"Denne våren må vi få tid til å se kirsebær- og limetrærne blomstre. Hvis vi ikke gjør det, er det slutten på alt sammen, for vi må ikke tillate drap og skyting å fortsette. Verken her eller i Montenegro. Hendene må senkes og hylingen reduseres til et normalt nivå ...," skriver i disse dager Borka Pavicevic, teaterdirektør og koordinator for Senter for kulturell dekontaminsjon/denazifisering, et sted der vi har kunnet finne rom for mangfold under alle disse årene, et tilfluktssted for alle oss, - vi som er de "Andre", ... er anderledes i denne byen.
Borka, som skrev disse ordene, er antikrigs-aktivist, og vi deler hennes følelser. Hver vår kommer vi ihu en enda mer bevegende setning, den som radio B92 lanserte i 1992, for så lenge siden: "Det er vår og jeg lever i Serbia..." (Radioen ble siden overtatt av regimet, som nå kaller den B2/92).
Ord tilsvarende Borkas uttales hver dag av kvinner over hele Serbia, - det andre Serbia. De siste ti dagene ringer de til oftere til oss enn før og gjentar og gjentar at "Dette kan ikke fortsette... Jeg vil ikke tillate at de tar min sønn, min ektemann..."
Igår fortalte en aktivist fra Leskovac (sør-Serbia) meg: "Jeg rev i stykker mobiliserings-ordren som postmannen hadde med til min mann...", mens en kvinne fra en annen by i Serbia sa: "Jeg nektet å ta imot innkallingsordren. La sønnen min gå i fengsel. Gi ham ti år! Men til fronten får dere ikke ta ham...!"
Hver vår øker frykten. På samme måte som i Troya, slik Kassandra talte gjennom Krista Wolf: "Da våren kom, brøt krigen ut...". Disse siste årene har vi levd med konstant forventning om nær forestående krig og perioder av "fred" og post-fred som har vært så korte at de alltid har forvandlet seg til forberedelser til ny krig. Vi har lært å gjenkjenne tegnene og krigens retorikk, vi har lyttet til dem og erfart dem altfor lenge. Men vi våger ikke å uttalte ordet krig: "Vi er redde hver eneste vår...".
Tegnene på krig er over alt...
Våren er den årstiden når krig bryter ut på Balkan. Mobilisering pågår nå. Folk snakker om det. Avisene skriver om det.
På samme måte som ifjor, startet mobiliseringen i den sør-østlige delen av Serbia, den regionen som grenser opp til Kosovo og KFOR. I sentrum av området, i byen Nish der opposisjonen har makten, har folk allerede snakket om den pågående mobiliseringen i ti dager. Sivile postmenn distribuerer innkallingsordrene,- ikke de militære eller politiet.
Ordren behøver ikke å være undertegnet. En mann fra Nish fortalte meg: "En av postmennene sa: - Enten tar du imot den, eller også legger jeg den i postkassen din eller spikrer den opp på døren.
Det samme har skjedd under alle de foregående krigene: "Mobiliserings-ordrene ble først sendt via den sivile posten, så via militærpolitiet. "Tilslutt kommer politiet og henter deg", sier en ung mann fra Nish.
Mobiliseringen har nok engang startet i Leskovac og i hele Jablanicka-fylket. Ifjor vår ble 4000 mann hentet fra dette området og sendt til krigen i Kosovo. Da jeg var i Leskovac i slutten av februar, snakket folk om tusenvis av mobiliseringsordre, ja, til og med at 17000 ordre vil bli sendt ut i nær framtid.
Noen av de som ble tvangsmobilisert ifjor sier: - Jeg vil ikke delta i en ny krig selv om straffen er døden.
Også nord i landet, i Subotica, blir det sendt ut mobiliseringsordre. Det Serbiske Fornyelsespartiets kommentar: - Vi spør: I hvis navn og for hvilken sak skjer dette? Er det noen som forbereder en ny krig? På vegne av folket krever vi en forklaring fra den Jugoslaviske Hærens hovedkvarter om hensikten med denne mobiliseringen?
Selv om intensiteten varierer, er situasjonen den samme i andre deler av Serbia, alt avhengig av hvilket militærdistrikt man tilhører. Det virker som om de fleste mobiliseringsordrene gjelder den 3. Armé, slik tilfellet var ifjor vår.
Spenningen i Montenegro startet i februar da et lite antall desertører ble arrestert (Som kjent vedtok Montenegros parlament en amnestilov i november 1999). Da jeg var i Podgorica (hovedstaden i Montenegro. red.) i begynnelsen av februar, mente mange at en mer omfattende arrestasjon av montengrinske desertører ville utløse en alvorlig konflikt mellom den Jugoslaviske Hæren og Montenegros politistyrker.
I skrivende stund holder hæren en lav profil, men spenningen over alt er til å ta og føle på. Å dømme etter hva folk sier og hva avisene skriver, ser det ikke ut til at det pågår noen mobilisering der. Hæren er sannsynligvis klar over at det ikke ville føre fram. Det er lenge siden unge mennesker fra Montenegro drømte om å hevde sin patriotisme. Det er tvert imot sosialt akseptabelt å desertere. Alle, unntatt de pro-serbiske patriotiske partiene - støtter det.
"RUTINEMESSIGE MILITÆRØVELSER"
Som under alle tidligere år (dvs. fram til NATOs militære intervensjon) hevdet det serbiske regimet at "Serbia er ikke i krig". De militære kalte alltid mobiliseringene for "rutinemessige militære aktiviteter og øvelser" og proklamerte at "det forekommer ingen mobilisering, bare en vanlig fredstids-innkalling til militærøvelser som blir sendt til et lite antall menn i den Jugoslaviske Hærens regulære avdelinger for øvelser".
Naturligvis utløser slik kynisme forakt blant folk. Militære kilder er særlig arge på de sivile myndighetene i Nish (opposisjonen) fordi disse har gått offentlig ut og advart folk om at mobilisering pågår.
En offiser i den Jugoslaviske Hærens 3. Armé som ønsket å være anonym, forklarte situasjonen til dagsavisen Danas (1.3.2000): "Dersom mobilisering hadde funnet sted eller det var proklamert unntakstilstand, ville folk i Nish gått bevæpnede omkring i kamuflasjeuniformer. Den som tror at det betyr at hundre blir innkalt når det bare gjelder én, har kanskje dårlig samvittighet. (...) Den Jugoslaviske Hæren har intet ansvar for at folk blir redde. Det har visse andre profesjonelle institusjoner".
Han siktet kanskje til patriotisme-ekspertene. For på SPSs (Milosevic´s parti.red.) kongress i februar 2000 ble folk i dette landet delt i to kategorier: patrioter og forrædere. De sistnevnte, som øker i antall, trues med sanksjoner og straff. General V. Lazarevic, kommandant for den 3. Arméen, advarte 3. mars 2000 om at "den 3. Armé vil gå til lovlig aksjon mot alle som sprer løgner og frykt. Det vil bli gått til aksjon mot individer, aviser og journalister som sprer slik informasjon. Det pågår ingen mobilisering".
På samme måte som ifjor vår hevder de militære myndighetene at arméen bare innkaller "mars-klassens rekrutter" og tror at de slik kan dekke over at det dreier seg om mobilisering.
Stadig flere røster hever seg mot enda en mobilisering. Nenad Canak, president for den Sosialdemokratiske Liga og vel kjent helt fra 1991 for sine antikrigs og anti-nasjonalistiske standpunkter og handlinger, oppmuntrer mange unge menn med sine uttalelser. 2. mars 2000 oppfordret han folk som ble innkalt til å unnlate å melde seg:
"Når jeg sier dette, kan det se ut til at jeg ikke ønsker å underkaste meg dette landets lover. Men det jeg oppfordrer folk til, er ikke å underkaste seg Milosevic´ lover. For å si det enkelt, så finnes det ingen lover vi kan underkaste oss. Den Jugoslaviske Hæren forsvarte ingen. De er bare korrupte generaler. ...(...) "
I begynnelsen av mars ble 60 aktivister anholdt av politiet i Novi Sad under en protestdemonstrasjon. Samtidig hørte man på et møte i Beograd arrangert av den demokratiske opposisjonen en oppmuntrende oppfordring (overraskende, fordi den kom fra den serbiske ineffektive opposisjonen): "Vi ønsker ikke geværer, vi ønsker valg og sunn fornuft."
24 mars nærmer seg:
Vil det bli en ny militær intervensjon? Vil vi bli bombet igjen? Når vil vi bli bombet? Kanskje vi ikke blir bombet.
Slike spørsmål stiller folk seg selv og hverandre,- trøster seg selv og hverandre. Folk venter bare på at mars og 24. mars skal passere. Regimet har en patologisk evne til å provosere fram konflikter bare for å holde seg ved makten. Det har skjedd så mye på så kort tid; en ånn overproduksjon av hendelser at det er vanskelig å ta alt sammen inn over seg:
Det uoppklarte mordet på den velkjente forsvarsministeren Pavle Bulatovic, drept i februar; stadige arrestasjoner og mishandling av studenter tilsluttet "Otpor"-bevegelsen ("Motstand"); trusler og mishandling av journalister; kontinuerlige økonomiske bøtlegginger av "de ulydige" dagsavisene og TV-stasjonene; trusler og trakassering av de uavhengige elektroniske mediene; oppblomstring av nye "pirat"-medier; satanisering av opposisjonen; konstante proklamasjoner om en snarlig "Serbisk gjenovertakelse av Kosovo"; stenging av luftrommet og flyplassene fra tid til annen, og avskjæring av all handel med Montenegro; utplassering av militær- og politi-styrker i sør-Serbia,- som i denne regionen har vært meget aktive siden ifjor sommer og har knyttet mange forbindelser med folkene der nede.
For tre uker siden, da hendelsesproduksjonen gikk på lavere gass, og vi var i Novi Pazar, der vi avholdt en workshop på multi-kultur og interkulturelt samarbeid, "bestemte" vi (Kvinner i Svart fra Beograd og kvinner fra Sandzak i sør-Serbia) at vår fredelige sang skullev ære en gammel folkevise fra Vranje: "Hva jeg ville ønske å gjøre" der en ung mann frir til Bozana med ordene "å synge og kaste riflene bort...".
Vi ønsket å vise at det i Balkans fortid finnes spor av kvinnesolidaritet med andre, med mennesker som var anderledes, i dette tilfellet med menn som ikke ville gå i krigen... Jeg tenker fortsatt på denne melodiøse folkevisen som nasjonalistene ikke har besmittet fordi teksten ikke passer inn i deres politiske hat mot de andre.
Likevel er det stadig flere trusler, stadig mer frykt for at svaret på vold skal bli enda mer vold. "For alle oss her på Balkan vil det bli en fryktelig tragedie. For de vestlige alliansene vil det bare være enda en innblanding i en regional konflikt. Derfor er det mye bedre å hindre konflikten enn senere å måtte rydde opp i konsekvensene", sier en antikrigsaktivist fra Podgorica, Srdjan Darmanovic.
Vi antikrigaktivister forstår dette godt. Vi er trette av å slikke våre krigssår og ivrige etter å arbeide for å hindre krig og ikke dens konsekvenser.
Ovenstående er hentet fra dagsavisen "Danas" ogukeavisen "Vreme" i Beograd, samt fra “Vijesti" i Podgorica og uttalelser fra vanlige mennesker og aktivister.
August 2000: Urgent Human Rigts Appeal : Protest the systematic harassment of Women in Black in Serbia