon og begrense vår matvareproduksjon, heller enn å gi overskuddene som nødhjelp eller selge billig til kapitalfattige U-land. For menneskeliv er også verdiløse, om de ikke kan utnyttes som kunder, arbeidskraft eller kanonføde.

Slik kunne jeg fortsette, men de fleste skulle vel nå kunne se for seg det bildet jeg prøver å male: At det er den kristen-jødiske etikk og moral, og de økonomiske og politiske spilleregler, virkemidler og strukturer som kan avledes av denne, som idag opprettholder dette ondartede systemet av miljøødeleggelse, krig og menneskelig nød.

De systemer som ble utviklet på bakgrunn av teoriene til Marx, Engels og Lenin viste seg å gi ennå verre konsekvenser. Men de fleste av disse eksperimentene er nå heldigvis et tilbakelagt stadium, selv om vi nok må leve med konsekvensene av disse landenes fattigdom, vanstyre, sosiale nød og enorme miljøødeleggelser i ennå noen tiår.

Sosialismen er allikevel også en tradisjon som har vokst ut av det kristen-jødiske verdisyn og vestlige maktstrukturer, og derfor nok en av konsekvensene av dette nesten to tusen år lange feilgrepet som nå har tatt kvelertak på menneskeheten.

Andre religiøst baserte verdisyn og maktstrukturer kan muligens sies å være bedre, andre igjen verre, men slike vurderinger er i bunn og grunn irrelevante, ettersom Vesten med pengemakt og våpenmakt har påtvunget de fleste andre kulturer sitt kristen-jødiske verdisyn og økonomiske politikk.

Fremgangsmåten kommer klart til syne gjennom krig og imperialisme, selv om det vel er Verdensbanken som i størst grad styrer denne utviklingen, godt hjulpet av lokale diktatur støttet av vestlig ´våpenhjelp´.

Samtidig har Vesten kontrollen over råvareprisene gjennom sitt børs- og kvote-system. De som ikke er villige til å kjøpe denne pakken, enten han heter Mossadeq, Allende eller Hussein, lærer fort hva pris dette har.

 

Jeg kan derfor postulere tese 3:

Det er politisk og økonomisk nødvendig for alle lokale makthavere å innrette seg etter Vestens økonomiske og politiske verdisyn, om de vil beholde sin makt.

 

På det nære plan, blandt oss vanlige og uvanlige mennesker i den rikeste del av verden, vokser det idag frem en stadig sterkere bevissthet om nødvendigheten av å bryte dette mønsteret: Om viktigheten av å få stoppet miljøødeleggelsene, krigene og den umenneskelige nøden, før det er for sent.

Denne prosessen har røtter tilbake i historien, men har vel først fått et globalt perspektiv i de siste 30 årene. Dels skyldes dette massemedia, avansert kommunikasjon og transport, reiser til fremmede kulturer og flyktningestrømmen til vår egen, som har bragt kunnskapen og konsekvensene av slik nød og ødeleggelse hjem i stuene våre. Dels skyldes det vår økende kontakt med andre verdisyn enn vårt eget.

Ingen oppegående, rimelig våken nordmann skulle idag være utvitende om Tsjernobyl, Exxon Valdez, Sudan, Eritrea, Palestinere, ozonlag eller krigen i Kuwait/Irak. Og mange av oss har søkt etter svar og løsninger i indiske og kinesiske verdisyn eller tilbake til andre europeiske (verdisyn) som kirken har forsøkt å utrydde.

Gjennom slike impulser og prosesser har vi vokst, og begynner nå å innse av vår økonomiske, religiøse og militære suksess kan komme til å koste våre barn livet innen et par generasjoner.

Og vi opplever stadig at våre signaler om nødvendigheten av drastiske endringer blir hånet og motarbeidet av politiske, religiøse og militære ledere.

Kirkens Verdensråd er mer opptatt av sine teologiske finurligheter enn nød og krig, generalene vil gjerne teste sine våpen, kapaitaleierne vil øke den kortsiktige fortjenesten med ennå noen milliarder. Og politikerne serverer oss uærlig tåkeprat og uærlige handlinger.

Ikke lenge etter at vi ble fortalt at Brundtland-utvalget nærmest hadde løst våre miljøproblemer for overskuelig fremtid, motarbeider hennes egen regjering forslaget om kraftige begrensninger i COs-utslippene og lar det meste skure og gå som før, av nasjonale og økonomiske hensyn. Og det er nesten ingen ´ansvarlig politiker´ (forutsatt at flere slike finnes) som for alvor går inn for en kraftig reduksjon av utvinningen av ikke-fornybar olje. For vi trenger stadig flere dollar for å kunne saldere vårt forbruksbudsjett.

Som en stigende protest mot disse forhold har vi i dag i et land som Norge en populistisk motreaksjon. Denne kommer til uttrykk gjennom natur- og miljøvernarbeid, støtte til nødhjelp, fredsmarsjer, menneskerettighetsarbeid, privat sosialarbeid og en utbredt mistro til politikere, prester, bankfolk og de militære. For vi er lei av løgner, lei av å bli utnyttet og bedradd eller holdt for narr av de som bestyrer makten i vårt samfunn.


Men spørsmålet mange stiller seg idag er om det i det hele tatt er mulig å snu utviklingen inn på et riktigere spor, hvor hensyn til menneskers liv og levevilkår på lang såvel som på kort sikt kan bli overordnet de umiddelbare politiske og økonomiske gevinter.

Om vi ikke greier å snu denne utviklingen inn i et riktigere spor, kan vi se foran oss kanskje 50-100 år med enorme konflikter og ødeleggelser, og en menneskelig nød selv i vår egen del av verden som overgår våre mest håpløse mareritt. Og den endelige konsekvensen kan lett bli en total utslettelse av menneskeheten, ikke ved atomsprengning eller giftgass, men rett og slett fordi avfallet fra vårt hat, vår grådighet og vår maktsyke ødelegger vår klode.

Vi er allerede godt igang med å forgifte vårt drikkevann, øde vår matjord og forpeste vår luft. Vi snauhugger regnskoger, brenner opp oljen, reduserer ozonlaget og gjør så mange andre massive inngrep i Jordens fint balanserte økosystemer at vi nå har begynt å merke skadene globalt.

Det ropes varsko, men politikerne ser at en virkelig effektiv innsats vil ha en høyere pris, både økonomisk og sosialt, enn det de er villige til å betale.

Selv i land som har tusenvis av skader og dødsfall som skyldes forutrensning av jord, luft og vann, som Tyskland, Japan, det tidligere Sovjet, England og USA, tør ikke eller kan ikke makthaverne gjøre det som er nødvendig for å snu utviklingen.

Og vi her i Norge må for all del ikke gå foran med et godt eksempel, ifølge våre ´miljø-politikere´, for det kan lett misforstås av våre allierte.

Vi har allerede i stor grad fratatt våre barn deres fremtid, både lokalt og globalt. Kampen står nå om å forsøke å redde restene, slik at menneskeheten som sådan i det minste kan ha et håp om å overleve utover de neste 100 år, og enn aldri så primitivt.

For at dette skal bli mulig må vi først og fremst innse hvilke konsekvenser dette vil måtte få for oss selv som individer. Og dernest må vi selv handle slik vi forstår det er riktig og nødvendig, både personlig, sosialt og politisk, uten å vente på hva våre politikere måtte mene om tiltaksrammer, tidsplaner og utredninger.

I inngrepet med det lokale og globale samfunn må vi selvsagt aktivt støtte oppom arbeidet til de mer radikale organisasjonene, de som ikke bare snakker og produserer papir, men som også handler. Forvi har ikke lenger tid til kun å prate - tiden er nå kommet for å handle, før katastrofen er uigjenkallelig.

Vi har ikke engang tid til å vente på lovendringer, forordninger og miljøpolitiske kompromiss-avtaler. Vi må handle nå, for å redde våre barnebarns fremtid. For hvis ikke vi selv tar initiativene, og gjennom handlinger og mediabråk tvinger politikere, kapitaleiere og andre maktgrupper fra skanse til skanse i vår ustoppelighet, vil det gå med miljøpolitikken som det gikk med skolepolitikken og industripolitikken og sysselsettingspolitikken og alle de andre papirslottene våre ledere har kværnet ut i sin uforstand.

Men dette berører uansett bare overflaten av de problemene vi idag står overfor. Direkte aksjoner, teknologiske nyvinninger og personlige forbruks- og holdningsendringer er bare den spede begynnelse, egnet til å gi oss en aldri så liten utsettelse av tidsfristen.

Imens er en ny generasjon på vei inn i styringen av samfunnet. Denne har nok en større viten om problemene enn sine forgjengere, og er kanskje innstilte på mer radikale tanker og løsninger. Men også disse bygger sitt verdisyn på den samme kristen-jødiske etikk og moralbegrep som formet deres forgjengeres politiske og økonomiske modeller. Og selv disse nye koster vil neppe ofre sine karrierer på å legge hindringer i veien for de markedskrefter som gir dem penger i kassen til prosjekter med velgertekke. Kunder, velgere og økonomisk velstand er, uansett deres pris på lang sikt,
som regel av større realpolitisk viktighet enn menneskehetens teoretiske mulighet for å dø ut.

Derfor er det at jeg vil hevde at det er grunnlaget for vårt verdisyn som i første rekke må endres radikalt, om vi skal ha noe håp om å overleve som art. Og det er dette som nå er den viktigste - og vanskeligste - kampen vi står foran.

Jeg gjentar at dette er en kamp som må gå parallellt med, og ikke i steden for, all den annen virksomhet vi bedriver, eller snarest burde ta fatt på, innen alle de kriseområdene jeg har beskrevet her. Men fremfor alt må vi nå for alvor begynne å kvitte oss med den kristen-jødiske etikk og moral, med våre sosiale fordommer og vårt kapitalistiske verdisyn.

Og når vi gjør dette, må vi samtidig gå over i en helt ny bevissthet om Jordens verdi og Menneskehetens ansvar og formål.

Med kristen-jødisk mener jeg her alle av dagens teologiske tolkninger av disse religionene fra hvilke vi kan avlede at vi mennesker står over og utenfor det øvre jordiske skaperverk.
Og fra enhver forstand av troen på at vår Store Far en dag vil returnere for å redde oss alle inn i sitt Himmelske Paradis, om vi bare har den rette tro og ber våre bønner.

Det er godt mulig at dette er riktig, men det er økologisk selvmord å basere vår politikk og økonomi på slike premisser. Og selvmord er dessuten en synd.

Noe av det første vi kunne gjøre var å slette Grunnlovsparagrafen om kristendommen som statsreligon. Dette ville i alle fall bare være en bekreftelse på et faktum, men som handling og eksempel ville det virke vekkende.

Men samtidig må vi, hver og en av oss, begynne vår søken etter et nytt og bedre etisk og moralsk grunnlag for våre handlinger som bedre ivaretar våre sjanser til å overleve. For det er ikke nok å være idealist med holdninger, uansett hvor radiakle de er, om ikke idealene er tuftet på bedre grunn enn vår fedrearv var det.

Og sentralt i dette grunnlaget må det fremgå at Jorden er vår Liv-mor og at Hennes biosfære er den fostervæske som gir oss liv og næring. Og det må klart fremgå at vår fremste oppgave i livet, uansett hva dette måtte innebære av konsekvenser for vår kortsiktige velferd, er å bevare og ivareta balansen og integriteten i denne biosfæren.

Og dette krever at våre perspektiver må være, ikke 10 eller 100 år, men all overskuelig fremtid. Først da vil vårt verdisyn kunne reflekteres i alle våre handlinger, og være egnet til å redde oss som art.

En annen handling av akutt nødhjelp som ville kunne gi oss en liten utsettelse, er å redefinere våre holdninger til misbruk og ødeleggelse av Naturen. Forurensning med kvikksølv, PCB og Dioksin burde til eksempel sidestilles med drap og grove narkotikaforbrytelser; storstilt maskinell snauhogst og grov oljesøl med voldtekt.

Og da mener jeg ikke bare strafferettslig, men også i våre sosiale reaksjoner mot forbryterne. For de største miljøsvinene blandt oss nyter stor aktelse, og fatter sjelden at de har gjort noe som er grove forbrytelser mot menneskeheten.

I Norge har vi begynt med forsiktig bøtlegging av de største miljøsynderne. Men skal dette bli effektivt, må strafferammene økes kraftig, og de ansvarlige stilles offentlig tilrette for sine forbrytelser, slik Jonas Wold, Arne Treholt og Vidkun Quisling ble det. For alvorlige miljøforbrytelser er verre enn landssvik, det er et svik mot selve menneskeheten, og ikke som idag noe ubehagelig som skyves under teppet i styrerommet og som kan ´rettes opp´ med en liten bot til statskassen. Kanskje gapestokken burde gjeninnføres, i en eller annen form?

Men dette blir mange store vyer og fagre ord.

Et nærliggende spørsmål for mange vil være hva de kan gjøre i sin umiddelbare nærhet, ved siden av medlemsskap i organisasjoner.

Alle handlinger må springe ut ifra holdninger. Og holdningene må tuftes på våre verdisyn. Dette medfører at vi må begynne med oss selv og våre nærmeste, for å utforske og definere dette verdisynet.

Men dette kan være en lang og vanskelig prosess for mange. Det enkleste og mest effektive vi kan ta fatt med umiddelbart er å begynne å omskape vår egen hverdag, og derigjennom oss selv, ved å handle ansvarlig og omtenksomt. Ved alltid å kjøpe brukt, reparere, ikke kaste, men resirkulere og gi bort, sortere vårt eget avfall og sørge for gjenvinning og trygg deponering, ved å senke vårt forbruk av energi, ved å unngå skadelige kjemikalier, ved gjennom våre kjøp å støtte de mer miljøvennlige produsentene, ved å plukke opp søppel etter andre osv. osv.

Samtidig må vi unngå å bygge vårt nye verdisyn på negative livsholdninger som frykt, hat og dårlig samvittighet; de må springe ut ifra glede og kjærlighet, håp og kreativitet. Vi må, kort sagt, lære oss å leve våre indre liv som om vi skulle dø imorgen, og våre ytre liv som om vi skulle leve evig, som en vis mann engang sa det.

Det er akkurat på dette punktet mange av dagens forkjempere for miljø, fred og nødhjelp feiler idag, og også hva de ofte sterkt kritiserer andre for nettopp å gjøre. De som står på barrikadene i kampen mot ødeleggelsene av vår liv-mor og felles arv har hender og sinn fullt opptatt av krigen rundt dem, og forstår ikke alltid hvorfor ikke alle tenkende mennesker reiser seg og står sammen med dem.

Men det vi kjemper mot er ikke enbart krig, nød og forurensing, men en innpodet livsholdning. En holdning som gjør at vi ikke lett, og ikke tilstrekkelig reagerer på meldinger om død, sykdom og katastrofe med aktiv handling.

Vi er så vante med at prester, banksjefer og politikere tar avgjørelsene, og så lenge vi tror på deres forsikringer om at de vet vårt eget beste, så lenge vil vi unnlagte å handle.

Og jeg sier ikke dermed at de alltid lyver, for mange av disse menneskene tror virkelig at trær kan vokse inn i himmelen og at Gud redder oss til slutt, om ikke Gro eller Bush greier jobben for Ham. Det er derfor de er hva de er.

Og merk at jeg innledningsvis sa at parolen om å redde Jorden var basert på et forenklet og feilaktigg verdensbilde og verdisyn. For det er ikke Jorden, vår planet, som står i fare for å dø, det er
oss selv - (vi selv)

Menneskets besøk på Jorden er kun ganske kortvarig, sett i forhold til Jordens historie, og det eksisterte biologisk liv her på Jorden millioner av år før biosfæren var egnet for oss mennesker.

Jorden greier seg bra uten oss: Det er vi som ikke kan greie oss uten Jorden.

Stein Jarving, Tvedestrand

Fra LINK 2/1992

Til forsiden / Back to front
Epost:
tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu