Som monsteret sa til dr. Frankenstein:
’’Du er min skaper, men jeg er din Mester’’
´Vi, verdens folk´ finner få tilbud på den globale markedsplassen etter hvert som de multinasjonale selskapene kveler vårt politiske liv, vår økonomi, våre liv og fremtidsutsikter. Utrygghet og ulikhet øker i takt med jakten på profitt. Miljø og samfunn ofres på konkurransens alter.
To beryktede eksempler er Union Carbide, som fortsatt nekter å ta ansvar for Bhopal-katastrofen i India, og Shell, som, etter å ha ødelagt Nigerias ressurser og innfødte befolkning, fremhever sin ´sosialt ansvarlig´ politikk.
I dag tjener verdens 100 største selskaper mer enn hva halvparten av FNs medlemsstater gjør tilsammen. 70% av all internasjonal handel styres av 500 multinasjonale selskaper. Et utvidet GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), det nordamerikanske NAFTA (North American Free Trade Agreement) og APEC (Asia Pacific Eonomic Cooperation forum) fremmer en uhemmet flyt av varer og kapital over grensene og forskyver derigjennom makten fra de folkevalgte regjeringene til produsentene og uansvarlige institusjoner som WTO (the World Trade Organization). De nasjonale regjeringene er i økende grad ute av stand til å ivareta de oppgavene folkene har pålagt dem.
Den siste og kanskje farligste av disse overnasjonale institusjonene har fått liten oppmerksomhet; MIA (the Multilateral Investment Agreement) som nå forhandles frem i OECD (Organization for Economic Co-operation and Development), tilbyr transnasjonale investorer ubegrenset ´rett´ til å kjøpe, selge eller flytte sin næringsvirksomhet til et hvilket som helst sted på kloden, når som helst de måtte ønske det. Det åpner for ukontrollert økonomisk manøvrering fra de multinasjonale selskapenes side.
De fattige landenes utviklingsstrategier blir dermed meningsløse. Konkurransepresset på mobil kapital undergraver miljø og arbeidsstandarder, og arbeidsplasser flyttes til lavlønnsområder og undertrykker folk overalt.
Er demokrati mulig så lenge de multinasjonale selskapene tillates kontroll over makt og rikdom?
Kan vi fremme demokrati og sosial rettferdighet når de multinasjonale selskapene tillates å kontrollere så mye makt og rikdom?
Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet roper et dundrende NEI! Hvis vi mener at det å leve i demokratiske samfunn betyr fredelig samarbeid, er det per definisjon "Vi, verdens folk" - som det heter i FNs charter - som må definere våre institusjoner.
I 82 år har IKFF arbeidet for å "etablere politiske, økonomiske, sosiale og psykologiske sammenhenger som kan sikre fred, frihet og rettferdighet for alle". Vi har under alle disse årene støttet retten til selvbestemmelse og motsatt oss kolonialisme og hemmelige, udemokratiske regjerings- og handelsmetoder.
Handelsimperialisme er ikke noe nytt fenomen
Global handelsimperialisme er ikke noe nytt. For rundt 500 år siden dannet kong Henry IV the Company of Merchant Adventurers, en forløper til det Britiske Øst-Indiakompaniet som tjente som modell for imperiebygging, mens andre europeiske land sluttet seg til kappløpet om kolonier. Deres handelskooperativer kjøpte billig og solgte dyrt, fremmet en uhemmet konkurranse, ødela kulturer, rev opp gamle forbindelser, opprettet hærer og førte kriger, skrev og tvang igjennom lover. Høres dette kjent ut?
Disse selskapenes iboende natur og funksjon var regjering ved diktat. I 1609 ble Virginiakompaniet opprettet ved kongelig resolusjon for å etablere en koloni i den såkalte ´Nye Verden´, etterfulgt av Massachusetts Bay Colony og de handelskompaniene som slo seg ned og profiterte på den økende europeiske innvandrerbefolkningen på Nordamerikas østkyst.
Den amerikanske revolusjon hadde sine røtter i opposisjonen mot den kontroll av eiendom og handel som ble utført av disse selskapene i kongens navn og som fylte hans pengesekk. Kolonialistene grunnla sin revolt i en radikal idé; de forkastet monarkiet som begrep og erstattet det med ´det selvstendige folket´. Dessverre levde ikke realiteten opp til retorikken.
De Forente Statersgrunnleggende voldsstruktur behandlet folk som eiendom, ikke ulik den volden de globale handelskompaniene hadde brukt. Afrikanere, innfødte, kvinner, kontraktsbundne tjenere, debitorer og eiendomsløse hvite menn ble ekskludert fra ´Vi, folket´ og mange ble slavebundet.
Men tross alt satte utformerne av det nye systemet opp rammeverk der storselskapene måtte underlegge seg folket gjennom deres folkevalgte representanter. Lover som strengt definerte rammene for selskapenes aktiviteter og levetid ble satt opp, og helt til slutten av 1800-tallet ble disse lovene påberopt når de ble brutt.
På den tiden begynte selskapene ad lovens vei å bekjempe de begrensningene man la på deres makt. Og i 1886 erklærte USAs Høyesterett at private selskaper var å regne som ´personer´, beskyttet av grunnloven og the Bill of Rights. Ironisk nok fikk selskapene personstatus før mange mennesker, noe som satte forholdet mellom borgerne og de selskaper som drev handel i deres navn, helt på hodet . Som monsteret sa til dr. Frankenstein: "Du er min skaper, men jeg er din Herre."
Den amerikanske befolkningen strever nå med å holde ´herrene´ i sjakk gjennom å benytte seg av reguleringsmekanismer, med smutthull som selskapenes advokater imidlertid med letthet slipper gjennom. Vi diskuterer hvor mange milliontedeler gift som er akseptable i miljø og mat og bekjemper skadevirkningene etter hvert som de oppstår, heller enn å ta styringen selv. Borgerne blir om og om igjen enten utmanøvrert, utsuget eller erklært ikke-kompetente. De multinasjonale selskapene utformer i økende grad en ny amerikansk kultur og regjering, arbeid, samfunn og menneskene selv.
´Frihandels´-avtalene speiler denne historien. GATT og NAFTA gir i dag de multinasjonale selskapene samme dominerende status som det handelskompaniene hadde i USA for hundre år siden. F.eks. erklærte WTO nylig at EU-forbudet mot hormonbehandlet kjøtt var ulovlig. Dersom denne erklæringen opprettholdes, vil selv de minimale helse-, sikkerhets- og miljølover som eksisterer i de respektive land snart bli stemplet som konkurransehindrende handelsbarrierer.
Det grunnleggende i denne saken er hvilke relasjoner det skal være mellom et suverent folk og deres skaper; de multinasjonale selskaper. Dersom vi ønsker å fremme bærekraftige økonomier, ha lokal kontroll over kapitalen og ikke minst beslutningsprosessene, må våre økonomiske institusjoner underordne seg oss; ´Vi, verdens folk´.
Å bygge internasjonal solidaritet innebærer at vi støtter hverandre i granskingen av våre selskaper, demokratiet og oss selv, og passer på at våre firmaer oppfører seg slik globalt som vi ønsker at de skal oppføre seg på hjemmebane. Vil en gitt aksjon i denne retning føre fram, eller vil den kun virke som en godkjenning av de multinasjonalereguleringssystemer som øker den samlede makten?
For å følge opp demokratiske målsetninger for omfordeling av rikdom og makt, kreves det aktive deltakere som kan analysere og legge opp nye strategier. Omformingen av økonomien, de multinasjonale selskaper og våre demokratier er en hasteoppgave som ikke blir lett, ettersom den skal overbevise allerede ´kolonialiserte hjerners´ måter å tenke på.
Den amerikanske sosialkritikeren Cornel West hevder at det i dag er "vanskelig bare å skulle tenke seg hvordan et fritt, demokratisk samfunn skal være". Vårt arbeid er å skape visjoner omkring det og samarbeide for å virkeliggjøre visjonen. Vi i den Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet har med vår historie, våre prinsipper og vårt internasjonale søsterskap et unikt utgangspunkt for å fremme friske, sunne tanker for fremtiden.
Multinasjonale selskaper er ikke mennesker: Vi er!
Forfatterne av denne artikkelen, hentet fra International Peace Update juni 1997, er medlemmer av Women´s International League for Peace and Freedom (WILPF), Cape Cod, USA. (Oversatt av Tulle Elster).