Kort historisk oversikt over hendelsene på Øst-Timorxxx

 

 

Øst-Timor var i flere hundre år en søvnig portugisisk koloni. I 1974, trakk Portugal seg ut. I 1975 invaderte og okkuperte Indonesias diktator Suharto året - med godkjennelse daværende president Ford og utenriksminister Henry Kissinger - øyriket. USA doblet deretter sin militære støtte til Indonesia og blokkerte med sitt veto alle FN-resolusjoner som var til fordel for Øst-Timor selvstendighet.

Siden 1975 har USA solgt våpen til Indonesia for over $ 1.1 milliarder. Også Storbritannia og Sverige har hatt store våpensalg til diktator Suhartos regime. Okkupasjon og våpen har siden 1975 kostet rundt 200 000 øst-timoresere - en tredel av befolkningen - livet.

Santa Cruz 1991:

Den mest kjente massakren på Øst-Timor, kjent fordi det var utenlandske fotografer tilstede, var Santa Cruz massakren 12. november 1991.

På Santa Cruz-kirkegården i hovedstaden Dili meiet indonesiske tropper utstyrt med amerikanske M-16 gevær ned over 270 sivile øst-timoresere. Filmopptaket, som ble vist på TV verden rundt, førte til økt grasrotengasjement både i USA og andre steder. Det førte blant annet til at en uavhengig politikergruppe i den amerikanske kongressen arbeidet for å endre Washingtons feilslåtte kurs overfor Indonesia. 52 senatorer skrev til president Bush og krevde aktiv amerikansk støtte til alle FN-resolusjonene om Øst-Timor og selvstendighet for øyriket.

Siden har den amerikanske kongressen gjentatte ganger oppmuntret de uavhengige politiske kreftene på Øst-Timor og støttet arbeidet for menneskerettigheter der.

I oktober 1992 fjernet Clinton-administrasjonen støtten til militær trening og utdanning av den indonesiske hæren, noe president Bush, Pentagon og deler av lobbyistene for våpenindustrien tidligere hadde motsatt seg.

I mars 1998 ble det imidlertid avslørt at personell i den amerikanske hæren og marinen likevel hadde drevet trening av indonesiske militære. ´Green Berets´ og andre amerikanske soldater hadde noen måneder hvert år siden 1992 trenet Indonesias "Kopassus" (spesialstyrker) og andre grupper i snikskytting, urban og psykologisk krigføring, sabotasje og andre metoder for å undertrykke både den indonesiske og den øst-timoresiske befolkningen. Kopassus´ tropper har stått bak både kidnapping av indonesiske demokrati- og menneskerettighetsaktivister, - og drap og bortføringer på Øst-Timor.

Da det hemmeligstemplete Pentagon-dokomentet ble kjent, førte dette i 1998/99 til en ytterligere innstramming av amerikansk militær støtte, ikke bare til Indonesia, men til alle land som bryter menneskerettighetene.
Til tross for dette har USAs utenriksdepartement godkjent over 300 våpensalg til Indonesia på 90-tallet, bl.a. maskingeværer og elektronisk utstyr til angrepsfly!

FN

Da Kofi Annan ble generalsekretær for FN i begynnelsen av 1997, antok FNs Menneskerettighetskommisjon en sterk resolusjon om Øst-Timor, støttet av USA.

I april samme år utnevnte Kofi Annan den pakistanske diplomaten Jamsheed Marker til FNs Spesialutsending til Øst-Timor. Sammen med Sør Afrikas president Nelson Mandela, hadde han møter med president Suharto, Øst-Timors leder Xanana Gusmão, Nobelprisevinnerne (1996) Ramos-Horta og Biskop Belo, samt en rekke portugisiske representanter. Dette førte til at FN for første gang fikk tillatelse til å sende FN-observatører til
Øst-Timor.

1997: Regimeskifte i Djakarta

I mai ble Suharto tvunget til å avgå etter omfattende student-demonstrasjoner i Djakarta. Hans tidligere støttespiller B.J. Habibi overtok hans stilling. Dette førte til en tilsynelatende minsking av den åpne undertrykkelsen av øst-timoreserne. Men mange politiske fanger satt fortsatt fengslet, og terrorisering og drap fortsatte.

Med åpen støtte fra utlandet og FN- og andre menneskerettighetsobservatører ble imidlertid timoreserne stadig modigere.Uavhengighetsgrupper og tilhengere av folkeavstemning sto åpent frem; politiske partier og sivile grupper organiserte seg, selv om situasjonen slett ikke var trygg. F.eks. drepte indonesiske styrker adskillige mennesker som deltok i de mange demonstrasjonene som ble avholdt i mai og juni 1998.

Etter hvert som kravet om selvstendighet og folkeavstemning økte, truet Øst-Timors guvernør med å sparke ansatte timoresiske embedsmenn som støttet uavhengigheten, og trekke tilbake stipendier for øst-timoresiske studenter som ikke støttet det indonesiske styret. Samtidig sendte regimet i Djakarta - i motsetning til løftet til FN om å trekke tilbake tropper - stadig flere soldater til øya. I slutten av oktober ifjor viste militærets egne rapporter at det befant seg 21.000 flere indonesiske tropper på Øst-Timor enn det militæret selv hadde godkjent.

Da det endelig ble klart at Øst-Timors befolkning selv skulle få bestemme sin skjebne gjennom frie folkevalg, var det flere indonesiske militære som lovet hevn dersom befolkningen stemte for selvstendighet: General Try Sutrisno, nåværende visepresident i Indonesia: "Slike folk må skytes, og vi kommer til å skyte dem", mens general Herman Mantiri -Øst-Timors nye regionale kommandant mente at massakre var "helt på sin plass" ettersom "de er imot oss, demonstrerer og til og med skriker saker og ting mot regjeringen".

30. august 1999: 78.5% av befolkningen for uavhengighet

Valget, som skulle ha vært holdt den 8. august, men ble utsatt pga. sikkerhetssituasjonen, iviste at 78.5 prosent av Øst-Timors befolkning stemte for uavhengighet fra Indonesia, brøt volden for alvor løs. En måned senere er mange hundre er drept, biskop Belos har flyktet til Australia, de fleste av de knapt 300 våpenløse FN-observatørene er pr. dato (8/9-99) evakuert og Øst-Timor står i øyeblikkelig fare for et nytt blodbad.

Her som i Kosova er planer om "total rensing" blitt avslørt. Av Øst-Timors 700 000 innbyggere er allerede 200 000 blitt fordrevet.Hovedmotstanderen er fortsatt den indonesiske hæren, godt hjulpet av paramilitære styrker som samarbeider tett med den indonesiske hæren.

En viktig aktør i kampen for selvstendigheten har vært Øst-Timor Frigjøringshær Falintil. På grunn av Habibis løfter og ankomsten av FN-observatører før valget, la de imidlertid ned våpnene. Hvor den befinner seg nå, er uvisst.

Det siste året har Indonesia gjennomlevd flere store katastrofer, økonomisk kollaps, massive menneskeskapte skogbranner, mens tørke på Øst-Timor, på Vest Papua og i øst-Indonesia med påfølgende matkrise og truende hungerskatastrofe. Som det fattigste området under indonesisk kontroll er det Øst-Timor som har lidt mest.

Habibis regjering trenger internajonale støtte for å få landet økonomi på fote. Nå truer det internasjonale samfunn v/IMF (det internasjonale pengefondet) med økonomiske sanksjoner dersom regjeringen fortsatt støtter hæren, eller ikke klarer å få kontroll med den slik at volden fortsetter.

Ovenstående er utdrag av informasjon hentet fra web-siden til ETAN (East Timor Action Network) http://www.etan.org/ - oversatt og bearbeidet av LINK den 7. september 1999.

ETAN oppfordrer alle til å presse Indonesia til å godta folkeavstemningen, få FN inn og den indonesiske hæren og de paramilitære styrkene ut.

 

8. september 1999:

Ny oppfordring til aksjon:

Ost-Timor.html

CONTACT:

East Timor Action Network/U.S.
National Office: PO Box 1182, White Plains, NY 10602. 914-428-7299, fax 914-428-7383. etan-us@igc.org

Washington office: 110 Maryland Avenue NE #30, Washington, DC 20002. 202-544-6911, fax 202-546-5103. etandc@igc.org

 

 

Til forsiden / Back to front
Epost: tulle.elster@peacelink.nu

http://www.peacelink.nu