"Alle apokalypsens gustne hester har stormet gjennom mitt liv, revolusjon og hungersnød, inflasjon og terror, epidemier og emigrasjon; jeg har sett de store masse-ideologier vokse fram og bre seg ut for mine øyne, fascimen i Italia, nasjonalsosialismen i Tyskland, bolsjevismen i Russland og framfor alt den store pest, nasjonalismen, som har forgiftet vår europeiske kulturs blomst. Jeg måtte være et vergeløst og maktesløst vitne til menneskehetens utroligste tilbakefall til et barbari som jeg trodde var glemt for lenge siden med sitt bevisste og programmatiske antihumanitets-dogme. I vår tid fikk menneskene igjen for første gang på mange hundre år oppleve kriger uten krigserklæringer, konsentrasjonsleirer, tortur, masseutplyndringer og tilintetgjørelse av vergeløse byer. Alt dette var grusomheter som de siste femti generasjoner ikke hadde kjent, og som forhåpentlig aldri mer vil bli tålt i fremtiden."
Stefan Zweig i forordet til selvbiografien "Verden av i går" (1942)
Da den 60-årige Stefan Zweig, østerriksk forfatter, jøde, humanist og pasifist, skrev linjene ovenfor, satt han som fedrelandsløs flyktning mens krigen raste i Europa. "Også mitt egentlige hjem, det som mitt hjerte har valgt, Europa, har jeg mistet," skriver han. "For annen gang sprenger det seg selv i broderkrig og selvmord. Mot min vilje er jeg blitt vitne til fornuftens frykteligste nederlag og brutalitetens villeste triumf."
Jeg leser Stefan Zweigs bok som etterkrigsnordmann. I motsetning til Zweig har min generasjon aldri opplevd krig på nært hold. Vi har aldri måttet flykte fra den systematiske utryddelse, vi har vært forskånet fra den absolutte, menneskeskapte ondskap. Vårt "engasjement" i kriger og kriser fra Vietnam og Praha til Kambodsja og Bagdad har nok vært flammende og ektefølt, men på trygg avstand fra "apokalypsens gustne hester" har vi kunnet velge uttrykkene for vårt raseri og avmakt uten å løpe personlige risiko.
Ja, så beskyttet har vi levd at vi har kunnet smykke oss med troen på at vi har vært en fredens og toleransens generasjon. Uten personlige ofre eller kostnader har vi abonnert på ideen om at ord er sterkere enn våpen og at det alltid finnes en løsning uten bruk av vold. For oss har krig vært best på kino og nå, når lyset blir slått på uten at djevelskapen opphører, forvirres og sjokkeres vi.
En forferdelig tanke melder seg: Har vår etterkrigs-idealistiske voldsvegring blitt voldsvillige despoters beste støtte? Har 50 års fravær av krig gjort oss uforberedt på og uvillige til å konfrontere menneskets umåtelige evne til ondskap? Har vår avsky for krig som konfliktløsning lært oss å lukke øynene og leve godt med bestialiteten så lenge to krav er innfridd: Grusomhetene må ikke ramme oss personlig, og de må være anrettet i små porsjoner?
Er det fordi disse to kravene har vært innfridd at vi har kunnet leve lett i årevis, uforstyrret av den serbiske despotens etniske rensing i Bosnia og Kosovo? Har vi stilltiende akseptert års overgrep fordi avfolking, plyndring og avsviing av en og annen landsby er lettere Dagsrevy-dramatikk å bære enn TV-bilder som viser at mange lider på en gang?
Har vi i vår fredsælhet laget oss en målestokk for menneskelig lidelse lik den vi bruker for luftforurensing: litt etnisk rensing, en og annen landsby-massakre og noen flyktninger er greit. Først når uhyrligheten overstiger vårt toleransenivå - det vi tåler uten å ta skade - må det settes i verk tiltak?
Og da: hvem skal sette grenseverdiene? Hvem skal bestemme tiltakene?
NATO tiltok seg retten til begge deler, gikk til aksjon, og Beograd svarte med å gå systematisk amok i Kosovo.Med ett fikk vi vold og lidelse servert i porsjoner vi ikke hadde bedt om, og som vi ikke helt klarte å svelge.
Vår reaksjon: kritikk mot NATO som ikke hadde forutsett Beograds intensiverte etniske rensing med tilhørende flyktningstrøm, kritikk mot NATO som ikke supplerte luftkrigen med bakkestyrker, kritikk av NATOs bombing overhodet.
Det fantastiske var at mennesker som i årevis hadde holdt kjeft om og lukket øynene for brutaliteten, plutselig insisterte på å se mange års etnisk rensing i et tre dagers - til nød to ukers - perspektiv. Det er det mest foruroligende ved den hjemlige debatten om krigen i Kosovo.
Men tvers gjennom debatt og dobbeltsnakk, avstandsakademisering og vikarierende motiver, redsel og fortvilelse, skjærer det forferdelige spørsmålet:
Går det an å argumentere mot NATO-bombingen uten samtidig, om enn aldri så indirekte, å argumentere for fortsatt etnisk rensing, med plyndring, voldtekter, tortur, henrettelser, avsviing av hjem, folkefordrivelse? Selvsagt i disse akseptable dosene som vi er så flinke til å tolerere?
I dette spørsmålet er det et livssyn, en overbevisning som settes på prøve. Kan vi fortsatt avvise bruk av vold overfor kyniske voldsbrukere? Hva er konsekvensene av et "ja"? Av et "nei"? En støtte til eller kamp mot det Stefan Zweig kalte "fornuftens frykteligste nederlag og brutalitetens villeste triumf", det vi ser utspille seg på Balkan nå og som har pågått lenger, mye lenger enn NATO-bombene har falt?