De begivenheter vi opplever truer med å kaste den europeiske kultur på dyngen og forvandle menneskene til en flokk ville dyr såfremt de ikke blir drept, gjort til krøplinger eller drevet ut i vanvidd.

Hvem er det da til å nedlegge protest?

Hvem er det da til å kjempe imot den kommende ulykke?

Jeg vender mig til kvinnene, til mødrene. Ikke bare til de flere hundre tusen amerikanske kvinner og til de millioner europeiske mødre, som mistet sine barn i den fryktelige verdenskrig, men likeså meget til de mødre, som trues med å miste sine barn i den neste.

Hvorfor tier dere?

Dere som har født dem med smerte?

Hvorfor hever dere ikke deres maktfulle stemmer imot den galskap som truer med å innsvøpe hele verden i en sky av gift?

Dere har skjenket verden Buddha og Shakespeare, Edison og Kristus, Washington og Voltaire, Tolstoi og Goethe, tusener og atter tusener av deres sønner har gitt historien glans og heder.

Hvorfor vil dere tåle, at mennesker, som dere har født, igjen skal fornedres til dyr, best, mordere?

Der er millioner og atter millioner av dere mødre! Hvorfor roper dere ikke deres avsindige barn i ørene: stans blodbadet! Våg ikke å drepe hverandre! Vi har født dere til livet, til arbeid og virke, for at dere kan gjøre livet til en glede, at det kan bli rettferdig, klokt og skjønt. Det kan være nok med luftkrig og gasskrig og alle de andre sataniske opfinnelser, som skal sette dere i stand til å drepe hverandre!

Mødre, kvinner! Her har dere ordet, retten til innsigelse. Livet kommer fra og går med dere. Dere må alle som en reise dere for å forsvare livet mot døden! Dere er dødens evige fiende. Dere er den makt som utrettelig kjemper og vinner!

Hvorfor bevarer dere da ikke i disse dager, da ulykken atter nærmer sig, deres sønner fra det fordømte slakteri?

Hvorfor hever dere ikke deres kraftfulle stemme til forsvar for livet, imot dem, som tørster efter ødeleggelse og tilintetgjørelse?

Hvorfor, mødre?