´Opusaljivanje´ - offentlig tilberedelse og bespisning av den serbiske bønneretten ´pasulje´ - er bare ett av Veljkovic-paviljongens mange fantasifulle midler i kampen mot de sosiale og kulturelle sykdommer det serbiske samfunnet befinner seg i etter oppløsningen av Jugoslavia.
Sparket fra sin stilling som kultursjef på Beograds Dramateater på grunn av åpen motstand mot Milosevics regime, bruker den kjente dramaturgen Borka Pavicevic kultur og menneskerettigheter som våpen mot den nasjonalistiske eufori som de siste årene har omsluttet befolkningen med så å si totalt mørke.
- Nå begynner folk langsomt å bli edru, men det er ennå lang vei frem til at alle kan eller vil bote sin hangover. Når man spiser ´pasulje´ stiger den til hodet´, forklarer ildsjelen. - Det vil si at noe skjer...
På Bircaninova-gaten midt i Beograd ligger en samling gråsvarte, halvt falleferdige bygninger rundt en åpen gårdsplass. Nærmeste nabo er den tyske ambassaden, der hundrevis av mennesker natt og dag køer for å få visum. Store jernporter fører inn i til det som engang på 30-tallet var Balkans første private museum, Paviljon Veljkovic, i dag overtatt og ledet av den kjente jugoslaviske dramaturgen Borka Pavicevic, sparket fra Beograds Dramateater i begynnelsen av 90-årene på grunn åpen motstand mot Milosevics regime. - Inspisienten, for anledningen kledt i svart fascistuniform, stod plutselig en dag ute i kulissene og vinket meg til seg med pekefingeren. Det var som hentet ut av et Brecht-stykke!
Like etter ble 1200 TV-medarbeidere satt på gaten og erstattet medregimetro partimedlemmer. Blant de avsatte var bl.a. Pavicevic´ venn og kollega, den jødiske sjefen for TV Beograds drama-avdeling Filip David, etter at han gikk offentlig ut i Paris og sa at ´dette regimet er fascistisk´.
Et fristed for alternativer
Noe måtte gjøres for å motvirke galskapen, og jakten på alternativer begynte.
I 1993 klarte Borka Pavicevic å hale i land en 15 femten års brukerkontrakt på Veljkovic-familiens gamle paviljon, mot å restaurere bygningene. Etter den 2. verdenskrig ble museets samlinger plyndret i “folkets” navn, og de tomme bygningene overlatt til vær og vind. Etter to års slit og møysommelig arbeid var bygningene restaurert såpass at de i det minste kunne tas i bruk uten fare for folks liv. I løpet av kort tid ble den gamle paviljongen, omdøpt til "Senter for kulturell dekontaminering", et fristed for alle typer alternativer i den ellers på alle måter mørke hovedstaden.
Da senteret etter en første grovoppussing åpnet 1. januar 1995, skjedde det med utstillingen “HIGH NOON: Decontamination I”, der restene av Veljkovic-familiens grafiske blad ble presentert. Noen hadde plukket opp og tatt vare på det som lå igjen på gulvet etter plyndringen i 1945 og brakt det til senteret såsnart de hørte om initiativet.
En pressekonferanse to uker senere, annonsert som “Decontamination II”, ble organisert av medlemmer fra Helsingforskomitéene fra Beograd, Kosovo, Montenegro og Stockholm. De to åpningene understreket senterets framtidige profil: Kultur og menneskerettigheter som botemiddel mot det Borka Pavicevic betegner som ´et syk samfunn´.
Siden har det gått slag i slag med teaterforestillinger, jazzkonserter, visekvelder, foredrags- og diskusjonsaftener, kunst- og grafikkutstillinger og en rekke fantasifulle ´happenings´, alt som ledd i det Pavicevic og kretsen rundt henne mener kan bidra til det som er senterets målsetting: å ´avnazifisere og pasifisere´ det samfunnet Milosevic og hans tilhengere har skapt, blant annet gjennom utstrakt propaganda i det hundre prosent kontrollerte statskontrollerte TV. Etter over femti forestillinger, som alle har gått med overskudd fordi mange har stilt opp gratis, pluss pengegaver fra fjerne og nær, har Pavicevic endelig skrapt sammen nok penger til hva hun håper er den endelige restaureringen av de fine, gamle bygningene.
Inne i gården er det hektisk aktivitet. Noen blander cement, andre bøyer til armeringsjern, stillaser står oppetter veggene, en mann med svart vest og hvitt forkle serverer kaffe til en gruppe eldre ungdommer som har benket seg rundt et provisorisk sammensatt plankebord.Telefonen er i ustanselig bruk, og journalisten som er kommet helt fra Novi Sad for å intervjue den travle damen må smøre seg med tålmodighet. Borka Pavisevic har kontakter - og søker stadig nye - med alle, over alt.
Anti-fascisme er normalen
Vi smyger oss mellom stillasene inn i paviljongens store sal, der det hamres og bankes og restaureringsarbeidet avdekker tunge, vakre bærebjelker i taket 6-7 meter oppe. Langs de hvitkalketete veggene henger bilder av noen av de mange, og vidt forskjellige personer som har opptrådt her, som protestsangeren Vuk Stambolovic, Serbias tidligere president Ivan Stambolic, som ble erstattet av Milosevic på nesten kuppartet manér, - og den i Jugoslavia kjente regissøren Ana Miljanic, som ifjor satte opp Camus stykket "Djevlene", et stykke som bygger på Dostojevskis analyser av terrorens opprinnelse, liberalismens svakhet og revolusjonens dynamikk versus reformer.
´Kvinner i Svart´, som hver onsdag demonstrer midt i Beograds sentrum, viste i anledning sitt femårsjubileum sine anti-krigsbilder i denne salen, der den berømte svenske regissøren og skuespilleren, Etienne Glaser i syv dager foreleste, vise film og demonstrerte sitt arbeid med fokus på forbindelsen kunst og politikk og hvordan man kan arbeide med ungdom for ungdom.
Gruppen "Living in Sarajevo-Beograd", som under hele krigen klarte å holde kontakten med sine kolleger i Bosnias beleirete hovedstad, har senteret som fast samlingspunkt med informasjonsmøter og utstillinger om kultulivet i Sarajevo, et kulturliv som ikke lot seg stanse av bomber og granater.
Og da ryktene om massakren i Srebrenica, et ikke-tema i den statskontrollerte serbiske pressen, nådde Serbias hovedstad, ble det raskt sammenkalt til et møte om hva man kunne gjøre for å stanse drapene, et møte som forøvrig varte i 24 timer, ifølge Pavisevic.
I den grad Borka Pavicevic er stolt av sitt verk, viser hun det i alle fall ikke utad. Hele hennes holdning og kroppsprog røper en idealistisk og pragmatisk ildsjel som nesten illusjonsløst registerer hvem som støtter - og hvem som ikke støtter prosjektet. Ettersom solidaritet og anti-fascisme er normalen, og det som har skjedd under Milosevic er unormalt og sykt, må de som lider av sykdommen botes, og det innser alle friske mennesker automatisk, er hennes grunnholdning.
13 milliarder prosent inflasjon
- Hei du der! roper Borka tilbake på sin blanding av kontor og kafé. - Det der er et flygel! En ung elektriker har tatt sats og hoppet opp for å fikse en ledning i taket. Nå stirrer han forbauset ned på sine tilgrisete støvler. Sannelig ikke lett å se hva som skjuler seg mellom forlatte kaffekopper, planker og aviser!
Folk kommer og går, bestiller kaffe, hilser hverandre med høye tilrop og hjertelige omfavnelser, bruker telefonen når den innimellom blir ledig og bestiller små formiddagswhisky i store vannglass av mannen i det hvite forkleet som tydeligvis driver eget midt i alt rotet.
Noen betaler. Andre tar ´på regning´. Det er smått med penger i den nye republikken Jugoslavia der mange nekter å ta imot annet enn tyske mark.
Senterets siste ´Opusaljivanje´, offentlig tilberedning og bespisning av bønnegryten "pasulje" var faktisk i solidaritet med finansminister Avramovic som nylig fikk sparken av Milosevic fordi han nektet å gjenoppstarte seddelpressene. Forrige gang Milosevic gjorde det var i 1993 da hyperinflasjonen satte ´Guinnes Record´ med en inflasjon på 13 milliarder prosent, den verste inflasjonen i verdenshistorien!
Under Avramovic´ korte administrasjon var det blitt noenlunde orden på en økonomi som ikke lenger kan brødfø noen, men som i alle fall var på en relativ bedringens vei. Å trykke opp nye penger nå ville bare sette inflasjonskarusellen igang på ny.
Strendene som forsvant
En gruppe skuespillere diskuterer manuset til neste forestilling, men blir avbrutt av en rødhåret kollega i lilla genser og svarte plastbukser som har vært i Thailand og ikke kan vente med å fortelle. På grunn av krig og sanksjoner er det lenge siden noen var i utlandet. De som ikke hårdsminker seg i Beograd går rundt med bleke, dradde ansikter av mangel på sin vante sommerferie ved Adriaterhavets strender; strender som i dag ligger i utlandet Kroatia, som i alle fall foreløbig ikke utsteder visum til serbere. Bare en liten strekning lengst nede i Montenegro er igjen av strand og hav til det nye Jugoslavias innbyggere. Men selv den biten er, på grunn av sin strategiske beliggenhet mellom Kroatia og Albania, i ferd med å forsvinne i de militæres gap.I alle reisebyråvinduer tilbys derfor billige pakketurer til Grekenland, det eneste landet i verden som ikke deltok i ´konspirasjonen´ mot serberne under krigen.
Overalt risikerer man å høre at “Krigen var det internasjonale samfunnets skyld, fordi hele verden hater oss serbere”, eller: “Clinton trengte en krig, og så fant han ut at vi var et godt mål”. Det nytter lite å resonnere eller minne om at det faktisk var Bush som var president i USA da spetakkelet brøt løs eller spørre om hvorfor folk verden over plutselig skulle ha grunn til å hate serbere. Da ser de bare skeptisk på en som om man selv var en av konspiratørene.
Beograds ´himmelske fredsplass´
Beograd, som betyr ´hvit by´, er i dag svart, både bokstavelig og i overført betydning. Etter at Milosevic grep makten og lanserte sitt såkalte ´nasjonale prosjekt´, har hundretusener av mennesker pakket og dratt. Det sies i dag at bare ti prosent av Beograds opprinnelige befolkning er igjen i hovedstaden, mens flyktninger fra alle deler av det tidligere Jugoslavia, redde, tildels paranoide mennesker uten jobb, penger eller fremtidshåp, har fylt opp tomrommet.
95 prosent av den delen av befolkningen som ikke flyktet, lot seg ifølge Pavicevic rive med av Milosevics nasjonalistiske propagandaen, som, med utgangspunkt i slaget på Kosovosletten i 1389 - et slag serberne tapte - lovet oppreisning og ´alle serbere i en stat´. Men til tross for den TV-styrte euforien var samfunnet splittet. Studentene krevet demokrati og ytringsfrihet og TV-sjefen avsatt, og etter flere dager med fredelige demonstrasjoner sendte Milosevic den 9. mars 1991 hundre tanks mot 100.000 fredelige demonstranter i sentrum av hovedstaden. Resultatet var to drepte og et ukjent antall sårete etterfulgt av ny masseflukt, nå særlig av unge mennesker, ut av landet.
Pavicevic henter en bok med fotos som minner sterkt om bildene fra Beijings ´Himmelske Fredens´ plass, og man kan bare spørre seg hvorfor disse bildene ikke er vist opp for verden.Særlig ett bilde gjør inntrykk; en langbent, slank hårdsminket jente med svart kortklipt punkerhår, miniskjørt og høye støvler som i trassig besluttsomhet står med begge bena fast plantet i brosteinen foran en fremrullende tanks.
Monument til "Den ukjente desertør"
Terroren virket. Etter noen spredte forsøk på nye demonstrasjoner de følgende dagene, ble det stille i hovedstaden. - Så mange forsvant over på feil side. Så mange sluttet å hilse. Om man ikke var frelst fra før, gjaldt det nå å redde eget skinn. Det er arven etter Tito!
Pavicevic trekker pusten og tenner en ny Marlboro. - Den gang som nå måtte man være medlem av partiet for å overleve, for ikke å si komme seg frem og opp. - De virkelige heltene var de som dro ut av landet for å slippe å skyte på sine egne i krigen som alle etter 9. mars skjønte måtte komme, og de som deserterte da det gikk opp for dem hva det var de var med på.
Pavicevic har nå seriøse planer om å reise et monument til ´Den ukjente desertør´ og har allerede diskutert saken med Beograds avsatte borgermester, Bogdan Bogdanovic, Serbias mest kjente billedhugger som i dag lever i eksil i Wien .
- Penger? Her tar vi en ting av gangen. Kommer tid kommer råd, og selv det verste diktatur tar jo en gang slutt. Hun sender meg et av sine sjeldne smil.
"Fortrolige" samtaler
Foreløbig har senteret fått være i fred for myndighetene. Så lenge en aktivitet ikke blir for omfattende eller truer hans maktposisjon, lar Milosevic den fortsette. Og nå, etter Dayton, ønsker han jo å fremstille seg selv som en ´fredens mann´.
Men at myndighetene følger med er klart. Borka Pavicevic har, som de fleste av Milosevic åpne motstandere, flere ganger vært innkalt av sikkerhetspolitiet til såkalte "fortrolige samtaler", en tradisjon fra Tito-tiden, der man vennlig, men bestemt oppfordres til å redegjøre det man foretar seg. Født og oppvokst i opposisjon lar hun seg imidlertid ikke affisere. Hun og mannen, den kjente menneskerettighetsadvokaten Nikolai Barovic, har i hele sitt liv tilhørt kretsen rundt Jugoslavias mest kjente kritiker av Tito-regimet, forfatteren Milovan Djilas og er vant til det meste fra myndighetenes side.
I familiens gamle patrisiervilla i bydelen Dedjinje, der Tito bodde før og Milosevic nå, har de, kanskje mest av alt i pur forakt mot begreper som ´etnisk rensing´ og ´serbiskhet´, men også i solidaritet, åpnet dørene for muslimske flyktninger som lever som familiemedlemmer og blant annet bidrar til en "multi-kulturell" oppdragelse av parets ti år gamle sønn.
Hun er en serbisk pike...
- Mens folk før krigen sjelden eller aldri la noen som helst vekt på etnisk eller religiøs bakgrunn, har folk her de siste årene blitt tutet ørene fulle om sin ´serbiskhet´, fnyser dramaturgen når vi senere på kvelden benker oss rundt familiens enkle kjøkkenbord. - Forleden var jeg for eksempel tilstede i min sønns klasse da to og to barn ble kalt frem med beskjed å beskrive hverandre. Jeg satt med åpen munn og trodde ikke jeg hørte riktig. Samtlige startet beskrivelsen med: “Hun er en serbisk jente”, eller “Han er en serbisk gutt”. Og det til tross for at flere barn i klassen er ikke-serbere! - En gutt, som visste at den jenta han ble bedt om å beskrive var jøde, prøvde å vri seg unna, men klarte ikke å motstå lærerinnens strenge blikk. Helt til slutt så han ned i gulvet og hvisket nesten uhørlig: - Hun er en serbisk jente!
- Det dette landet trenger er catharsis, renselse. Det er derfor jeg har kalt senteret et senter for dekontaminering, en slags åndelig avlusing om du vil. Men for å klare det må for det første vi få mentalt friske som er igjen her i landet stå sammen, og for det andre må vi alliere oss med andre friske rundt om i verden. - Kampen mot nasjonalisme, fremmedfrykt og facisme gjelder ikke bare oss her på Balkan, den gjelder hele Europa. Det som har skjedd her, kan skje hvor som helst og vil med sikkerhet gjøre det dersom vi ikke motarbeider de tendensene som er i ferd med å spre seg over alt!
Milosevic som Caligula
Noen må ha jobbet hele natten, for når vi ankommer senteret neste morgen er det oppstått en kafe i en av bygningene der en gruppen av unge skuespillere fortsatt diskuterer senterets neste store forestilling, Albert Camy´s "Caligula", den romerske keiseren som samlet poeter rundt seg som skulle gjøre ham berømt. - Vi skal lage det med regimets og de nasjonalistiske intellektuelles taler og euforiske dikt, anonyme brev og leserinnlegg for å vise hvordan vi oppførte oss, sier Borka Pavicevic før hun igjen kaster seg over dagens alle gjøremål.
Ute på gaten igjen registrerer jeg at køen av visumsøkere foran den tyske ambassaden fortsatt står der.
