Eva Nordland:

Øyeblikksbilder fra fredsmarsjene København-Paris(1981) og Stockholm-Moskva-Minsk (1982) mot atomvåpen i Øst og Vest

fra Else Skjønsbergs bok "Kvinnenes fredsbevegelsen på åttitallet" PROSUS 1998.

 

I. Fredsmarsjen til Paris sommeren 1981

Høsten 1980 tok noen unge kvinner, bl.a. Rachel Pedersen og Wenche Sørangr, initiativ til et stort møte i Oslo om atomopprustning og forhåndsIagring av atomvåpen i Norge. Møtet ble holdt i et av de største lokaler i Oslo-området. Jeg var bedt om å holde appell, min første opptreden i en folkemengde. Møtet fikk stor oppslutning - med tilreisende fra hele Osloområdet - og særlig unge mennesker som kom dels for å høre på kunstnerne som opptrådte, og dels for å være med i en protestaksjon. Det kjentes som et stort privilegium å få lov å appellere til unge mennesker og kjenne at en nådde frem til dem med det en hadde på hjertet: at det er urimelig og dumt og farlig å tro at det som kan ødelegge oss alle, kan brukes til forsvar.

Rachel Pedersen og Wenche Sørangr som hadde tatt initiativ til novembermøtet, tok kontakt med meg i overgangen januar/februar 1981. Rachel fortalte at hun hadde hatt en drøm om at vi laget en kjede av mennesker fra Oslo til Rom som marsjerte for å protestere mot atomvåpnene. Rachels drøm ble bare mer og mer viktig for oss. Hvorfor i all verden reiser vi oss ikke alle mennesker og protesterer mot vanviddet?

Vi snakket lenge om dette. Vi tok for oss kart og kalender. Var det en umulig ide? Vi måtte svare hverandre: Det er umulig! Og vi fortsatte: Men det er nødvendig. Så satte vi oss ned med kartet, papir og blyant og regnet etter: Hvor mye kan vi klare å gå på en dag? 30 kilometer? Over hvor lang tid kan alminnelige mennesker delta? Når kan alminnelige mennesker delta? Vi kom til at vi ville ha en marsj allerede kommende sommer. Vi kunne gå maksimalt i seks uker, 30 kilometer om dagen med søndagen fri. Det vil si, vi kunne gå
omkring 11-1200 kilometer. Det betydde at vi ikke kunne gå fra Oslo til Rom. Men om vi startet i København? Da ville vi nå frem til Brussel. Men Brussel var ikke noe godt sluttmål for en marsj mot atomvåpen. Vi ville gå mot atomåpen i Øst og Vest. Det betydde at Paris kunne bli et foreløpig sluttmål!

Nå hadde vi hovedtrekkene klare: en fredsmarsj med budskapet, Nei til atomvåpen i Øst og Vest og en marsj fra København til Paris. Vi burde være i Paris 6. august, Hiroshima-dagen, for å markere protesten mot atomvåpen som allerede hadde vært brukt og som vi derfor måtte se i øynene kunne brukes på nytt. Vanlige mennesker måtte ta et kraftfullt initiativ i saken.

Så var det bare å regne ut når vi måtte starte marsjen! Vi kom til at vi ville starte den 20. juni 1981 i København og være fremme i Paris 6. august. Det forste som nå måtte gjøres, var å skrive brev, som i februar -81 ble sendt til alle fredsorganisasjonene i Norden. Vi inviterte dem til å delta i og være med på å arrangere en fredsmarsj fra København gjennom Vest-Tyskland, Holland, Belgia og inn i Frankrike frem til Paris og gjennom Paris. Vi fikk ja fra alle kanter. De konkrete forberedelser kunne starte.

Fredsorganisasjonene i Danmark satte i gang med å forberede en stor fredsfest i København den 20. juni. Og så var den store dagen der. Vi dro til København. Dansk fredsbevegelse hadde gjort en enorm innsats for å organisere startmøtet. Birgitte Grimstad sang, og jeg holdt tale. Det var et utrolig øyeblikk å stå på talerstolen foran rådhuset og se ut over havet av mennesker, med stadig nye tog strømmende inn mot Rådhuspladsen. For meg var det viktig å minne om det ansvar vi hadde tatt på oss: Vi skulle ikke ha en fredsmarsj for særinteresser og ikke for de ulike syn på hva fredsarbeid var. Det gjaldt vår tids store drama, kampen mot atomvåpen:
Atomvåpen kan ødelegge kloden, er i gang med å gjøre det; selve lagringen og oppbygging av lagrene er trusler. Det er en marsj for våre barn og barnebarn og barnebarns barn.

Marsjen gjennom København og Sjelland tok til morgenen etter. Det var en ubeskrivelig følelse av dyp mening i det å gå og gå og gå alene eller sammen med andre. Det var så lett å få kontakt med de mange fremmede, fra alle kanter; vi hadde en felles horisont: kampen mot vår tids ondskap. Akkurat nå går jeg ved siden av en eldre dame, gråhåret, spinkel, lett på foten. Jeg spør henne hvor hun kommer fra? Jeg kommer fra Lofoten. Det er første gang jeg er ute og reiser. Det var lett å få lov å dra hjemmefra når jeg fortalte hva jeg skulle og hvorfor jeg så gjerne ville. Mannen min ville ikke ha drømt om å la meg reise alene hvis han ikke syntes det var godt at jeg gjorde det. Jeg går for både han og for de andre i familien. Vet du, jeg har nettopp laget et lite vers:

Det er godt å vandre på en vei som er fred.
Jeg går for de andre som ikke er med ...

Så går jeg lenge ved siden av en ung gutt. Vi sier ikke et ord til hverandre, vi bare nyter det å gå sammen med tusener. Plutselig sier gutten: "De lo av meg da jeg dummet meg ut og ville gå fredsmarsj; nå ler de ikke lenger!" Foran oss gikk en hel familie, foreldre i begynnelsen av 20-årene, en sovende baby i barnevogn og en 2-åring foran i vognen. Senere gikk jeg ved siden av forfatteren og psykologen Berit Waal. I en time hadde hun bare fundert: Vi mennesker har bruk for å se at vi gjør noe som har mening; hvis jeg ikke er her, er det en mindre til å fortelle verden at vi ikke vil ha atomvåpen. Berit opplevde stoff til en diktsamling.

Der kjørte en mann i rullestol. Han hadde sitt lille private flagg, et kommunistflagg. Det var ikke lov å ha andre faner og merker enn de som gjaldt Nei til atomåpen i Øst og Vest, og Ja til atomåpenfrie soner. Det var ikke lov å ha faner eller merker for annet enn det som var vårt felles budskap. Men ingen hadde hjerte til å si noe til ham. Han fikk lov å kjøre i fred med sitt kommunistbanner.

Den store overraskelsen var de japanske buddhistmunkene. De hadde kommet til Danmark for å gå med oss hele veien til Paris. De sang sitt budskap og slo med sine trommer. Japanske ord som ikke var lette å oversette, men som betydde noe slikt som:

Vi er alle ett.
Vi tilhører alle denne jord.
Når vi ødelegger de andre, ødelegger vi oss selv.

Forrest i marsjen var fredsmarsjfanene. Der gikk også munkene og de ti som hadde forpliktet seg til å gå hver eneste dag og hver eneste meter av marsjen fra København til Paris. De hadde spesielle klær som viste at de utgjorde kjernen i marsjen; de hadde personlig forpliktet seg til å gå marsjen i sin helhet og representere marsjens budskap. Den spesielle store fanen på egen vogn var European Nuclear Disarmament's fane, bragt fra Storbritannia. Vakker og iøynefallende. Enda et spektakulært tilskudd til marsjen var en enorm jordklode laget av pappmasje, trillet på hjul, produsert i København. Den var så utrolig vakker og merkverdig stor og ble et vidunderlig symbol for hva det hele gjaldt. Vi skulle bære kloden på våre hender, beskytte den og bringe den i sikkerhet fra starten av vår protestmarsj og frem til marsjen var kronet med seier i Paris den 6. august.

Tusener vandret gjennom København og mot Roskilde. Tusener vandret helt frem til fergen over mot Kiel. Etter hvert skiftet antallet ned til 400 eller mindre, og steg igjen da vi vandret videre gjennom Tyskland, Holland og Belgia. I juni 1981 var det enda ikke helt god tone i Vest-Tyskland å demonstrere mot atomvåpen. Til å begynne med kunne det se ut som om folk gikk av veien når vi kom, at de ikke ville assosieres med oss.

Min datter Kari registrerte at folk sto bak gardinene og kikket ut på dette "samfunnsopprørske" tiltaket. Kari fant på at hun skulle vinke til folk bak gardinet i huset vi nettopp hadde passert, og derved kommunisere til omverden at noen sto der og så på. Kanskje ville de som sto bak gardinet i det huset vi nå passerte, regne med at de i nabohuset sto i åpne vinduer. I hvert fall begynte familie etter familie å åpne vinduene og vinke til marsjtoget når det passerte.

Etter hvert ble fredsmarsjen kjent som "en riktig og viktig protest." Folk begynte å stå langs veikanten og by på frukt og kaker. En ekstra varm dag sto det til og med en varevogn der som serverte oss iskald "buttermilch" da marsjen tok en vel fortjent pause. "Absolutt det beste jeg har smakt," sier en takknemlig deltaker.

Ved innmarsjen i byer som Borken og Wesel hadde innbyggerne møtt opp for å ta imot vandrerne. Fredsmarsjdeltakerne kjente seg som rene triumftoget og begynte impulsivt å synge When the Saints Come Marching in. Da brøt jubelen løs blant dem som sto langs fortauet, med klapping og gledesrop. Særlig i Wesel var mottakelsen overveldende. På torget var det fullt av folk og her ventet velkomstkomite med taler og appeller. Velkomsten utviklet seg etter hvert til en real folkefest.

Fredsmarsjen ble hele veien eskortert av politi i grønne politibiler. Det gjorde inntrykk på oss da politiet over høytaleren en morgen kunngjorde at de hadde besluttet å legge fra seg våpnene. "Det passer ikke med våpen når vi følger en fredsmarsj", uttalte en av politifolkene. Så lot politifolkene bilen stå og møtte oss om morgenen på sykler. Til kjempeapplaus fra vår side!

Utallige mennesker åpner sine hjem for slitne vandrere, en fantastisk gjestfrihet. En dag var kjernegruppen var forsterket med ti tyske kvinner. Etter hvert fikk marsjen en enestående mottakelse av lokalbefolkningen og ble behørig dekket av radio og fjernsyn. Bøndene ga gratis melk, bakerne ga rundstykker, folk lagde kaker til oss.

En dag kom det en telefon til fredsmarsjkontoret i Oslo. Det ble fortalt at fredsmarsjen var oppløst! En del var dratt til Brussel for å protestere mot NATO, mens andre gikk videre utenom NATO-hovedkvarteret. Det ble intervju med NRK. Her gjaldt det å holde fast ved hva som var fredsmarsjen! Det var kjernetroppene og alle andre som stilte opp på vårt felles grunnlag: Nei til atomvdpen i Øst og Vest. Fredsmarsjen var ikke tilfeldige deltakere som kunne bruke nærheten til Brussel til å protestere mot NATO. Det var lett å svare NRK: "Fredsmarsjen går til Paris, selv om en liten gruppe lager sin egen demonstrasjon!"

Det var en markert endring i atmosfæren rundt fredsmarsjen når den passerte grensen fra Belgia til Frankrike. I Frankrike var det merkbart mindre interesse for å finne 1øsninger på de praktiske problemer med husly og billig mat. Vi ble tilbudt kostbare overnattingssteder og altfor kostbar mat. Det ble dyrt å være fredsmarsjdeltaker noen dager. Stemningen ville kanskje ha blitt matt hvis det ikke hadde vært for at akkurat nå begynte busser å komme i store antall fra Skandinavia. Nå kom den store tilslutning foran innmarsjen til Paris. Etterhvert var vi blitt tusener igjen.

Om morgenen den 6. august samlet vi oss på det sted myndighetene hadde pekt ut. Etter en ny kjempeinnsats fra Rachel Pedersens og Wenche Sørangrs side hadde myndighetene gått med på å gi tillatelse til marsj gjennom Paris, riktignok en rute som ikke gikk gjennom de store hoved gatene. Folk samlet seg til starten. Snart skulle marsjens jordklode være på plass, "våre" bannere, "våre" munker, "våre" kjernetropper i sine fredsmarsjklær. Journalister hadde samlet seg! Der kom faktisk også Olof Palme.

En journalist, som hadde begynt å intervjue Wenche og meg, vendte seg nå til Olof Palme. Han fortalte at han var der tilfeldigvis. Han var på et møte i Paris, hadde fatt høre at marsjen gjennom Paris skulle begynne; han ville se oss vel avgårde. Maj Britt Theorin fortalte meg siden at det var hun som hadde bevirket at han var tilstede ved åpningen. Olof Palme ga freds marsjen sin hilsen:

En fredsmarsj gjennom Europa mot atomvåpen i Øst og Vest er noe av det viktigste som har hendt på lang tid. Vår planet har til nå beveget seg farlig raskt i retning av sin endelige dødsdom, en kjernefysisk krig. I de siste 36 årene har USA og USSR utviklet generasjoner av stadig mer dødelige atomvåpen. I dag har supermaktene til sammen mer enn 50.000 slike våpen. Likevel fortsetter oppsamlingen, trass i at de to motparter har mer enn nok atomvåpen til å ødelegge alle byer i verden med mer enn 10.000 innbyggere.

Så begynte marsjen gjennom Paris. Det var folk med fra alle kanter av verden, fra Japan og Australia, fra Sovjetunionen og Italia, men først og fremst Skandinavia. Busslast på busslast hadde kommet, og marsjen som ellers for det meste hadde bestått av et par hundre til et par tusen deltakere, hadde nå 20.000 deltakere. For første gang skrev franske aviser om atomvåpnene og diskusjonen om dem. Det hadde vært et ikke-emne i 20 år. Nå hadde hver eneste avis en leder om atomvåpnenes plass på kloden.

Mens vi marsjerte begynte det å regne, kraftigere og kraftigere, og da vi avsluttet marsjen rant regnet i strie stromrner. Så skulle vi samles i UNESCO-husets store sal, alle som ønsket å være med på debatten om politikk og fredsarbeid. Rachel Pedersen skulle være vår representant i panelet sammen med en annen fra Norge, Johan Galtung. Rachel hadde hatt ekstra strie dager nå på slutten med harde forhandlinger til alle sider, ikke minst med myndighetene om marsj-tillatelsen. Hun ba om å få slippe og spurte om jeg kunne overta. Selvfølgelig var det bare å hoppe i det. Jeg tok utgangspunkt i det vi nettopp hadde opplevd: "Vi er våte, slitne og glade. Vi har gjennomfort seks ukers marsj, 40 dager, I IOO kilometer. Vi har klart det! Hver enkelt av oss deltar i en viktig forandringsprosess".

Det hadde kommet telegram fra Bresjnev. Vi var invitert til den sovjetiske ambassaden i Paris for å motta telegrammet. Fredsmarsjen hadde sendt en hilsen både til Bresjnev og Reagan. Kom det ikke noen tilsvarende hilsen fra Reagan? Rachel og jeg fikk i oppdrag å kontakte den amerikanske ambassaden og ba om å få et møte med ledelsen i ambassaden. Vi ble bedt om å ringe tilbake om en time og fikk da vite at vi kunne få komme til den amerikanske ambassaden dersom vi ikke var flere enn to. Rachel og jeg gikk, og fikk samtale med en ambassadesekretær som ga oss forsikringer om at USAs militære styrke var planlagt for forsvar og skulle aldri brukes til annet enn forsvar.

Vi hadde i hvert fall vært i den amerikanske ambassaden og kunne neste dag gå i den sovjetiske. Her leste man opp Bresjnevs svar på fredsmarsjens hilsen. Den sovjetiske partisekretaer takket for hilsen: Det var mulig, het det, å begynne en nedbygging av atomvåpen i Øst og Vest, dersom viljen var tilstede på begge sider. Journalistene spurte oss om våre videre planer. Vi viste til det vi hadde sagt i tidligere intervjuer, at vi skulle fortsette fredsmarsjene til USSR og deretter til USA. Først måtte vi ha en marsj gjennom Europa og demonstrere for oss selv hvor sterke vi var. Dernest kunne vi ta opp kontaktene både mot Øst og mot Vest, til Moskva og til Washington, for å fremme våre krav i supermaktenes hovedsteder.

Dagene i Paris mellom den 6. og 9. august var fulle av opplevelser. Det var stadig møter om forskjellige tema, store møter og små møter og diskusjoner om nye tiltak mot utplasseringen av krysserraketter og Pershing-II raketter. En engelsk gruppe representerte fredsmarsjen fra Cardiff til Greenham Common. De fortalte oss at de hadde startet sin marsj da de registrerte planleggingen av marsjen København-Paris. En annen gruppe organiserte seg der og da og besluttet at 21. juni skulle fra nå av være kvinnenes verdensfredsdag. Det var så åpenbart at kvinnene dominerte marsjbildet og initiativene rundt marsjen. Det ga kvinnene en selvfølelse og en følelse av ansvar for videre initiativ.

Det mest overraskende var kanskje at verdenspressen var der. Aldri har jeg på så få timer blitt intervjuet av så mange journalister fra så mange land. Det var bare å kaste seg ut i det. Interessen var enorm. Spørsmalene haglet over oss: Hva tror dere virkningen er av dette? Hva blir neste skritt? Hva er bakgrunnen for at dette kunne gjennomføres? Hvordan forklarer dere det? Det var italienske, japanske, australske, britiske, tyske, franske journalister og selvfølgelig skandinaviske.

Det spørsmålet som oftest ble stilt, var kanskje: Hvorfor organiserer dere marsjen fra København til Paris? Paris truer vel ingen? Hvorfor ikke til supermaktenes hovedsteder? Vårt svar var enkelt: Først må det skapes en felles bevissthet om at vi ikke godtar atomvåpen som forsvar! Når vi har sett at vi står sammen om det, skal vi vende oss først til Moskva og dernest til Washington.

Så la vi hodet i bløt for å finne ut av hvordan vi skulle klare finansene. Vi hadde hatt et bilde av et budsjett på ca. 1 million kroner. Vi hadde ikke fått inn på langt nær det vi trengte. Karin Hansen hadde pengekassen. Hun hadde to store bager, en til sine personlige saker og en til pengene som kom inn på salg av suvenirer eller som gaver. En dag ble Karin frastjålet sin bag! Heldigvis tok tyven feil bag, den med de personlige effekter; som så i all stillhet ble levert tilbake. Siden sov Karin med hodet på "pengesekken" og hadde den ellers innelåst i bussen hos helsepersonalet vårt, eller satt med den fastklemt mellom knærne. Vi klarte til slutt å komme i havn med alt som skulle betales. Det viste seg at hollandsk fredsbevegelse hadde satt i gang en innsamling og overrakte summen til arrangørene, 40.000 kroner. Med denne gaven var alt vi skyldte endelig betalt.

9. august var avslutningsdagen for fredsmarsjen. En stor sak på programmet var å sette japanske papirblomster på Seinen, små båter med Iys i. Vi bandt oss sammen ved hjelp av papirskipene, Iysende langs Seinen, holdt hverandre i hendene i en endeløs kjede over til Nagasaki hvor søstre og brødre i Japan gjorde det samme ved sine elver og sine vann, akkurat denne dagen.

Med fredsmarsjen til Paris ble det skapt et internasjonalt nettverk av fredsarbeidere. Grupper fikk kontakt med hverandre over landegrenser; grupper fortsatte arbeidet over kontinenter, tok initiativ sammen i øst, vest, nord, sør. Slik fredsmarsj -81 begynte med Rachels drøm, er vi begynt å handle i samsvar med felles drømmer: atomvåpnene skal tilintetgjøres, fred mellom landene skapes, det bygges opp en fredskultur, preget av omsorg for mennesker og for naturen.

---

II. Fredsmarsjen til Moskva-Minsk sommeren 1982

H�sten 1981 tok Tullemor (Marie) Larsson initiativ til at en gruppe p� fem kvinner skulle reise til Moskva og bes�ke den sovjetiske kvinnekomite for eventuelt � dr�fte en fredsmarsj i Sovjetsamveldet. De fem var Tullemor Larsson, Tulle Elster, Bett Romstad, Gunhild Emanuelsen og meg selv. V�re verter var Sovjets Kvinnekomite og Sovjets Fredskomite.

En dag ble vi bedt til lunsj hos presidenten i Fredskomiteen, den legendariske professor Feodorov, ishavsforsker, internasjonalt kjent som kontaktskaper mellom �st og Vest. Feodorov var kjent med fredsmarsjen til Paris og var imponert over at marsjen stedig hadde holdt seg til slagordet Nei til atomv�pen i �st og Vest, som kunne b�res frem over alt. "Men hvordan skulle en fredsmarsj i Sovjetunionen ordnes praktisk? V�rt land har en annen geografi, enorme �pne landskap der dere kan �a dagevis uten at en gang en ku ser dere?" "Jeg ser en mulighet", sa han, "g� via alle de store byene p� deres vei og ta tog mellom byene!" Slik ble ideen om en fredsmarsj realiserbar i Sovjetunionen.

Da vi kom hjem, skrev vi til Sovjets Fredskomite og summerte opp det vi var blitt enige om og foreslo formelt en nordisk/sovjetisk felles fredsmarsj, Stockholm-Moskva. Komiteen sendte så sin representant i Helsingfors, Tair Tairov, til Oslo for å møte oss og diskutere rammen for marsjen.

Tairov fortalte at fredskomiteen ønsket at vi skulle være del av et stort sovjetisk fredsarrangement kommende sommer. Vi protesterte kraftig mot en slik omkalfatring av vårt forslag; det kom ikke på tale! Det måtte bli et likeverdig samarbeid om en nordisk-sovjetisk marsj. Tairov reiste tilbake og telefonerte meget snart. Hvis dere vil ha gehør for deres synspunkt, må dere komme til Moskva og selv legge frem saken. Vi organiserte så en nordisk gruppe, med en representant for Kvinner for Fred fra hvert av de nordiske land, Aagot Jung, Janne Houman, Inga-Brita Melin, Tullemor Larson og meg selv.

I mars -82 hadde vi det nye møtet i Moskva. Vi satt samlet rundt den nyvalgte Fredskomitepresident Sjukovs bord. Det måtte være, sa vi, et selvstendig nordisk-sovjetisk tiltak. Bare om nordiske representanter er likeverdige medlemmer i styringsgruppen for tiltaket, er det mulig for oss å invitere nordiske deltakere til marsjen.

Sjukov på sin side fortalte om en storstilt plan: et all-europeisk tiltak, med Moskva i sentrum og Wien som endepunkt for en fredsmarsj og en fredsfestival. "Det var vel og bra!" mente vi, "men ikke det vi kan invitere nordiske deltakere til!" Sjukov var irritert. "Dere snakker om samarbeid", utbrøt han, "men er så lite villige til å gå inn på våre ideer!"

Vi snakket frem og tilbake, kom ikke videre og irritasjonen økte. Jeg tenkte febrilsk: Hva sier man når man har jobbet med en sak et helt år, brukt masse energi, sett at det går fremover, så plutselig står alt i stampe? Det går ikke an åsi ja til Sjukov! Det går heller ikke an bare å si tvert nei. Men selv nei kan uttrykkes på ulike måter?

Jeg tok til orde igjen: "Jeg forstår at vi er langt fra hverandre, og at det ikke er mulig å bli enige nå. Mitt forslag er at vi kommer igjen neste år og drøfter en fredsmarsj 1983!" Sjukov svarte: "Dere forstår jo ikke at dette haster! Vi kan ikke vente et helt år! Det er jo noe som heter kompromiss," føyde han til.

Sjukov hadde sitt krav til et kompromiss: En nordisk-sovjetisk fredsmarsj måtte ikke være til Moskva; "det kunne oppfattes som om vi gikk i protestmarsj mot den sovjetiske regjering". Uten videre diskusjon gikk vi med på at fredsmarsjens offisielle navn skulle være Fredsmarsj Stockholm Moskva Minsk. På dette tidspunkt uttrykte Tair Tairov sin tilfredshet med det vi var kommet frem til. Sjukov så misbilligende på ham: "Det virker som du er på de andres side?" Jeg ante nye vansker: "Ja, er det ikke slik å forstå at dere sovjetere er på vår side, og vi nordiske er på deres side?" Så måtte alle le!

De viktigste elementene ble så skrevet inn i en felles avtale, som ble utarbeidet på engelsk; deretter skulle det oversettes til russisk. Nå stod Iøsningen på vår konflikt svart på hvitt. Fredsmarsjen skulle være et uavhengig nordisk-sovjetisk tiltak, med felles styringsgruppe. Ruten skulle være Stockholm, Åbo, Helsingfors, Viborg, Leningrad, Kalinin, Moskva, Smolensk, Minsk. Vi var ferdig med første etappe.

Et problem dukket opp da Tairov ringte om detaljer i rute og opplegg, og sa at vi skulle avslutte marsjen i Khatyn utenfor Minsk. Stedsnavnet Khatyn klang ubehagelig i mine ører. Tairov minnet om at Khatyn ved Minsk ikke var det samme som Katynskogen. Jeg kontaktet Jan Otto Johansen, den gang Dagbladets redakter, mangeårig korrespondent i Moskva. Han fortalte om Katyn og Khatyn. Det første var den beryktete Katynskogen, vest for Smolensk. Her hadde tyskerne i 1943 kommet over massegraver med polske offiserer som sovjetiske militære hadde myrdet. Et helt annet Khatyn lå utenfor Minsk, kjent over hele Europa for at nazistene under krigen hadde brent ned stedet og innbyggerne var brent inne på grusomste måte. For millioner av mennesker i Hviterussland er Khatyn ved Minsk minnesmerke over alle som mistet livet i en forferdelig krig.

Nå kunne Fredsmarsjen starte.

I Stockholm var vi invitert til mottakelse i Rådhuset. Hit ankom representanter fra Sovjets Fredskomite og Sovjets Kvinnekomite, foreløbig bare ti. Resten skulle delta fra Viborg, i alt ca. 50 i den sovjetiske delegasjon. Som kjernetropper var vi ca. 200 fra de nordiske land i tillegg til ca. 50 fra Sovjetunionen.

I Stockholms Rådhus ble vi ønsket Iykke til med marsjen av ordfører Palme. Om kvelden var det møte mellom den nordiske og den russiske marsjledelse. Vi ble mottatt med varme og kloke ord av den svenske gruppens leder, Inga-Brita Melin. Så var det fredsmarsj gjennom Stockholms gater til båten som skulle bringe oss til Åbo. Ombord på båten kunne vi registrere utallige uttrykk for den takknemlighet mange kjente over at marsjen var kommet i stand, og det kom innbydelse til flere av oss om å være kapteinens gjest til middag.

I Åbo var det intervjuer med Åbos radio og med sovjetiske reportere. På Åbo Stadion ble det en herlig sommerfest med sang, musikk og dans, filmet av Laila Rakvåg og Amund Prestegård. Birgitte Grimstad sang fredssanger og fikk deltakerne til å synge med. Da vi så startet marsjen gjennom Åbo, kom to unge kvinner til startstedet med kornblomster. De hadde vært fredsmarsjdeltakere fra København til Paris og gått alle 1200 km. De kunne ikke være med i år, men sendte med kornblomster til Sovjet.

Vi marsjerte og bar skjønne, hvite faner med ildfulle fredsduer. Vi sang stadig nye fredsmarsjsanger: Slaget om livet, får ej forloras! Aldri, aldri, aldri ger vi upp! Kärnvapen, nej tack! Allerede nå gjorde Agneta Norberg en stor innsats med sin sangglede og sitt evige overskudd.

Vi nærmet oss det siste stoppested før Helsingfors og fikk en opplevelse vi aldri glemmer. Masser av mennesker var møtt frem på stasjonen, med et vell av blomster og et kor med Odd Georg Murud som forsanger: Til ungdommen av Nordahl Grieg. Det var ikke mulig å holde tårene tilbake, ikke mulig å få kontroll over stemmen, ikke mulig å synge med, så gjerne en ville.

De kom mot oss med blomsterkranser. Herfra skulle vi marsjere til skolen der vi skulle overnatte. I gymnastikksalen var det madrasser som vi la utover gulvet. Tairov kom fra Helsingfors og brakte strålende et eksemplar av det sovjetiske uketidsskrift, New Times, med artikkel om Fredsmarsj 1982. Bladet fortalte om marsjen: for atomvåpenfrie soner og nei til atomvåpen i Øst og Vest. Artikkelen gjorde budskapet vårt levende.

Klokken åtte om morgenen, den dagen vi skulle krysse grensen til Sovjet, begynte de første å våkne. Vi burde komme oss opp, men hadde fått lite søvn. Det kjentes naturlig å begynne forsiktig med: I natt jag drømde något som jag aldrig drømd forut, jag drømde det var fred på jord og alla krig var slut. Den stille nynning fikk tilslutning; flere våknet. Det ga en fin følelse; fredsmarsjen var i gang. Her hadde vi ligget i en militærleirs sovesal på en militærleirs madrasser, spist vår mat i militærleirens kantine. Toppfolk innen sovjetisk fredsarbeid og representanter for nordiske fredsorganisasjoner hadde sovet sammen, menn og kvinner, presidenter og menige fredsaktivister hadde delt natten sammen.

Så beveget fredsmarsj -82 seg ut av Finland; plutselig var vi i Viborg.

Det hendte noe rundt oss. Skulle vi ut? Det var musikk, mennesker kikket inn i toget. Kom ut! Vi kom oss over perrongen mot plassen utenfor. Det vrimlet av mennesker, flagg, musikk. Vi skulle frem, høre taler, komme med appeller. Tulle Elster holdt "vår" appell om å beskytte kloden. Det var høy stemning, korte taler, musikk. Viborgs borgermester, Nina Tereskova, fikk et sølvkjede med sølvdue om halsen. Med bekymring la vi merke til anti-amerikanske plakater: Reagan som cowboy, bærende på nøytronbomben. Men stort sett var det de felles paroler! Det ble påtalt at russerne hadde brukt parolen: Nei til nøytronbomben. Noen så på det som antiamerikansk; det var jo bare amerikanerne som hadde nøytronbomben. Heldigvis fikk parolen henge i fred!

Vi var i Leningrad i 8-9-tiden om kvelden. Det var stor mottakelse på jernbanestasjonen, og vi marsjerte mot Lenin-monumentet. Foreldre kom med barna sine for at de skulle treffe oss; ga oss suvenirer, kort, merker. Marsjen gikk videre til hotellet der vi ble innkvartert. Dagen etter var det marsj gjennom byens gater. Det ble den helt store opplevelsen med tusener i marsj overalt der vi vandret. 20.000, sa noen. Vi ble mottatt med enorm hjertelighet, klappsalver, omfavnelser, blomster. Det var som om de lenge hadde ventet på oss. Det var som om vi brakte det store budskap om fred, til mennesker som lenge hadde lidd under krigstrusler.

Så ble vi fraktet av busser gjennom byen fram mot det mektige kirkelige gravstedet i Leningrad. Her ble det høytid rundt tema: aldri mer krig. Vi opplevde gjennom taler og musikk Leningrads krigshistorie da byens innbyggere var beleiret og store deler av befolkningen led sultedød. En eldre arbeiderkvinne fortalte fra sin barndom da byen var beleiret. Hun snakket så likefrem og menneskelig, fortalte at hun skalv i stemmen og på hånden når hun nå grep mikrofonen. Men det var viktig for henne å få frem hva hun, og alle hun kjente, mente om det å forberede krig. "Vi er nødt til å snakke et annet språk sammen: Vi vil fred!" Hun fikk stor applaus fra oss alle! Aagot Jung overrakte henne hilsner og en gave fra de nordiske deltakerne. Vi så på hverandre; vi hadde tårer i øynene; vi visste at vi hadde opplevd noe viktig sammen. Vår egen representant, Elise Hübert, holdt en vakker takketale.

Neste morgen, den 21. juli, kom vi til Kalinin og møttes til marsj gjennom gatene til byens mektige stadion. Underveis var det stadig flere som sluttet seg til oss. Det ble en fest med de helt store dimensjoner. På stadion var det ti-tusener av mennesker og sang, taler, musikk. Et fly dundret over hodet på oss og kastet ut flygeblader smykket med fredsduer og andre hyggelige symboler. Vi løp også ut på stadion og delte ut våre nordiske flygeblader Det var rop, spontane aksjoner, glede og etter hvert en fantatisk kunstnerisk underholdning av barn som danset og ungdom som laget pantomime. Kalinin tok oss med storm!

Ikke minst de utenlandske journalister var overveldet. De hadde aldri opplevd noe liknende i sin Sovjetkarriere. De hevdet at her hadde Fredsmarsj -82 brutt barrierer. Det var jubel, blomster, glede, mennesker snakket om kampen mot atomvåpen og nedrustning. Sammen skulle vi påvirke ledere i Øst og Vest til å bygge ned atomvåpnene. NRKs Steinfeld kom bort til meg med mikrofonen: "Eva, hva sier du nå? Dere har jo vunnet over byråkratiet i landet? "

Etter begivenheten på stadion, kjørte vi med buss tilbake til jernbanestasjonen. Bodil Graae leste høyt et dikt hun nettopp hadde laget, som Jalle Bielenberg umiddelbart oversatte til russisk. Glade kunne vi gå ombord i toget til Moskva.

På jernbanestasjonen var representanter for Moskva by; her kom Valentina Tereshkova, med følge. Vi ble geleidet ut på et område der det var tett med politisperringer. De forklarte oss at de kunne risikere å få titusener inn på en plass som ikke kunne romme sa store antall; vi kunne bli klemt sammen; "det kunne bli skandale". Som vanlig var det mange hilsener. Jeg var bedt om å komme med en hilsen fra Fredsmarsjen til Moskva by. Etter hilsener fra Sovjets Freds komite og byens myndigheter, startet vi fra jernbanestasjonen ut på Prospect Mira. Her var det ikke lenger politisperringer; gaten var bred og åpen; tusener av mennesker strømmet til og deltok i fredsmarsjen. (Dagen etter fikk vi høre om svære politisperringer rundt et langt større område; på grunn av "overveldende interesse for prosjektet."). Forrest i marsjen gikk representanter for Sovjets Kvinnekomite, Valentina, Xenia, Natasha, Maslova. Fredsmarsj -82 hadde nådd ett av sine mål: nordiske og sovjetiske borgere hadde sammen inntatt Moskva.

Neste dag var viet til diskusjon om Sovjets freds- og utenrikspolitikk og spørsmal om våpenkappløpet. Deretter besøkte vi en internasjonal ungdomsleir og traff unge sovjetere, ivrig opptatt av informasjon om vestlige synspunkter. Vi snakket engelsk, med åpenbar glede over uformell kontakt. Etter hvert ble det en isnende kald kveld i våre tynne klær. Det var først da dansen begynte at vi fikk varmen i oss. Andre engasjerte meg. Litt nølende trådte jeg inn i ringen; vi var første par. Det varte ikke lenge for folk strømmet ut. Snart var det en masse som danset i små ringer inni de store.

Så var tiden kommet til å gå i bussene. Wigdis gikk opp og takket for oss, og ropte ut over forsamlingen: Vi vil leve sammen!! Det braket løs med applaus. For hver setning hun sa, kom ny applaus som ingen ende ville ta. Til slutt gikk vi til bussene med humøret på topp. Deltakerne fra ungdomsleiren omkranset bussene, viftet og ropte: Ned med atomvåpnene, Leve fred
og nedrustning. Det ble en fin busstur hjem.

Dagen etter var det samtaler i Sovjets Fredskomite om videre samarbeid, og i Sovjets Kvinnekomite om kvinners rolle i fredsarbeidet. Spørsmål var frys av atomvåpen, stans i utprøving, produksjon og utplassering, erklæring om nei til førstebruk, atomvåpenfrie soner, ikke-spredning. Kanskje var det møtet i Det medisinske vitenskapsakademi som hadde gjort sterkest inntrykk. Hilchen Sommerschield Sundby hadde samtaler med medisinske kolleger om strålingsfarer ved produksjon, lagring og frakting av atomvåpen og var oppmuntret over det russiske kolleger hadde gitt uttrykk for.

Den siste dagen i Moskva tok vi buss til Kreml og Lenin-mausoleet. Herfra marsjerte vi den siste bit av Fredsmarsj -82 i Moskva. Hittil hadde de gode krefter seiret! Fredsmarsjen hadde stort sett gått etter planen. Nå gikk vi syngende på russisk og skandinavisk: Nei til atomvapen i Øst og Vest:

Slaget om livet
får ei förloras!
Det kommer an på oss.
Vi är redan många
som börjat tenka:
Det finns en annan veg!

Igjen er vi tusener som marsjerer. På nytt kommer Valentina Tereskova og hennes medarbeidere. Vi går hånd i hånd, synger av full hals. Agneta Norberg som vanlig leder an med sin smittende glede, og Valentina, romfareren, synger sammen med oss på svensk med klangfull stemme:

Aldri, aldri, aldri, aldri ger vi upp.

Det er nytt masseoppbud av journalister og nye intervjuer: hvorfor gjør vi dette, hva tror vi at vi oppnår? Langsomt formes tanken at det ikke bare blir folkelig kontakt og samarbeid, men også kontakt mellom organisasjoner i Øst og Vest, et samarbeid som etter hvert kan bli særlig betydningsfullt. På dette mellomnivå av innflytelse kan det dannes miljø av felles mening: Vi kan fortsette å gjøre noe sammen, vi kan sarnmen påvirke ledere i Øst og Vest.

Det siste Moskva-arrangementet var utenfor storbyen. Vi skulle til Zagorsk, kirkesenteret utenfor Moskva, den ortodokse kirkes høyborg. Her skulle vi delta i en fredsgudstjeneste. Gjennom hele gudstjenesten var journalistene der, med sine mikrofoner og sine TV-kameraer. De stakk kamera og mikrofoner tett inn på den som opptrådte, enten det var kor eller patriark. Alle godtok alt i den gode saks tjeneste. Også her overrakte vi gaver. Gerd Grenvold Saue overleverte skjønne Jesus-bilder av Henrik Sørensen.

Den siste dagen i Moskva hadde jeg en lang prat med Lokshin, fredskomiteens sekretær. Han ga uttrykk for lettelse over at marsjen i Moskva var over. Det hadde slett ikke vært enighet i hans krets om fredsmarsjen. Også forsvarsministeren hadde protestert mot slagordene våre. "Hvorfor ha en fredsmarsj i Sovjetunionen? Hvorfor gå til regjeringsbyen?" Det hadde vært utrolig mange slags søknader om visa i denne tiden. Det var all grunn til å bekymre seg for det som kunne hende i Moskva i disse dagene. Men
Moskva var vunnet. Folk hadde deltatt. Fredsmarsjen Øst-Vest hadde holdt sammen.

Så begynte marsjen gjennom Smolensk, til minnesmerket over de falne, nye folkemasser, besøk i en gammel kirke. I de siste dagene hadde vi to lange møter om besøket til Khatyn utenfor Minsk. I intense diskusjoner kom argumenter for og i mot å marsjere nettopp til Khatyn, navnet kunne blandes sammen med det andre Katyn ved Smolensk og det var stor uenighet blant marsjdeltakerne om marsjen skulle gå dit eller ikke. Hilchen Sundby kom med de forløsende ord: Det var ikke noen logikk som kunne gi en felles løsning. Det som var riktig for den ene, trengte ikke å være riktig for den andre.

De russiske ledere understreket at avslutningen skulle skje i Minsk sentrum, slik de nordiske lederne hadde ønsket det. Problemet syntes å være løst og et flertall av deltakerne valgte å dra til Khatyn nest siste dag. Men en stor gruppe journalister og vanlige deltakere ble igjen i Smolensk og ble tilbørlig fotografert av verdenspressen som været splid blant marsjdeltakerne.

Vi andre gikk i bussene og gledet oss over hver enkelt som var med. Vårt viktigste argument var at vi ikke fant noen god nok grunn til å la det være. For millioner av mennesker er Khatyn ved Minsk et hellig sted, reist som minnesmerke over alle dem som mistet livet uten skyld i krigshandlinger. Det var et monument ikke bare over landsbyens befolkning som ble myrdet, men også et minne om krigsofrene i hele Hviterussland. Vi besøkte stedet for å fortelle at vi protesterer mot alle krigshandlinger over hele verden til alle tider. Dette tema var også temaet i en gripende tale den svenske historiker Ritva Jacobson (i 1982 Ritva Johanson) holdt i Khatyn.

Så 29. juli marsjerte vi gjennom Minsk. Fredsmarsjens avslutning var i byens sentrum. Talere og kunstnere sto på podiet foran store skarer av mennesker, takket og hilste hverandre. Så ble den felles erklæring som alle gruppene hadde godtatt, lest på engelsk og russisk. Den ble også lest opp i radio og fjernsyn over hele Sovjet-samveldet.

Felles uttalelse

Til De forenede nasjoner, regjeringer, parlamenter og verdens nasioner!
Fredsmarsj 1982: Stockholm Helsinki Moskva Minsk 13.-29. juli 1982 er fullført.

Kvinner stod opp for å handle; menn fulgte dem i et felles initiativ for å redde jorden fra ødeleggelse. Representanter for offentlige organisasjoner i de nordiske land og Sovjetunionen har gjennomført et felles prosjekt: en fredsmarsj. Marsjen viser verden at en voksende fredsbevegelse i Øst og i Vest i fellesskap krever:

• Nei til atomvåpen i Europa Øst og Vest
• Nei til atomvåpen i verden
• Ja til nedrustning og fred

Det er vår overbevisning at bruk av atomvåpen aldri kan rettferdiggjøres av noe som helst formål. Enhver bruk av atomvåpen er en forbrytelse mot menneskene og naturen. Vi, deltakerne i fredsmarsj -82, er enige om følgende:

Nødvendige skritt for å nå frem til det felles mål, nedrustning og fred, er

• erklæringer av verdens nasjoner om ikke å være den første som bruker atomvåpen;
• stans i testing, produksjon og utplassering av alle typer atomvåpen, med internasjonal verifisering;
• traktater om atomvåpenfrie soner i Europa Øst og Vest og over hele verden; nei til spredning av atomvåpen;
• nye skritt til utvikling av en verden med økt trygghet og frihet, likeverd og rettferdighet, og bruk av verdens ressurser for menneskenes behov i stedet for til våpen.
• fred i verden må forsvares av hver enkelt regjering.

Vår felles marsj har vist oss at det er mulig for organisasjonenes representanter i de ulike land i Øst og Vest å arbeide sammen og nå frem til enighet i tidenes viktigste spørsmål: å redde menneskeheten fra å utryddes. Vi henvender oss til De forenede nasjoner og til alle regjeringer, parlamenter og nasjoner, om at de skal handle sammen, som vi har gjort det i vår fredsmarsj 1982. Tiden er inne for regjeringer og parlamenter å ta skrittet fra ord til handling: for nedrustning. Bare sammen kan vi makte det!